Jeg blir gal av denne sutringa...

[Tante Gustava]

Har en på 20 mnd som i det siste er blitt så sutrete og skal bæres, og alt er bare feil, feil, feil. Alt må gjøres i riktig rekkefølge, og nåde oss hvis vi prøver å hjelpe han på med jakka hvis han har funnet ut at han skal gjøre det selv. Da blir ALT bare bæljing og tårer og snørr spruter...

Er det vanlig i denne alderen? Har begynt å tenke om det kan være tidlige tegn på 2årstrass. Må i så fall si at da gleder jeg meg ikke til den virkelig begynner...

Kjenner at jeg blir så irritert, og når lillebror på 4,5 mnd sitter og gliser bare vi ser på han, så merker jeg at jeg nesten kjenner på at jeg foretrekker han... Huff, for en fæl ting å si. Jeg elsker begge guttene mine, men denne sutringa og bæljinga gjør meg gal!

Noen som har noen råd? Prøver å overse negativ adferd og rose positiv adferd, men det er jammen ikke alltid like enkelt...

[Anonym bruker]

Å nei det er ikke lett ;-) Har seng en på 1,5 år som er vanskelig å tilfredstille om dagen. Storebror på 3 år var akkurat lik, en periode før de lærer seg å snakke.. Så vi venter bare på snakkinga vi, så regner vi med at det løser seg selv. Vi merket ingen toårstrass vi, så snart storebror lærte seg å prate så var den blide gamle gutten tilbake. Det skyldes nok bare frustrasjon...

[Anonym bruker]

Enten så feiler det han noe eller så er det søskensjalusi. Istedet for å avfeie det som trass og utidig oppførsel, ville jeg ha sett på hva du kan gjøre med han som avleder det hele og kanskje får han på andre tanker. Finner du på ting med bare han uten lillebror også? Stakkar, han higer etter mammas oppmerksomhet.

[lille sprelle]

Det er bare et tegn på selvstendighetstrangen som er på god vei!

 

Er litt sånn her også (21 mnd)

[Gjest]

Begge mine har/er sånn.

Eldste startet da han var rundt halvannet år, minsta startet da hun var ca. 16 mnd. (altså for 1 mnd siden).

Er egentlig glad for at de begynner så tidlig, for som jeg ser på min eldste på snart 4 år, så er han nå mild i forhold til sine jevnaldre. Han er på en måte ferdig med den trassen som flere av mine venninner med barn først nå har begynt å slite med.

Det er slitsomt som fy når det holder på, spesielt når man ikke har tid til det.

 

Vesla her begynte med at hun skulle ta på dressen selv. Hun fikk begge beina inn i samme hull, prøvde å reise seg men klarte ikke. Hun skreik fordi hun ikke klarte å reise seg, men ikke pokker om jeg fikk lov til å hjelpe henne heller. Holdt vel på med påkledningen i 20 min hvor hun gjentok prosedyren, før jeg ga opp og tvangskledde henne. Hun skreik som en stukket gris, men det kom noe godt med det, hun har blitt en racer på å ta på seg dressen sin selv.

 

Jeg var visst sånn som barn selv, så jeg får bare smake min egen medisin : )

[Tante Gustava]

Godt å høre at det er flere som e ri samme båt

Det morsomme er at i barnehagen i dag fikk jeg tilbakemelding om at han er jo så himla blid for tida.... What? Fikk litt hakeslepp da ja Tydelig at han tar det ut på oss hjemme

 

Har vært inne på tanken om søskensjalusi, og det kan jo selvsagt være et snev av det. Men det er nok ikke bare slik at han higer etter mammas oppmerksomhet, for han er likedan hvis ikke lillebror er der, eller hvis han er alene med pappaen.