Hva sier dere?

[Anonym bruker]

Hei

 

Snart blir det vanskelig for meg å skjule magen og tiden er inne for å fortelle kollegaer etc om at jeg er gravid. Jeg jobber i ledelsen i et stort firma og alle vet jeg er singel, jeg har også barn fra før (fra tidligere forhold). Når det gjelder familie og nære venner har jeg valgt å fortelle hvordan jeg har blitt gravid, men vet ikke hvor mye jeg skal si på jobben. Bor på et relativt lite sted hvor sjefen min har barn i samme barnehage som datteren min, og hun må jo få vite at det er en donor som har hjulet meg, så da trenger jeg ikke si så mye i barnehagen, det kommer nok ut uansett og da er ryktene igang.

Jeg vet ikke om det gjør meg noe at alle vet at jeg har blitt gravid med donor, men det er jo strengt tatt veldig privat. Jeg bare vet at mange kommer til å lure på hvem faren er siden jeg er singel. Jeg har tenkt tanken om jeg kan si at jeg har gjort en privat avtale og faren skal forbli anonym. Hva har dere sagt? Jeg trenger kanskje heller ikke fortelle datteren min ordet 'donor', men kanskje kan jeg si til henne at det er en mann som var snill å hjalp oss så hun kunne bli storsøster. Men vi kjenner han ikke eller noe sånt..Hun tror jo egentlig at jeg kan få baby i magen ved å spise et frø, så jeg tror ikke hun kommer til å spørre så mye med det første :-)

Jeg syns dette er litt vanskelig, viktig for meg at ikke jeg vikler meg inn i noe løgner eller tull, vil helst være helt ærlig men syns ikke alle har noe med det å gjøre. Hva syns dere? Hva har dere som er/har vært gravide sagt?

 

[Gjest]

På jobben var jeg åpen om at jeg skulle bli gravid med donor fra jeg ventet på å få reise ned.. Men det var litt av praktiske årsaker, jeg trengte jo å ta en feriedag på kort varsel. Opplevde ikke noe negativt fra noen..

Til andre har jeg også valgt å være åpen om det. Vil heller at folk skal vite at det er en donor enn at det skal begynne å gå rykter eller at folk skal tro at jeg kanskje bare har hatt en natt med en eller annen på byen.

Jeg har samtidig fortalt hvorfor jeg har gjort det. Jeg står nemlig i fare for å miste muligheten til å bli gravid i løpet av noen år pga cellegiftbehandling for en del år siden. Møter mye forståelse fra alle.

 

Jeg opplever at folk synes det er helt greit. Har ikke fått noen negative kommentarer fra noe sted. Noen har kommet med spørsmål om selve prossessen og ulike ting rundt donorer og inseminasjon, men det viser bare at de er interressert..

 

Til barnet (når det kan begynne å forstå litt) kommer jeg til å si at i steden for at det var en pappa som puttet et frø i magen, så var det en lege (eller lignende) som puttet det inn i magen.

[Ugla er mamma!]

Dette blir veldig personlig føler jeg, men jeg vet at for min del vil det være viktig å være åpen om hvordan et barn kommer til.

 

Alt fra at det er en donor som har hjulpet til, og en lege på sykehus. Men alt til sin tid. Når det gjelder å være åpen i barnehage etc. Barn spør og barn snakker. Og da er det godt for både de ansatte i barnehagen og barnet selv å kunne svare på de spørsmålene de eventuelt skulle få.

 

Og hvorfor skulle man ikke være det? Om vi først har tatt en slikt valg mener jeg at det er utrolig viktig at vi åpent og ærlig står for det valget vi har tatt. Hvis ikke kan det i ytterste konsekvens oppleves som om vi føler skam for at vi har fått et barn på en slik måte, og det er det jo ingen som ønsker at barnet og andre skal føle.

 

Jeg tror ihvertfall det er viktig å ikke presentere ulike historier til ulike mennesker. Det er nemlig ikke alle som har like mye filter i forhold til hva de sier, og dersom et barn opplever at noen forteller noe annet enn det mor selv gjør kan dette gjøre barnet utrygt.

 

Som sagt, dette blir veldig personlig. Men jeg jobber med barn, og jeg har møtt barn som er usikker på en av foreldrene/tror de har flere fedre etc..Og jeg hører mange av de spørsmålene barn stiller hverandre om hjem, familie og lignende.

 

Lykke til med valget om hvordan du forteller! Og gratulerer så utrolig masse med den lille!

 

[Gitte ♥tvillingmamma♥]

Jeg signerer Ugla her. Mye fornuftig !

 

Jeg er helt åpen om hvordan barna er blitt til. Og det anbefales. Har ikke fått noen negative tilbakemeldinger, hverken fra venner eller kolleger. Min sjef har visst om det fra jeg var prøver. Min nærmeste familie også selvfølgelig.

 

Alle må gjøre det som er riktig for en selv, men her er jo barn med i bildet, og det er viktig at ikke de om noen år føler at måten de kom til verden på er "skambelagt", fordi mammaen har diktet opp en historie for å skjule det, sannheten har jo en tendes til å komme for en dag.....

 

Vær ærlig er mitt råd

[lykkeligalene]

Jeg har brukt mye tid på å bestemme meg for å få barn som singel med donor. Jeg har kommet frem til at folk rundt meg gjerne kan vite at det er et donorbarn. Venner og familie vet hva jeg er i gang med. Mamma ville gjerne fortelle det til sin bror - og da tenkte jeg at det er like godt at de vet hvordan dette skal gå til, fremfor å lure på om jeg har blitt pult-og-lurt eller har lurt-og-pult:)

 

Jeg har venner som ikke har og som heller ikke vil ha egne barn - og jeg har blitt møtt med støtte og omtanke. Jeg har fått en ubehagelig tilbakemelding - og det må jeg ærlig si at jeg ikke var forberedt på. Litt av et sjokk når man bare har fått støtte - men jeg forstår jo nå at ikke alle er enige - politikerne er jo såpass uenige at det ikke er lovlig for single å bli inseminert med donorsæd i Norge! (Sorry for den lille avsporingen:)

 

Om jeg skulle lykkes å få barn, er min tanke å være åpen om at det ikke er en pappa, men en donor som har gitt meg et frø og at det sammen med mitt egg har blitt til en baby.

 

Håper du finner ut av hvordan og når du vil fortelle sannheten til ditt barn. Lykke til:)

[Barnedrøm]

Jeg må bare stemme i det Ugla skriver. Det synes jeg høres veldig fornuftig ut.

 

Et barn blir lett uttrygg hvis barnet merker at foreldrene skjuler noe. Barn er god på å lese kroppsspråk og metakommunikasjon. Et godt utgangspunkt synes jeg er at man svarer på det barnet faktisk spør om og undrer seg over, og kanskje ikke tilføre mer - som voksne lett kan gjøre - enn det barnet faktisk lurer på. Omgjøring av sannheten tror jeg sjelden fører til mye godt. Men dette er uansett individuellt fra barn til barn hvordan de reagerer.

 

Masse lykke til med den lille og for det du bestemmer deg for å si. Dette er ikke lett, og ikke rart om vi alle behøver å ta noen runder med oss selv til vi finner noe som klinger godt :-)