Er det lys i tunnelen?

[Tobarnsmamma!!!]

Hei.

Jeg lurer på om det er noen som kan gi meg noen oppmuntrende ord her, om at det går bra til slutt eller noe. Jeg håper så inderlig at det kan gjøre det før det er for seint.

 

Har prøvd på nr. 2 i snart to år nå. Har hatt en seinabort og en MA i uke 11. Har vel for så vidt fått dommen om at det sannsynligvis er eggene som begynner å skrante, men både akupunkøren jeg går hos, legene på sykehuset etter siste abort og en gynekolog jeg nylig har vært hos uttrykker tro på at det skal kunne gå bra, og at det er bra egg igjen. Men alderen er mot meg, og det har gått mye tid i denne prøveprosessen fordi svangerskapene har vart i 3 måneder hver og det har tatt meg noen måneder å bli gravid igjen.

 

Prøvde Pergotime i høst, men det ble det bare syklusrot av. Var hos gynekolog i forrige uke og så et fint og neste modent egg, men rett etterpå fikk jeg blødninger som vel tyder på at progesteronet ikke funker. Fikk Crinone av gynekologen og prøver det nå.

 

Blir det ikke resultater denne måneden, og det tror jeg ikke det gjør, skal jeg prøve Menopur og påfølgende eggløsningssprøyte for å kontrollere hele prosessen. Håper inderlig at det kan gi resultater. Hvis ikke får jeg prøve IVF, men er det eggene som er dårlige er det jo lite å gjøre med det. Men begynner nesten å miste troen, og har veldig lyst til å gi opp iblant. Da kan man på en måte slippe sorgen løs og la livet ta en annen retning. Det er så utrolig slitsomt med disse opp- og nedturene, det vet vel alle her inne.

 

Noen av dere som har oppmuntrende ord?

[Spinella]

Hei hei

 

Jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver. Vi har også prøvd i over 2 år nå, jeg har hatt en spontanabort. Akkurat nå er vi på vår første Pergotime kur, men det at jeg er overvektig kompliserer ting. Vi opplever så utrolig mange nedturer, man bygger opp forventninger, håper og tror, og så går det bare ikke. Jeg har desverre ingen oppmuntrende historie, men det jeg vil si er at jeg tror at man ikke må miste håpet. For mister man håpet så er det bare nedturene man sitter igjen med. Selv om ting blir vanskelig og tunge, og man har lyst til å bare legge seg ned å hylgråte, så må man bare tenke at det kommer til å gå til slutt. Og kjemp, kjemp for at dere skal få det til, for at dette SKAL gå. Jeg tenker sånn at ingenting skal være uprøvd, vi SKAL bli gravide. Dette er ihvertfall ting som har hjulpet meg.

 

Lykke til

[blåmeis:)]

Hei!

Kan ikke gjøre så mye annet enn å gi deg en trøsteklem! For meg høres det ut som du er i gode hender, og siden du er i gang med å prøve forskjellige ting, og vet at det er flere muligheter å prøve, så tror jeg at det går bra til slutt! Men hvis du ikke allerede er inne i systemet på rikshospitalet (eller hvor det enn er det kan være aktuelt for deg med IVF), så ville jeg spurt gynekologen om det ikke er mulig å sende inn en søknad allerede nå. Er jo litt ventetider.. Nå aner ikke jeg hvordan det er med IVF i forhold til dårlig eggkvalitet, om det er noen ulemper forbundet med det, annet enn at det kanskje blir færre "gode" egg å sette inn. Men det kan godt hende du blir gravid lenge før det blir aktuelt, siden du jo allerede har blitt gravid flere ganger! I såfall er det vel oppfølginga de første månedene som er det viktige hos deg. Passe på å få nok informasjon om hva du kan gjøre/ikke gjøre, og evt. hvilke medikamenter du kan få for å hjelpe spiren til å sitte.

 

Vet ikke helt hva som kan hjelpe deg best til å slappe av innimellom forsøkene, og hva som kan dempe nedturene, det er vel forskjellig for hver og en av oss. Men tror det er viktig å prøve å leve litt (jada, klisje, men dog..)! Og med det mener jeg ikke å fylle opp timeplanen så mye at man blir helt stressa, bare for å glemme ting. Det tror jeg ikke hjelper. Men gjøre noen av de tinga man får energi av. Treffe venner, for eksempel. Jeg har ikke opplevd så mye i forbindelse med prøvinga som det du har, så sånn sett er jo du den erfarne av oss.. ;-) Men jeg har i perioder vært så oppslukt av prøvinga at jeg har hatt problemer med å få plass til andre ting. Når jeg har treft venner har jeg nesten ikke visst hva jeg skal prate med de om, fordi prøvinga har tatt så mye plass i hodet mitt. Men etter to års prøving har jeg heldigvis klart å balansere hverdagen bedre. Jeg har "valgt meg ut" ei god venninne som jeg kan prate med, og som jeg vet ikke stresser meg ved å spørre om alt mulig i tide og utide, men som støtter meg når jeg trenger det. De andre vennene våre vet foreløbig ingenting, men vi forteller det kanskje til flere etter hvert, hvis vi ser at det vil gjøre ting lettere. Men jeg har uansett klart å lage flere pusterom i hverdagen, ved oftere å treffe venner igjen, prøve å ta opp igjen gamle hobbyer osv.. Det fungerer for meg akkurat nå. Jeg er klar over at det sannsynligvis kommer flere nedturer, men da vet jeg også at jeg har klart å komme meg opp igjen flere ganger før! Så jeg har stor tro på at det skal gå bra til slutt, både for meg og deg ;-)

 

Klem