Jeg ble lurt!

[Anonym bruker]

Jeg traff en mann for 10 år siden. Han likte meg, jeg fant etter hvert ut at jeg likte ham også, vi ble sammen. Etter kort tid "oppdaget" jeg at han var mannen i mitt liv, den jeg ville gifte meg med, få barn med, dele resten av livet med.

 

Jeg ville helst ha ting på plass før vi fikk barn, selv om jeg allerede var babysyk.

 

Jeg beholdt mitt eget hus mens vi bygget på og pusset opp hans hus. Det var ikke der jeg hadde mest lyst til å bo, men man må jo kunne inngå kompromiss i et partnerskap.

 

Han gikk ned på kne, hadde kjøpt ringer i all hemmelighet, vi forlovet oss. Jeg sluttet på p-pillen før vi giftet oss, slik at jeg skulle være klar så snart han var det.

Han ville ikke ha noe stort bryllup, så jeg skar ned så godt jeg kunne på invitasjonene slik at det ikke skulle bli altfor mange. Etter bryllupet flyttet vi inn i vårt nyrenoverte hus.

Jeg solgte min egen bolig, han syntes ikke jeg skulle beholde den, det ble så mye styr hvis jeg skulle leie ut.

 

Tiden gikk... Han ble aldri klar for å få barn.

Vi pratet, diskuterte og gråt. Oppsøkte to ulike familiekontor for å få hjelp.

Jeg var fortvilet, hadde ikke lyst til å gå fra ham. Det var jo ham jeg ønsket å få barn med! Jeg så hvor flink han var med onkelungene sine, og var ikke i tvil om at han ville bli en god far.

 

Jeg håpet på uhell. Det ble en del "hopp-av-i-svingen"episoder, men fortsatt kom mensen. Måned etter måned, og vondt gjorde det - både fysisk og psykisk.

 

Jeg gikk til anskaffelse av p-piller igjen. Kjøpte for 3 mnd, og sa at når den tiden var ute, så måtte han bestemme seg. Men han hadde ingen svar, så jeg kjøpte ny forsyning. Det var helt uten baktanker.

Jeg slet så mye med dette at jeg gikk til psykolog. I tillegg hadde jeg heldigvis flere gode venninner som jeg kunne prate med. Livet var pyton, jeg var så utrolig fortvilet og frustrert.

 

Jeg prøvde å forestille meg livet uten barn, sammen med ham.

Jeg ble redd for at jeg skulle bli bitter og ende opp alene fordi jeg ikke kunne leve med at han nektet meg det jeg ønsket meg mest av alt her i verden.

 

Til slutt tok jeg en beslutning, en som mange her inne er imot.

Det sto mellom å gå fra ham eller å lure ham.

Jeg valgte å slutte på pillen, og ble overraskende nok gravid etter bare to måneder. Da var jeg 35 år.

Han tok det ikke særlig bra - jeg var ærlig med ham og sa med en gang at jeg hadde lurt ham med vitende og vilje. Kanskje det var min største feil?

 

Han ble pappa det året han fyllte 40.

Han vet ikke om/når han klarer å komme over dette, men sier at han fortsatt er glad i meg. Han ville ikke flytte ut selv, og ville heller ikke at jeg skulle flytte. Men vi sov på hvert vårt rom, og gjorde nesten ingenting sammen lengre. Dermed var det opp til meg å ta den avgjørelsen også, og nå er vi separert.

 

Jeg angrer ikke på barnet vårt, det er solstrålen i mitt liv!

 

Jo visst skulle jeg ønske at ting hadde skjedd på en annen måte, men hvorfor i all verden giftet han seg med meg?

Han var fullstendig klar over at jeg ønsket meg (mange) barn.

Jeg trodde han bare var litt treg slik som mannfolk flest, og ventet tålmodig i mange år.

Jeg tok feil.

Jeg ble lurt.

[Anonym bruker]

Usj... føler veldig med deg... det var jeg som skrev inlegge om å "lure" mannen min... du kan jo selv lese responsen jeg har fått...

[Anonym bruker]

Ja..du ble lurt ,han ble lurt.Dere lurte igrunnen begge hverandre der.

 

Men du,den historien der var som å lese meg....det var helt utrolig egentlig.

Det eneste som var forskjellig var huset, for vi var så unge da vi ble sammen at det hadde vi ikke noen av oss.Men vi var sammen like lenge,giftet oss.

 

Han visste også at jeg ville ha barn hele tiden.....min var også veldig god med alle tantebarn og alle så han ville bli en bra pappa,men hos min Mann er jeg ganske sikker på at det hadde med oppveksten å gjøre og andre sammenlignet oss med andre som egentlig var heeelt feil.

 

Jeg tenkte også tanken på å lure men jeg ventet heldigvis...plutselig en dag etter diskusjoner og mas sa han ok da,vi får vel prøve så blir det som det blir.

Å,jeg er sååå glad for at jeg ventet for jeg har verdens mest engasjerte pappa,han er akkurat som jeg visste han kom til å bli og han kan ikke få nok av sin nydlelige lille sønn.

 

Jeg var 35 når jeg ble gravid,så jeg forstår absolutt din frustrasjon.

Den dag idag er jeg så glad for at jeg ventet,mulig jeg klarte å virkelig nå igjennom til han når det gjaldt at det var han jeg ville ha med og ingen andre,ikke hvem som helst...var jo tross alt han jeg giftet meg med...det må jo bety noe liksom.

 

Men jeg unner deg virkelig ikke det som har skjedd og skulle virkelig høre at det gikk anderledes...utrolig synd for han for det er hans tap.

Selv om det er en utrolig kjip situasjon,så kommer DU til å klare deg kjempefint.

[Anonym bruker]

Ja, du ble nok like lurt som han ble... Trist historie igrunn dette. Den beste løsningen hadde vært at du gikk fra han mye tidligere, da dere ville forskjellige ting. Men nå er det gjort og siden du ventet helt til du ble 35 år så hadde du vel ikke så mange andre valg enn å ta avgjørelsen selv. Du rakk i hvert fall å få et barn, det er ingen selvfølge å få det

[Anonym bruker]

Ok HI, du ble lurt, men det ble jammen meg mannen din også! Du presset han til noe han ikke ville, og du burde ha vett i hodet til å gå fra han for lenge siden! Om du skulle finne deg en ny mann nå, så må du bare regne med at han får vite om den lille hemmeligheten din av din x-mann. Vel fortjent.

[Anonym bruker]

HI her.

 

Han lurte meg først! Og han holdt meg på pinebenken vel og lenge.

Han visste i alle fall hva JEG ville - det var det ingen tvil om helt fra starten av.

Derimot klarte han aldri å bestemme seg for hva HAN ville, han sa aldri nei til barn, han ble bare aldri helt klar, selv om han var med på å bygge og innrede barnerom!

 

Hadde han sagt nei, ville jeg selvsagt gått fra ham mye tidligere.

Da ville jeg heller ikke lurt ham.

Men kjærlighet gjør vel blind...

Etterpåklokskapen åpner derimot øynene opp.

 

Forøvrig er jeg ikke på utkikk etter noen ny mann.

Men synes du virkelig at barnet vårt får som fortjent hvis det kommer ut at faren ikke ville ha det?

Jeg tror verken han selv eller noen i hans familie kommer til å si det til noen, siden det også rammer en uskyldig tredjepart.

 

Det burde jeg kanskje ha tenkt på før? Jo da, jeg gjorde det.

Men livet er ikke svart/hvitt (i alle fall ikke mitt, kanskje ditt er det?) Fordeler og ulemper må avveies mot hverandre, noen veier tyngre enn andre.

Jeg trodde faktisk at han bare led av beslutningsvegring, og trengte noen andre til å ta avgjørelsen for seg.

Hvis ikke kunne han jo sagt nei - han hadde nok av muligheter til det!

 

Jeg bryr meg ikke om hva "folk flest" måtte mene om meg.

Mine nærmeste vet hva jeg gjorde - jeg var riktignok nervøs for å si det til dem, men de har vært forståelsesfulle og gitt meg utrolig mye støtte!

Dette barnet var så inderlig ønsket at jeg var villig til å risikere mye for å få det. Jeg angrer ikke, men sett i etterpåklokskapens lys skulle jeg selvsagt ønske at ting hadde vært annerledes.

 

Tanken med denne tråden var bl.a. å påpeke at livet sjelden er svart/hvitt. Selv om jeg selvsagt ikke anbefaler noen å lure en mann til å bli far, så mener jeg det finnes gråsoner der det kan forsvares.

Enkelte på forumet her er veldig raske til å dømme andre, og jeg kan ikke annet enn å undres over denne trangen til å fordømme. Det burde kunne gå an å lufte sine meninger uten å gi inntrykk av at man har svar på alle livets moralske dilemmaer.

 

Samtidig vil jeg fortelle min historie til alle de som går og venter på at mannen deres skal bli klar, slik at de tenker gjennom hvor lenge de er villige å vente på noe som kanskje ikke kommer til å skje.

 

Jeg skulle ønske at jeg hadde stilt ham et ultimatum for lenge siden, men jeg var blåøyd og trodde bare han trengte litt mer tid. Han giftet seg tross alt med ei jente som han visste ønsket seg (mange) barn!

[Anonym bruker]

Ja, vet du, HI, jeg er helt enig med deg! Du virker som en voksen og reflektert dame. Jeg har ikke vært i din situasjon (selv om min samboer trengte litt dytting før vi startet prøvingen), men jeg kjenner meg igjen i det å lengte etter et barn. Det gjør mye med psyken og tankegangen til ei kvinne. Jeg tror at jeg fort hadde havnet i samme tankegang som deg, at han sa ikke klart nei, og derfor kunne du tillate deg å ta bestlutningen. Jeg ville heller aldri sett at det ville endt slik, dere var tross alt gift og han visste før det at du var helt klar på det å få barn. Jeg mener at du ble mer lurt enn han.

 

Hvordan går det nå? Er det helt slutt, eller ser det ut som forholdet kan reddes? Hva ønsker du skal skje selv?

[Anonym bruker]

HI her.

Tusen takk for støtten :-)

 

En ukes tid før jeg testet positivt, før jeg hadde mistanke om noe altså, sa han at han kanskje kunne vurdere å sette døra på gløtt i forhold til barn...

Men hvor lang tid det ville gått frem til han eventuelt hadde gått med på sex uten prevensjon vet jeg jo ikke. Dessuten sa han det på bursdagen min, så hvem vet hva han egentlig mente!

 

Det er helt slutt. Selv om det var med tungt hjerte jeg bestemte meg for å flytte, jeg var tross alt glad i ham.

Han ga forøvrig beskjed om at hvis jeg flyttet, så fikk jeg ikke komme tilbake, han orket ikke sånn frem og tilbake.

(Mens jeg derimot måtte tåle hans ubesluttsomhet i mange år)

 

I løpet av flyttingen og etterpå har jeg sett sider ved ham som jeg faktisk ikke trodde han hadde. Han har rett og slett oppført seg som en bortskjemt drittunge. Gjort enkle ting vanskelige og vel så det.

Jeg har virkelig måttet ta meg sammen for å ikke svare med samme mynt - men har klart å la være av hensyn til barnet.

Jeg kan ikke skjønne hvorfor vi ikke kan prøve å være venner, for barnets skyld. Vi bor mindre enn en km fra hverandre.

 

Nå er jeg veldig spent på om hans familie vil komme i bursdagsfeiring hjemme hos meg om noen uker - har bange anelser, men jeg skal i alle fall invitere dem!

 

Jeg savner ham faktisk ikke!

(Det hjelper at han oppfører seg som en drittsekk...)

Selvsagt er enkelte ting tungvindt nå som jeg er alene. Bare det å ta en dusj krever en viss forberedelse. Heldigvis har jeg familie og venner rundt meg, hvis/når jeg trenger litt avlastning.

Men det er så herlig å ha kveldene for meg selv! Ingen krangling eller kommentarer på hva jeg gjør eller ikke gjør.

 

Jo da, jeg må fyre selv, måke snø selv, osv. Men det er ingen andre voksne i huset å rydde etter heller.

Barnet har uansett vært mitt ansvar helt fra fødselen av; bleieskift, nattevåk osv. - flyttingen medførte ingen økning av "arbeidsbelastning" på det området.

Vi sov ikke i samme seng etter at barnet ble født, så sex hadde jeg nesten glemt hva var allerede lenge før jeg flyttet.

 

Nå venter jeg på at kommunen skal behandle byggesøknaden min slik at vi kan flytte fra denne gulvkalde leiligheten vi bor i nå. Dessverre tar slikt mye lengre tid enn jeg trodde.

(Jeg fikk forøvrig lov til å bo sammen med ham til huset ble ferdig, men fant ut at det ikke var til beste for hverken barnet eller meg selv. Det ble altfor mye krangling og surmuling, derfor flyttet jeg ut i høst.)

 

En ting er i alle fall helt sikkert - jeg går ikke gjennom dette en gang til med en ny mann!

Så snart vi er på plass i nytt hus, skal jeg besøke Storken i Danmark! Da håper jeg at gullet mitt og jeg får vår drømmeprins(esse) ;-)

 

Mon tro om kommunens byggesaksbehandlere vil gi meg raskere svar om jeg lover dem en ny skattebetaler?? :-o

[Anonym bruker]

Må si denne mannen høres meget spesiell og egoistisk ut. Hvordan er han med barnet?? Smelta ikke engang det hjertet hans? Viser han ingen ømhet for ungen?

[Anonym bruker]

HI, du sier at x-mannen din er en bortskjemt drittunge. Hva er du da? Som lurer han til å få barn? Virker like nedsnøvet begge to. Og du må tydeligvis ha å slektes på med tanke på at familien din synest det var helt OK at du lurte han til å få barn! Dette er helt sykt.. Hadde bare folk visst hva du har gjort! Livet ditt virker desverre skremmende svart/hvitt:(

[Anonym bruker]

HI her.

 

Et eksempel på hans egoisme:

Barnet har hatt en infeksjon i flere måneder, trass i flere antibiotikakurer. Kunne derfor ikke få influensavaksine. Legen anbefalte at de nærmeste rundt barnet i alle fall tok vaksinen, det ville gi en viss beskyttelse.

Tror du han ville gå med på å få et lite stikk for barnets skyld? Nei!

Han ville ikke engang tenke seg om, men svarte nei nesten før jeg ble ferdig med spørsmålet, og ville ikke vurdere å ombestemme seg.

 

Et annet eksempel:

Jeg skal hente barnet etter samvær med faren en ettermiddag. Barnet er trøtt, vil helst fortsette å leke, ikke kle på seg. Jeg spør barnet om vi skal ta med noen av bamsene hjem? Hvorpå faren bjeffer til meg: Hvorfor skal du det, har du ikke nok hjemme hos deg?

De aktuelle bamsene har jeg forøvrig betalt halvparten av, og han kunne fått dem tilbake neste gang.

 

Hva er jeg?

Jo, en jente som fra første stund har vært klar på at jeg ønsker meg barn. Skulle tro at en som gifter seg med meg og påstår at han elsker meg har tatt det med i beregningen?

Hvis ikke kunne han jo kanskje sagt nei en av de mange gangene vi pratet om temaet i løpet av årene vi var sammen?

Kanskje han skulle latt være å komme med kommentarer av typen "mine barn skal i alle fall sånn og sånn" og "når jeg får barn så..."

 

Det kan også nevnes at omgivelsene våre har mast etter barn i mange år. Det har vært tungt for meg, og jeg har stadig vekk prøvd å komme med ulike unnskyldninger for hvorfor ingenting skjer. Han sier jo ikke noe. Mange av mine venner tror faktisk at vi har prøvd veldig lenge uten å få det til - det er konklusjonen de kom frem til siden jeg var så unnvikende i mine svar. Det er nemlig ingen som tror at jeg ikke ville ha barn!

I løpet av den tiden spurte jeg ham flere ganger om hva han egentlig ville. Hvis han ikke ville ha barn, om han ikke bare kunne si det til meg, så jeg slapp å pines? Men han var bare ikke helt klar enda.

 

Mine gener kan sikkert diskuteres, jeg var uplanlagt, min mor var ung, og legen ville fjerne meg. Kanskje du synes han skulle gjort det?

 

Forøvrig fikk min mann mulighet til å "stikke av" da jeg fortalte at jeg var gravid, men valgte selv å bli. Jeg spurte også om han ville at jeg skulle ta abort.

 

På hvilken måte tror du livet mitt ville vært annerledes om alle hadde visst hva jeg gjorde?

Regner med du håper at det hadde vært verre. Synes du barnet fortjener det?

 

Hvorfor synes du egentlig at livet mitt virker svart/hvitt?

Dette var ikke noe jeg plutselig bestemte meg for, men en beslutning som kom etter veldig lang betenkningstid.

Hvis han hadde sagt nei ville jeg faktisk respektert det, men det gjorde han altså ikke!

Jeg skulle ønske han hadde gjort det, for da ville jeg aldri hatt giftet meg med ham og vært i den situasjonen jeg er i nå.

 

Du har vel aldri vært i en situasjon der du har følt at du må velge mellom pest og kolera? Fint for deg!

 

[Anonym bruker]

HI her.

 

Det tok vel bortimot et par uker før han holdt barnet for første gang.

Til hans forsvar er han ikke så vant med små babyer som jeg er, jeg har igrunnen alltid passet barn, og er ikke redd for at de skal gå i stykker hvis man holder dem!

Han var ikke med på fødselen, men kom såvidt innom føden de dagene vi lå der.

 

Det gikk bedre etter hvert som barnet ble større, og nå har de det gøy sammen. Faren blir selvsagt snurret rundt lillefingeren...

Litt ironisk er det jo at de to faktisk tilbringer mer tid sammen nå, etter at vi flyttet, enn de gjorde da vi bodde sammen alle tre.

 

Men han hadde en rar innstilling, i alle fall etter min mening - han sa at han var redd for å knytte seg til barnet i tilfelle jeg gikk fra ham.

Men det at han ikke en gang tok del i stell eller kos med barnet hjalp jo ikke akkurat på forholdet vårt!

Og hvorfor kunne jeg ikke klare å lage middag til han kom hjem, jeg var jo bare hjemme hele dagen likevel...

Han ville altså ikke forholde seg til barnet, og ikke være kjæresten min. Vi kranglet om det meste. Men han ville likevel at vi fortsatt skulle bo sammen!

Hvis vi noen gang skulle ha sex igjen, skulle han sterilisere seg først. (Selv om han er livredd leger og sykehus!)

Når jeg har tunge dager angrer jeg nesten på at jeg ikke pushet på litt der, siden han tydeligvis tror at en slik operasjon er en enkel sak og ikke gjør vondt i det hele tatt...

Men mest sannsynlig sa han det fordi han visste at jeg ikke ville like det, det var nok et argument som fikk vektskåla til å tippe mot skilsmisse. Dermed slapp han nok en gang å ta noen avgjørelse, og all skyld ligger hos meg - det var mitt valg å ta ut separasjon og det var jeg som flyttet ut!

 

I går spolerte han forøvrig bursdagsfeiringen. Han, som alltid har hatet familieselskaper, skal nå arrangere eget selskap med sin familie noen dager senere, når barnet er hos ham.

Det ser ikke ut som barnet skal få oppleve hele sin familie samlet flere ganger, selv ikke på bursdagen sin.

Ved henting og levering kan han ikke komme seg fort nok bort fra meg. Jeg hadde håpet at vi kunne være venner (eller i alle fall late som) for barnets skyld, men det ser altså ikke slik ut.

[Anonym bruker]

Hei igjen HI

 

Jeg må innrømme at jeg jublet da jeg leste dine planer om å reise til Storken, veldig god plan, du kommer til å klare deg veldig godt alene! Spennede med nytt hus da, det tenker jeg skal bli bra

Kjenner at jeg blir irritert på eksmannen din, godt at du har valgt å ikke være sammen med han, det høres ut som det beste for alle parter. Det er kanskje ikke noe ide å prøve å samle familien til barnet ditt, slik som situasjonen er nå? Dere får bare ta hver sin feiring, barnet får nå to selskaper da

Når forventer du at huset blir ferdig? Og når ser du for deg at du kan dra til Storken? Ja, ja, kan nå hende at du møter en normal mann også for den saks skyld

 

Hilsen 20:35