Gravid, uten støtte.

[kariannemm]

Jeg traff kjæresten min på Folkehøyskole i august i 09. vi fant fort tonen, og har vert sammen siden rundt da, altså absulutt ikke lenge.

jeg testet posetivt gravid 4 januar, da jeg var hjemme på juleferie. Rinkte han sefølgelig og fortalte han situasjonen. Jeg gråt og gråt, forde jeg har alltid vert imot abort, og ser på det som og ta livet til barnet.. Når vi kom til bake til skolen, satt vi og snakket. og det komm frem at han ikke ønsker dette i det heletatt. han bor i oslo tilvanlig, jeg bor i stavanger.

samtalene våre fra den 5 januar til 8 januar, handlet om hvor jævlig livet hans kommer til og bli, at han aldri komm til og glede seg over dette.

jeg sa til han at jeg heller mest mot og beholde barnet, men det som får meg til og tenke på Abort, er han. at jeg føler meg presset og er redd han skal gjøre livet surt for meg. jeg spurte om han ikke syntes det var feil prinsipper, og da var det klart nei. i går (8.) kranglet vi. Jeg spurte om han ikke kom til og støtte meg, vis jeg valgte og beholde barnet, og da sa han kunne ikke se for seg den situasjonen. men han skulle uansett ha delt foreldrerett ( MEN, han nekter og bo i stavanger det første leveåret) og da er det ganske umulig, iogmed at barnet er så lite og jeg kommer til og amme. '' Kansje jeg flytter til stavanger på Pure faenskap da.. '' var det første han sa..

 

Jeg sitter nå hjemme i stavanger, etter natt toget 8-9 januar.

jeg måtte komme meg vekk.. Jeg har ikke fullført vidergående, men noe jeg har planer om og gjøre etter 1 året sammen med barnet, og det kan være sjangser for barnehageplass. har også fortalt kjæresten min at jeg ikke ser bort fra og flytte nermere oslo etter 1 året, men i begynnelsen trenger jeg familien min.

 

Har noen andre vert i en lignende situasjon ? hva skal jeg gjøre????

 

- gravid, 19 år.

[Tarzan06]

Stakkars deg, du har jammen havnet i en fortvilet situasjon!

 

Du får unnskylde meg, men jeg synes kjæresten din høres ut som en skikkelig drittsekk! Ung og umoden, javel, men er man gammel nok til å ha sex, så får man jammen ta ansvaret som følge med!

 

Han har ingen rett til å kreve at du tar abort! Det er din kropp og ditt valg. Det høres ut som du er sterkt imot abort, og da tror jeg du risikerer mye hvis du går med på det for hans skyld. Ville du tatt livet av noen andre for ham dersom han syntes det ville gjøre livet hans enklere?

 

Jeg er enig med deg at du trenger familien din rundt deg. Det er et stort ansvar og mye arbeid med et lite barn, uansett om barnefar støtter deg eller ikke.

Har du fortalt det til familien din? Hva sier de i så fall?

 

Jeg er ingen jurist, men tror ikke han har krav på delt foreldrerett hvis du motsetter deg det. Dersom han fortsetter med denne oppførselen sin, har han i alle fall alt imot seg hvis han krever det.

Han kan heller ikke kreve at du flytter til Oslo.

Barneombudet har sagt at barn under 3 år bør ikke ha delt bosted.

Hvis han flytter til Stavanger på pur faenskap, og bare fortsetter å plage deg, så tror jeg også han ligger svært tynt an i forhold til å få samværsrett med barnet.

Hvis du tar kontakt med et familievernkontor el.l., så kan de helt sikkert hjelpe deg med lover og regler på dette området. Det kan være greit å vite hvilke rettigheter du har, slik at du slipper å bruke krefter på å bekymre deg over det. Du trenger de kreftene du har dersom du skal bære frem barnet ditt alene!

 

Forhåpentligvis er han nå i sjokk, og vil bedre seg etter hvert.

Men ikke gå i fella og tro at alt skal bli rosenrødt hvis han senere lover bot og bedring. Han har tross alt vist deg hvordan han takler en uventet situasjon, det er ingen grunn til å tro at han skal takle annen motgang på en bedre måte.

Dette høres sikkert veldig pessimistisk ut, men vær forsiktig med hva du inngår av avtaler ang. foreldrerett og samvær. Du må ta hensyn til hva som er til beste for deres barn. Foreløpig er i alle fall ikke han i stand til det.

Det kan også være lurt av deg å notere litt stikkord om hva som blir gjort og sagt av ham fremover. Hvis ting går helt galt, og han krever foreldrerett, står du i alle fall ikke svakere dersom du kan dokumentere at han har trakassert deg.

 

Jeg er glad min mor ikke tok abort da hun ble gravid som 17-åring - da hadde ikke jeg vært her! I dag er det dessuten mye lettere å være alenemor enn det var i -70-årene!

 

Jeg ønsker deg lykke til videre *klem*

[kariannemm]

For det første, Tusen takk for svar :-)

ja akkuratt nå ser jeg også på ham som en drittsekk..

det værste var at det virket som han begynte og svelge det litt, helt til da vi igjenn måtte ende opp i en liten krangel som endte med at han var trøtt og måtte legge seg og la på. Elsker det!!

 

Det er akkuratt det.. abort er et ord som gir meg gåsehud, uansett om det hadde blitt valget, tror jeg ikke jeg hadde klart og gjennomføre det. eller jeg vet vel rettere sakt at det hadde blitt et problem..

 

Jeg skal til Amathea på tirsdag, tenkte og ta opp en del ting med de, og om jeg etter den samtalen forsatt lurer på ting, tar jeg nokk kontakt med familievern kontoret tusen takk for tipset!!

 

Jeg håper at han bare er i sjokk.. men det føles ut som om jeg må velge mellom han og barnet, og det er en vanskelig situasjon.. selv om inderst inne vill jeg velge barnet, så blir jeg så sint, og skuffet.. føler meg så sviket.. Han tenker ikke på hvordan vi skal klare oss når jeg kommer med beslutningen han klarer ikke tenke at ting ordner seg..

livet hans er rettogslett bare surt og mitt er vist en dans på roser.. Eller??.. ærh.. Jeg kunne så gjerne bare trenge LITT støtte fra han..

 

mamma var vel og merke 23 da hun fikk meg, men va helt alene med meg og jeg klager ikke :-)

 

*klem* tilbake, og tusen takk for svar igjenn

[Anonym bruker]

Skjønner godt at du er skuffet, men det er bra du skal på samtale med Amathea.. du vil nok få mye info og råd derfra....

 

Jeg selv har ikke vært i din situasjon, men da jeg ble gravid denne gangen ble ikke min samboer akkurat no glad. Vi hadde blitt enig sommern 2009 om at vi ikke skulle få flere barn ( jeg ble anbefalt å ikke få flere barn hvis jeg fullførte en bukplastikk, noe jeg da fullførte på juni2009). 4 måneder senere finner jeg ut at jeg er gravid. Da jeg fortalte han det sa han at det kanskje var lurt at vi fjerna det barnet, selv om han vet veldig godt at jeg er veldig imot abort. Jeg sjekket rundt på nettet, var på noen forum og søkte info og råd rundt dette med svangerskap etter en bukplastikk.

Jeg dro til legen min 1 uke etter jeg hadde fått positiv test hjemme. Han sa jo at det der skulle gå bra, men jeg måtte passe på kosthold og jeg måtte smøre oprasjonsåret hver dag.

 

Etterhvert har min samboer roet seg ned, er mer intrisert i det som skjer. Vi var på ultralyd for en uke siden, og etter det så sitter han på pcen sin og ser ¨på babyutstyr.... osv... spør sønnen vår på 6 år om hva vi skal kjøpe og bla bla bla.... Han har virkelig blitt ivrig.. virker som han ser frem til fødslen på juni...

 

Jeg håper virkelig faren til spiren i magen din kommer til å forandre mening når han har fått summa seg litt og tenkt igjennom ting....

 

Jeg ønsker deg lykke til og håper alt går bra....