OFF

[MaddeOgLillegutt]

Vil først fortelle litt om meg og min situasjon.

Jeg er 19 år om en måned og er fortsatt under utdanning, men lærling så jeg har en lønn på c 13000 nå. Kjæresten min er 3 år eldre, og har begynt å studere på nytt. Vi har vært sammen ca 3 år. Gravid i 7 uke.

 

den siste uka har ikke vært lett for både meg og kjæresten min. Helt fra jeg fortalte han om positiv test, har han ikke vist så mye interesse for meg og situasjonen. Vi har prøvd å snakke om det, og jeg fikk til svar at han absolutt ikke ønsket dette barnet. (noe jeg håper og trur han vil endre mening om etterhvert) Han har også begynt å tilbringe fritiden sin med en vennine på jobben, han lyver om at han er hos henne ( en gang midt på natta) og de sender meldinger som jeg kunne øsnke jeg ikke hadde sett.

 

Jeg er trist og lei hver eneste dag, jeg gråter så fort noen så vidt ser på meg. Jeg tenker på tusenhvis av ting jeg skal gjøre, ting jeg ikke har fått gjort, tenker på situasjonen og jobben jeg ikke presterer 100% i. Jeg føler meg rett og slett deprimert, men får ingen støtte på noen som helst måte fra kjæresten min. Det gjør det bare andre tristere for meg å se at han ikke støtter meg.

 

Er det noen som kan skrive noen ord til meg om dette kan være en svangeskapsdepresjon, hva jeg bør gjøre med den uomtenksomme kjæresten min og vennina hans , og ellers om dere bare har noen oppmuntrende ord.

 

God helg alle sammen! Hilsen Madde

[Anonym bruker]

off dette høres ut som meg...:(har 3 uker igjen til termin og er livredd for hvordan min psyke kan påvirke babyen når hun kommer ut. Føler at samboer ikke ser meg, ikke vil se meg. At jeg har det vondt. Føler meg ensom og alene.. Jeg har absolut ingen råd å komme med, men ville bare si lykke til å håper du finner en vei ut av det.. Har ganske lignende problem med typen min, vet fortsatt ikke hva jeg skal si eller gjøre. Jeg bare går rundt å stresser med tusen tankes i hode..

[Anonym bruker]

Jeg er ikke i samme situasjon som deg, men forstår alikavel hvor tungt og vanskelig dette føles.

 

Jeg vil være forsiktig med å komme med råd siden jeg ikke kjenner deg og det kan bli helt feil. Alikavel husk å prioritere deg selv, ikke andres følelser men dine egne. Det kan være vanskelig å se det nå, men livet går videre og ting ordner seg uansett hvordan ditt forhold til pappan blir fremover. Bare husk å gjøre ting for din egen skyld og ikket enk at du er avhengig av andre for det er du ikke