En liten tanke fra meg ( langt )

[starlove]

Heisann! Jeg er ny her, men vil gjerne dele mine tanker med noen og da føler jeg det er riktig å gjøre det her inne.. Jeg som mange fler venter en liten baby, noe jeg gleder meg til... MEN:

 

I sommer hadde jeg ett forhold med en jeg skulle gifte meg med i år, trodde jeg - Og vi planla ett barn fordi vi ønsket oss barn - Og ble gravid på litt over en måned bare.. Kjempe stort for begge, men vi har hatt komplikasjoner i forholdet hele veien pga han var mye syk og var sykmeldt og var ut og inn av sykehuset ( pga nerver fant de ut i ettertid ) - Og ble ikke bedre for meg som gravid måtte hjelpe hele tiden, og ble fysisk og psykisk utslitt og kastet opp i ett sett, til og med kvalmestillende kom opp til slutt og ingen virkning så ga opp og lot det gå sin gang... I tilegg måtte vi avlive hunden vår ( i lengden min da han var med meg inn i forholdet ) pga biting og glefsing når han ikke fikk som han ville... Snill til vanlig, men sær i grunn.. Uforsvalig å holde igjen på en sånn hund mht barnet og uforsvalig å omplassere han også.. Så det var ganske mye på en gang... På kort tid... Jeg trodde jeg skulle SA, men utrolig for en vilje den lille hadde, selv om det var mye stress og mye tårer og krangling - Og det endte som det endte: Vi skilte lag, ganske dramatisk... Mer enn det vil jeg ikke gå innpå - Hvorfor, men foreldrene hans la meg for "hat" til slutt, pga jeg har ett voldsomt temperament og står for mine utbrudd og avreaksjoner og handlinger - Og i ettertid så har det vist seg at såkalt barnefar har plutselig bestemt seg for å ikke skrive farskapspapirer fordi han er usikker på om det er han sin - Pga rykter! Noe jeg ikke forstår. Fordi vi hadde planlagt barnet sammen, og han er den enste jeg hadde sex med hele tiden! Og så kommer han med dette. Det sårer ikke bare meg , men han tenker ikke på hva han også har stelt i stand! Har både NAV, barneværnstjenesten og jordmord/lege så det går sånn sett. Og vi hadde møte med barneværnstjenesten nå i romjulen og da mente han at hvis det var han sitt barn så ville det bli vanskelig å være pappa... Og han har i tilegg ikke vært med på svangeskapet fra dag 1 da jeg ble gravid - Kun vært på barneværnstjenesten og svangeskapskontroll 2 ganger! Og det har gått seks måneder snart...

Han vil ha DNA-test, noe som er greit! No problem!

Vi hadde egentlig planer om å dele 50-50 omsorgsrett, men etter å ha lest litt og tenkt litt så vil jeg ikke at han skal ha 50% pga det han føler og vil føle anyway! Og vil gå etter min datter/sønns behov! Det er ikke bra for henne å ha det sånn i forhold til sin far. Så når hun blir stor nok så får hun eventuelt velge selv hva hun vil og føler, men hun vil vite at hun har en pappa uansett! I tilegg til at etter bruddet med han, så fant jeg sammen med min gode venn etter åtte års vennskap/bekjentskap og vi har vår historie - Og vi følte sterkt for hverandre og alltid gjort det, og vi fant vel ut av det i september! Han har en sønn fra før av, en gutt jeg er blitt veldig glad i - Og han har alltid vært der for meg i svangerskapet og taklet at jeg faktisk er gravid med en annen mann og vært min støttespiller gjennom hele prossesen så langt.. Jeg er glad han føler dette, og føler en sterk conection med mitt lille barn! Han kjente sparkene, og fikk mer følelse da... Og elsker å kysse på magen og kose med meg.. Jeg har vært heldig der for ikke mange som hadde taklet det som han gjør! Men klart, vi har hatt våre diskusjoner/krangler, men her blir det bare sterkere bånd ( i henholdt til hormoner ol og jeg er livredd forpliktelser osv )! Men det går fint nå, og vi har det toppen alle tre her hjemme! Han har sønnen annenhver uke! Men med mitt barn så vil jeg ikke involvere barnefar så lenge han holder på sånn ( han påstår han har/hadde krav på å være med på UL ), men det har han ikke! Hvorfor være med på UL når du føler og sier det du gjør? Alt dette har preget meg såpass sterkt, og er rett og slett psykisk nedbrutt - Og føler meg alene selv om jeg ikke er alene - Men jeg har en fantastisk psykolog som hjelper meg på veien! Må ha psykolog resten av mitt liv pga en traumatisk barndom med rus/overgrep - Og i tilegg voldtekt og to aborter pga press! ( Nå fem og 2 år siden )! Dette plager meg også... Jeg klarer å leve med overgrep og voldtekt, og klart meg bra sånn sett - Og klarer å leve med at det var rusmisbruk i familien som inkluderte omsorgsvikt i en barndom og fikk mine vakre søstre til å være i fosterhjem en periode! Elsker de to! Men har ei søster til som er adoptert bort, og ei som er død dessverre, og har gravplass i sverige hvor jeg bodde før! Lang reise og trist å ikke ha noe å vandre til.. Besøker den så ofte jeg besøker min familie som er gjenboende der, og det er like hardt hver gang! Dette er noe som preger meg mer enn noe annet! Jeg ser på meg selv som ei sterk jente, men likevel svak - Men akkurat nå er jeg helt utbrendt, og har falt helt sammen...! Julen har vært ett H** for meg, pluss at jeg har vært syk - Ikke svineriet av influensa faktisk! Men får likevel krefter når jeg er i nærheten av min manns gode og herlige sønn på 9 år! Sta barn, men likevel kjærlig og omsorgsfull og liker når han kommer med tegninger og perlede ting til meg! Blir så glad, og ingenting mer er betydningsfullt enn det!

Mangler nå tulla mi liggende på brystet mitt og hvor jeg forteller henne at nå er hun trygg resten av livet, og gir henne all min kroppsvarme! Oi - Ble litt langt dette..... Men for dere som orker å lese dette - Takk! Beklager min åpenhet, men måtte bare få ut noen tanker...

 

I tilegg er jeg bare 22 år, og jobbet og slitt siden jeg var 14 år og kroppen min er slitne av det, så er på rehablitering hos psykolog og kommer nok aldri i skikkelig jobb igjen! Elsker i tilegg å være husmor, lage mat - Og rett og slett pusle i mitt tempo!

Når jeg skriver dette er jeg ferdig med mine tårer - Da de trillet tidligere idag av utmattelse! Når jeg er alene i mitt eget hjem, så blir jeg helt en annen person - Jeg får ikke puste, og angsten er bare kommet sånn plutselig - Svimmel og redd... Men elsker leiligheten min, ikke det... Men føler jeg rett og slett ikke vel alene der.. Utrygg rett og slett..

Jaja - Men nå må jeg løpe, nå gleder jeg meg til pannekaker til middag idag... Det blir godt!

 

Lykke til til dere andre, vordende mødre..

 

Mvh, Ida Kristine..

[♥Nemi♥]

Jeg forstår frustrajoner og alt det der. Helt rett at dere ikke skal dele 50/50, siden det er spedbarn. Men når han kommer og vil treffe barnet, i rolig forstand. Burde du la ham gjøre det. Hvis ikke kan det bli en god del bitterhet opp igjennom årene som kommer. Fra alle kanter.

 

Selv om du som mor ikke er så glad i BF, trenger du ikke utelatte datteren/sønnen din for det.

[Vårspire-2010]

Høres ut som om du har fått deg en fin familie. Du og den nye pappaen er og kommer til å bli supre foreldre. Og jeg tror lille jenta di i magen ikke ble SA pga at hun visste du trengte henne <3 Tror du kommer til å bli en super mamma! Tenker det var godt å få ut den historien her, og takk for at du gjorde det! Lykke til videre i svangerskapet og kos deg masse.

[starlove]

Tusen takk for svar til dere begge, det hjalp å få skrevet ned en del tanker som har vært på hjertet en god stund! Ja, jeg tror det er en mening med at jeg skal bære frem dette barnet... Jeg er faktisk med på å skape en fremtid! Jeg er enig med det første svaret også - Men da må han faktisk komme til meg som en voksen og ansvarlig person! Han bor forøvrig hjemme hos sine foreldre ennå etter bruddet, og får ikke være med meg alene, som han sier! Men det må han!!! Vi blir trotsalt foreldre, og leker ikke skolebarn igjen! Så det han sier er tåpelig!! Frem til jentungen kommer så er det bestemt at han ikke får være med på noe som helst da jeg og barnet jeg bærer har det bedre uten han akkurat nå.. Klart det gjør vondt når jeg vet at BF er helt på trynet, men mitt barn har i allefall trygge rammer rundt seg - Og kommer til å få det tipptopp med oss! Jeg kan nå forstå hvor mødre får energien sin fra: Barna! Jeg merker det selv når sønnen er hos sin far, så gir man meg utrolig mye glede..! Utad at han er en gutt som egentlig må aktiviseres, men samtidig er sånn : Spille PS3, og en lett gutt å ha med å gjøre.. Også en sårbar, men utrolig klok og snill gutt som man bare blir glad i fra første øyenblikk! Han er flink med tegninger, perling og kommer med sånne gleder til meg nesten hver dag han har vært på skolen! Det gir meg ett trykk i hjertet... Og min halvdel må jeg bare stole på uansett hvordan vår daglig situasjon er, og har vurdert frem og tilbake om jeg får det til å fungere.. ( Siden september som nevnt ) - Og jo mer vi diskuterer, og prater blir jeg mer knyttet til han en jeg noengang har blitt til noen! Han viser at han ønsker min datter mer enn velkommen! Foreløbig bor vi hver for oss, men jeg er mer hos han da han bor litt landlig til fordi jeg også ikke klarer å finne meg helt selv i sentrum pga all eksos og trafikk! Det sliter på meg og søvn! Og jeg kan ikke være alene sånn formen min har vært, og psyken min har vært! det er jo noe godt ut av det vonde, selvfølgelig... Men kommer sterkere tilbake som det heter.. Nå må jeg ha ett par timer på øyet før jeg gjør noe mer! Sovet fire timer, og sto opp med guttungen pga kjærsten måtte på tidligtur ( han driver egen bedrift, kjører taxi ) og det har funket greit.. Merker kroppen er sliten enda...