Aaaaarg, igjen, igjen, igjen, igjen og igjen!

[Ele]

Nå er jeg så utrolig lei av å få forhåpninger for så å få dem knust! Mista pinade igjen nå også, til tross for sykmelding og ro... Det bli ikke akkurat enklere for hver gang! Alle gravide vennepar vokser og vokser og får stor og fin mage, men her står jeg igjen (greit, har jo litt stor mage jeg også, men ingen baby inni) igjen og føler meg værre og værre! Forbanna altså...

 

I alle fall fått time til utredning nå da, 20. januar, that's something i guess.

[Erle79]

Stakkars stakkars deg. Det er ikke lett å være der som du er nå. Men det går bedre om en stund, det vet du jo. Og når du er klar for det, så prøv igjen, for til slutt går det BRA! Selv om vi trenger altfor mange forsøk...

 

Og heldigvis har du fått time til utredning da, man føler seg bedre når man får hjelp og noen tar en på alvor. Håper de finner ut hva som gjør at du mister igjen og igjen. Det er vel kanskje en spesiell årsak siden du mister på noenlunde samme tidspunkt hver gang...

 

Prøv å finn på noe fint for deg selv fremover nå da. Unn deg en liten reise, bestill time til massasje eller frisøren, noe som gjør at du føler deg LITT bedre. Da kan man jo flykte fra virkeligheten en liten stund...

[Luddes mamma]

Så trist å lese!

Ikke så mye man kan si som trøster nå, bortsett fra å gi deg en stor trøsteklem.

 

Lykke til med utredningen! Håper den gir noen svar.

[Ele]

Du har så rett, jeg tenke jeg skulle slå til å kjøpe et spisebord jeg hadde sikla på, en dame utafor byen som pusser opp gamle møbler. Jeg er jo litt matrealistisk så jeg ble ganske distrahert fra det hele der jeg gikk å sulla og gjorde klart! Jeg hadde avtalt med dama på torsdag, tenkte å hente det på lørdag. Så på fredag hadde mannen hennes solgt det til noen endre! Kan du tro at jeg har uflaksp å det også? Må jo neste bare le av det da, er jo ikke som å miste en spire, men fortsatt toppen av kransekaka!

[Ele]

Takk, klemmer er gode å få, både ekte og virtuelle! <3

[Håpet ble virkelighet!]

Føler med deg i denne tøffe tiden! I ukene etter et tap er man helt nummen og utafor... Er ikke mye jeg kan si for å trøste, men håper du kommer deg "på beina" etterhvert og får god oppfølging i forbindelse med utredningen. Vi skal igang med prøving igjen, 4 måneder etter sist utskrapning (av 3) håper jo så veldig, men frykter allikevel den dagen jeg tester positivt igjen.....

 

Huff at det skal være så vanskelig!? Har trua på at vi som gjennomgår dette er ekstra sterke og nekter å gi oss før vi lykkes, tilslutt...

 

Varme tanker til deg!