FORTVILET!!! kan noen se hit??

[Anonym bruker]

Jeg har møtt Mannen med stor M imitt liv!

Alt er supert, aldri hatt det slik.

Selv har jeg ett barn fra før av, han har og barn fra tidligere.

Vi bor ikke sammen enda, men har planer om det til sommeren.

 

Vi har det sååå utrolig bra sammen, men jeg er nå redd for at alt sammen ryker faktisk.

 

Jeg har blitt gravid, brukt prevensjon, men glapp en gang.Har tatt abort 4 ganger, mista 1 gang langt på vei.

 

Er tidlig enda, og jeg fortalte han dette for et par dager siden.Umulig å ikke skulle si noe vet dere..

 

Han syns det er altfor tidlig, ønsker IKKE vi går for dette. Jeg er imitt 39.år og vil beholde fordi jeg har tatt "mine aborter"opp igjennom, og fordi jeg etterhvert er såpass voksen.

 

Han sier han vil ha senere, når vi bor sammen og er en familie osv...

 

Jeg vet sannelig ikke-ser ut som om jeg må velge.

Tror selv det kan bli vanskelig for meg å fortsette som om alt er fint etter en abort..; og samtidig blir jeg helt fra meg på at dette kan ta slutt også.

 

Endelig har jeg jo funnet ham!!!!!

 

Hva tenker dere???Barn er en velsignelse og glede, jeg syns dette er helt unulig å stå i,setter kjempestor pris på synspunkter fra andre, modne mammaer og gravide..hva skal jeg/vi gjøre????

[hegeno]

Jeg skjønner jo at han syns det kom litt tidlig og brått på. Det er klart at det er bedre om man har flyttet sammen og ting sånn sett ligger til rette. Men forstår han at dette kanskje er deres sjanse til å få et barn sammen? Det er jo ikke sikkert at dere lykkes med å bli gravide dersom du tar abort nå og prøver igjen om et år.

 

Men hva du skal gjøre er ikke så lett å gi råd om. Det kan jo tenkes at han vil endre syn når han får litt tid på seg og han i større grad får tenkt gjennom at det faktisk kan være deres mulighet til å få barn sammen:)

[Anonym bruker]

Kjære fortvilet!

 

Jeg forstår godt ditt dilemma, og det er fryktelig hvis du må velge mellom mann og barn. Men som hun andre skrev: Dette er kanskje denne sjangsen dere har/får for å få barn sammen! Hvis dette er Mannen med stor M og han ser deg som kvinnen med stor K, hvorfor ikke bare satse alt og hoppe i det? Jeg er sikker på at det er en bedre løsning enn å fjerne et barn nå, for så kanskje forsøke å få barn igjen etter fyldte 40.

Siden du tydlig har lett for å bli gravid, er det kanskje ikke noe problem å bli gravid igjen senere, men du har ingen garanti.

Jeg ville satset på overtalelsesmetoden og beholdt barnet. Få han til å innse at dette er den sjangsen dere har sammen.

 

Masse lykke til

[Cmoi]

Jeg ville definitivt beholdt barnet, om du vet du vil ha barn før eller siden, så kan dette være din siste sjangse. Man vet aldri.

Om han føler for deg det du føler for han, ja da blir han værende.

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar!

Ser at dere alle omtrent sier det samme...

Jeg snakket med ham, og føler nesten jeg er mer opptatt av å forstå han enn min egen situasjon. Det absolutt siste som jeg ønsker er å skape problemer for han, og jeg er livredd for å miste han.

 

Han sier det helt sikkert vil passe bedre senere osv...,omtrent når dette barnet ville møtt verden faktisk.

 

Syns selv dette kan virke litt snodig, men mulig han har fått litt panikk???

 

Jeg ble enig med han om å kontakte lege for en abort. Men jeg føler skikkelig ubehag ved å gjøre dette. Mest fordi jeg egentlig ikke vil.Fordi jeg er sikker på at dette vil gi oss så masse glede og bli ønsket velkommen når tiden kommer...

 

Men;jeg klarer ikke argumentere for ham dette. Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre.

 

Det nytter ikke liksom ikke tror jeg.Men skal jeg våge å la det modnes og sjanse på at han snur her??

Er det bare tomme ord fra han sin side og at han gjør det slutt når dette er ute av verden??

Uansett så ville iallefall ikke da å få barn med ham være en god ide...Jeg vil ikke/ønsker ikke barn for enhver pris. Men sammen med ham, som en familie:definitivt JA.

 

Hva skal til for at han snur???

 

Han er en veldig reflektert, snill og grei mann. Tror selv jeg er ganske "med"for å si det slik også.

 

Snakket med Amathea.En av årsakene til at jeg IKKE ønsker han med dit er at vi møter en kvinne som støtter meg som en gravid kvinne. Uansett så tror jeg mannen i en slik setting vil bli oversett fordi den gravide vil være i fokus. Det er kjempflott, men for meg skulle jeg virkelig ønske at han kunne snakket med en mann og forklart dette og hans egne tanker og følelser slik han ser det.

 

Forsøker virkelig å se ting fra begge sider her, men innser at frykten for å miste han, bli alene og å påføre ham bekymringer osv...nok veier tyngst i dette.

 

Vi har ikke liten tid enda. men jeg kjenner desperasjonen tar meg.

 

Jeg vet virkelig ikke hva som kan være kolkest å gjøre nå.

 

Innspill,tanker og refleksjoner taes imot med stooor takk!!!

[Mamma 2010]

Hei. Dette er da virkelig et dilemma! Men: hvis det stemmer at han "ser" deg og er glad i deg; hvordan stemmer det da overens med det forferelige valget han mener dere bør ta? Tenker at det er en grunn for at du er skikkelig FORTVILET. Du hadde ikke vært fortvilet om du var enig og klarte å følge han på dette valget.

 

Her er det ikke lett å gi noen råd, men du bør sette deg selv i fokus og kjenne hva som blir beste for deg og den lille både nå pg på sikt. Hvordan blir det å leve med han videre etter å ha bli " presset" på å ta abort. Hva slags forskjeller er det fra nå, og om et års tid i forhold til å satse, og hvilken risiko både fysisk og psykisk skal du utsett deg selv for på grunn av en ventetid på ett år? Dette er kanskje spørsmål du bør stille deg selv?!?

 

Husk at du skal ha full respekt for den som du skal være sammen med fremover i livet, og se dette mot hvilken påkjenninger ( og underkjenninger av hva faktisk et svangerskap / avbrudd betyr for et menneske) han nå utsetter deg for.

 

 

Det eneste rådet må nok være å ha omsorg for¨deg selv og ikke miste deg selv opp i dette.

[Anonym bruker]

hvid d er deg han er glad i , så støtter han deg i å ha barn uansett., Hvis han sier du skal ta abort så er han ikke voksen nok til å få barn senere heller vil jeg si. Du får tenke nøye gjennom om du vil bo sammen en mann som er så ufølsom

[magica fra tryll]

Hei! Helt umulig å si hva du bør gjøre...Men jeg har på en måte vært i en lignende situasjon to ganger i livet mitt. Første gang var med min første mann. Ble gravid etter kort tid,siden vi hadde bestemt oss for å gifte oss om et år, tenkte jeg at det var greit. Men ikke for han, hen ville vente et års tid. Jeg sto på mitt. Hadde jeg tatt abort, kunne jeg jo ikke fortsatt forholdet. Da hadde jeg heller vært alene med barnet. Vi fikk tvillinger, men ble skilt etter 5 år, men det hadde vi blitt uansett! Men er kjempeglad for barna mine, som nå er 18 år! Med han jeg er gift med nå, ble jeg gravid etter en uke! Vi har nå vært gift i 14 år, har nylig fått 2 barn til, og har det kjempebra! For min egen del, har jeg satset alt, vet med meg selv at en abort hadde avsluttet forholdet for min del uansett, sålenge det kun var praktiske årsaker som tilsa at barnet ikke skulle komme. Tror noen ganger i livet er det verdt å ta noen store sjanser.....Lykke til ihvertfall!

[Tobarnsmamma!!!]

hei.

 

Jeg vil bare rope ut: IKKE TA ABORT!!! Du vet ikke om du vil bli så lett gravid igjen, og selv om man gjerne vil høre på mannen og forstå hans situasjon, kan det skje at forholdet vil få en kraftig knekk, eventuelt ta slutt hvis du tar abort mot din vilje. Og da sitter du igjen med ingenting, kanskje bare bitterhet. I motsatt fall sitter du igjen med i hvert fall et barn, jeg vil tro også en mann.

 

Jeg snakker så klart fordi situasjonen din ligner en del på min for seks år siden: Vi var nye som kjærester, bodde ikke sammen og jeg ble gravid nærmest ved et uhell. Jeg var 35 og ville beholde barnet, han ville vente fordi han mente det var for tidlig. Det var såpass vanskelig at jeg var litt på glid, tenkte at jaja, jeg kan jo ta abort og late som dette ikke har skjedd, så prøver vi igjen om et år eller to. Men jeg visste det var galt og ga meg dermed ikke, vi snakket begge med Amathea. Og ja, etter en stund gikk han med på å la det stå til. Hadde han ikke gjort det, er jeg rimelig sikker på at det hadde blitt slutt mellom oss.

 

I dag har jeg en flott datter på fem og et halvt og ham som samboer. Jeg tenker noen ganger på at hun kanskje ikke skulle vært født, og får helt vondt i hele meg. Vet også at jeg da ikke hadde orket synet av faren hennes.

 

Men fordi jeg på en måte "vant" denne kampen og fordi vi hadde en del andre vanskeligheter, ventet vi lenge med å prøve på nestemann. Jeg tenkte at det skulle gå like lett, i hvert fall nesten, selv om jeg da var nesten 40. Men nå har det snart gått to år med prøving, jeg har hatt en seinabort og en missed abortion og har fremdeles bare ett barn. Håper selvsagt fremdeles at vi lykkes med nummer to, men tida går. Blir hun den eneste, er jeg i hvert fall enda mer lykkelig over at jeg ikke tok abort den gangen. Jeg er litt småbitter fordi vi ventet så lenge med å prøve, men i hvert fall sjeleglad for henne vi har og orker ikke tenke på hvordan livet mitt hadde sett ut hvis jeg hadde tatt abort den gangen.

 

Dette kan være deres eneste sjanse. Grip den. Det kan hende den ikke kommer igjen, og da vil du få det forferdelig.

[Gjest Sensitiv er gravid!]

Mitt råd til deg: Behold barnet! Det vil du selvsagt aldri angre på. Hvis han virkelig elsker deg, så blir han hos deg og barnet du nå har i magen. Lykke til!

[Anonym bruker]

Igjen, tuuusen takk for alle som tar seg tid til å svare.

Alle dere her inne heller mot å beholde og forsøke å overtale ham til at å beholde er og blir best:)

 

Jeg tror ikke det gåt, og dette ER et dilemma for meg...,samtidig som jeg ikke vil gjøre dette til en større greie enn det er..

 

Uansett får jeg ikke foretatt meg noesomhelst før om høyst 1-2u, vil da være rundt 8u.

 

Kontaktet sykehuset, snakket med fastlegen min igår. Han er ENESTÅENDE og vil støtte meg uansett Jeg registrerer at "alle"jeg er i kontakt med heller mot at jeg burde beholde faktisk.

 

Det pussige er at han sier han er så glad for at vi kan snakke sammen, og at han er veldig glad for at jeg fortalte ham dette. Han fremholder det er for tidlig osv..., jeg sier derfor at da blir det abort. Får vondt imagen,er gråtelabil osv..., men innser at frykten for å miste han og/eller påføre ham bekymringer osv... veier VEEELDIG tungt her.

 

Også tror jeg han er redd for at dette kan ta slutt og at han igjen vil havne i en situasjon der han blir helgepappa..

 

Kommer uansett til ta en tidlig ul, for å SE at alt er som det skal.., og ta det fra der.

 

Nei, noenganger er livet jammen tøft:(((((klem

[Anonym bruker]

Får helt vondt i magen,jeg, når jeg leser om hvor opptatt du er av hans reaksjoner på dette. Han er jo en voksen mann som har vært med på å lage dette barnet!! Skal man ta livet av et barn nå, og så ville ha et om noen mnd??? Det er jo helt absurd:( Og hvorfor vil du se at alt er bra, for så å ta abort?? Det hadde ikke jeg klart ihvertfall. Få han ihvertfall til å være med på ul så ombestemmer han seg forhåpentligvis om han har et hjerte....Forstår ikke at du er mer opptatt av han enn av deg og barnet. Ja, livet er tøft noen ganger, men det går over. Jeg tror ihvertfall ikke en angrer over de barna en tar imot....Kjære du, tenk nøye over hva DU vil og synes er viktig!

[mamma00]

Huff, jeg føler med deg og ser at dette er et fryktelig dilemma å være i.

 

Men - tror du ærlig talt at dette forholdet vil kunne fungere dersom du virkelig tar abort nå? Du sier at alle du snakker med heller mot at du skal beholde, og det er vel ganske enkelt fordi alle merker at du ønsker barnet. Og hvis du da likevel fjerner det for hans skyld alene - tror du at du vil fortsette å være like glad i ham? Og selv hvis du fortsatt er glad i ham - tror du at du vil komme til å kunne være glad MED ham, uten at dette ligger mellom dere som en verkebyll?

 

Jeg lurer også litt på om du virkelig har formidlet for ham hvor viktig dette er for deg, eller om du har vært så opptatt av å ta hensyn til hans meninger og følelser at du har holdt tilbake dine egne?

 

Uansett ønsker jeg deg masse lykke til.

 

[Anonym bruker]

Hei

Hvis du har funnet mannen i ditt liv og ønsker å beholde ham for resten av livet- synes jeg du bør respektere og hensynta hans ønske om å vente med barn. Så enkelt ville det vært i min verden.

 

Dere har begge barn fra før, og det er en komplisert familie man setter sammen med et felles barn oppi det hele. Dere trenger mer tid sammen og stabilitet i deres hverdag før dere får et barn. Og det er ikke opp til deg å avgjøre det, mener nå jeg da...

 

Men uansett; lykke til!!

[Anonym bruker]

Jeg er enig i Tobarnsmamma neste år? sitt innlegg.

 

Jeg skjønner de som sier du skal respektere denne mannen, men dette handler også om at du skal respektere deg selv og ikke minst at *han* skal respektere deg. Utifra det du skriver, så mener jeg han tenker kun på seg selv, og det gjør faktisk du også (tenker på ham, da).

 

Du ønsker dette barnet, da beholder du. Hvis han er Mannen i ditt liv, så støtter han deg. Så enkelt er det.

 

Til slutt, siterer jeg Tobarnsmamma: "Dette kan være deres eneste sjanse. Grip den. Det kan hende den ikke kommer igjen, og da vil du få det forferdelig."

 

Lykke til.

[Ibenkreps]

Håper det går bra med deg. Det er en vanskelig situasjon du og mannen din er i. Det er helt umulig for andre å gi gode nok råd. Virker som om du har tenkt igjennom situasjonen og eventuelle konsekvenser av valgene du må ta. Gjør det som er riktig for deg og som føles riktig for deg. Det er din kropp og ditt liv. Snakk med mannen din og fortell han hva du føler. Det å utføre en abort når man ikke ønsker det/føler at det er riktig selv vil jeg ikke råde noen å gjøre. Lykke til uansett hva du velger.

[Anonym bruker]

Men kjære deg. Du har jo allerde tatt abort 4 ganger, holder ikke det da?

Abort skal ikke brukes som et prevensjonsmiddel.

Synes du skal ta ansvar for det barnet du har i magen, det er tross alt ikke barnets feil at det er der.

Og er han mannen med stor M, så stiller han opp uansett.

Bli voksen snart og ta ansvar for dine egne handlinger, det er mitt råd til deg.

 

Beklager mitt utbrudd men jeg synes ikke det er rett å drepe et barn selv om vi voksne har gjort en glipp, og det ikke "passer" inn i livsstilen akkurat nå.

Lykke til, håper du tenker på det nurket du har i magen - som faktisk vil leve!