venter vår femte baby...

[jannie26]

har fire velskapte unger. trives veldig godt i rollen og bestandig ønsket meg mange barn. helt uventa nå så er jeg gravid for femte gang.

er så usikker på om vi orker en til, tenker veldig på hva andre vil si og om jeg er så heldig og få enda ett velskapt barn. jeg og samboer holder sammen og alle ungene har det veldig bra på alle mulig måter,får masse skryt av mange for hvor fint vi tar det og være stor familie.

er veldig frustrert denne gangen, aner ikke hva jeg skal gjøre. flere i samme situasjon? vet ikke om jeg klarer tanken på og ta abort da jeg tenker veldig på hva jeg får om jeg går tida ut. ser jo det på di ungene vi alt har hvor godt liv di har det, hvorfor skal ikke en til fortjene og få ett liv?? blir bare mere og mere forvirra... hadde vært godt og høre om andre er i den samme situasjon ...

 

[lilleepus]

Jeg er ikke i din situasjon men jeg kan jo komme med et lite innspill.

 

Ikke tenk på hva andre synes. Det er du og din mann`s avgjørelse om dere vil beholde det eller ikke. En til blir jo bare morsomt.. Jeg har en stor famile med 4 søsken selv, og er eldst. Jeg syns det bare var morsomt da 5mann kom. En liten atpåkladd er bare koslig.

 

Et barn er en velsignelse uansett om det ikke passer eller ikke.

 

Jeg syns du skal beholde det hvis du ikke trur du kommer til å klare det etter aborten.

 

Men gjør du som vil. Det er din kropp, og din baby!

 

Tviler på at ungene dine blir grinette fordi det kommer en liten en til.

 

 

 

[Anonym bruker]

Hei:)

Dette var som å lese om meg selv... Venter nå nr 6...

Var ikke planlagt i heletatt, men fant fort ut at vi klarer dette til tross for at jeg er hjemme alene halve året ( han er sjømann) Du greier det du vil:))

Lykke til:))

[jannie26]

føler meg så alene når det gjelder å få mange barn,blir så glad hver gang jeg hører om andre som har flere små

 

hvor store er ungene dine? når har du termin?

godt og prate med flere i samme situasjon..

[maria isabell]

kjære jannie:) eg ønsker meg også mangen barn:) syntes du er kjempe heldig som venter nr 5:) det er iallefall min drømm:)

 

nå venter vi nr3 , 3 tette:) og eg er bare 24 år... få som er positive og det sårer selvsagt,men det skal ikke ødelegge gleden min over at vi skal bli en stor familie:)

 

de fleste begynner å rynke på nesa når nr 3 kommer, når nr 4 kommer får en høre mye rart og når nr 5 kommer spør folk hvilken sekt du hører til:) det er så lite romm for det som er litt utenfor gjennomsnittet....

 

eg er hjemme mamma og bruker all min tid på barna:) elsker "jobben" min:)

 

og eg ønsker 2 til,minst:) håper det blir 5 barn tett i alder:) da skal eg være overlykkelig:) og kommer det enda flere er det bare fantastisk:)

 

det å ha barn er et enormt annsvar og får en barn med spesielle behov tar det mye tid og krefter,ikke minst enorm bekymring (vår nr 2 fikk en tøff start på livet og er hardt anngrepet av astma og allergier) så det er virkelig ikke bare en dans på røde roser:)

 

økonomi, i snitt koster det 1 mill og ha et barn fra 0 til 18 år....

 

så har vi tøffe svangerskap, grusomme fødsler, nattevåke..osv...

 

en skal være tøff når en velger/er så heldig å ha mangen barn....du hørest tøff ut:) dette går så bra:)

 

nå virker det som om du har god kontroll og føger opp barna dine, ka gjør en til da? det klarer du nok helt fint det også

 

 

[Lækkamøya]

Jeg er straks 32år, Gutta er 13, 11, 8 å jenta er 3år. Har mista en gutt i sids mellom jenta å gutten på 8..

Har termin 26mai denne gangen men tviler på at jeg kommer helt dit da:))) Har en egen evne til å komme litt for tidlig mine små

Tror nok ikke vi er alene om å være i denne situasjonen men enkelte vegrer seg for å stå fram.

 

 

[Anonym bruker]

ville bare si at jeg venter nr 7....ja tenk d,å d ser jeg på som en velsingnelse å gave...har aldri tenkt tanken om at d kan være et sykt barn,tar d som d kommer....jeg driter i hva andre mener å tenker om meg så venter nr 7 vi har d fint å klarer oss kjempe bra å ongen stor koser seg me å vær mange å di leker sammen å d fine me d er at di lærer tidlig å dele med hverandre...ønsker deg lykke til å følg mage følelsen din å ikke bry deg om hva andre mener

[Anonym bruker]

Hei hovedinnlegger. Jeg er i akkurat samme situasjon som deg.. Har 4 friske og velskapte barn i forskjellige aldre. De to første er fra et tidligere forhold og de to siste fra det forholdet jeg er i nå og har vært i i 9 år. Nå har jeg også plutselig helt uplanlagt blitt gravid med nummer fem, til tross for at vi har brukt prevensjon. Jeg er nok ekstremt fruktbar, nummer fire ble også til mens jeg gikk på prevensjon, men det å overraskende få en nummer fire føltes liksom "lettere" enn nå da jeg er gravid med nummer fem. Jeg bestilte legetime for å søke om abort i går, samme dagen jeg fant ut at jeg virkelig var gravid. Var jo helt i sjokk her. Har jo hatt mistanken i noen dager, men har tenkt at mensen kan være litt forsinket, det hender en sjelden gang. Jeg har slitt sånn med bekkenet de to siste svangerskapene, og i siste svangerskap ble det i perioder så vondt og stivt at jeg nesten ikke greide å gå. (Bekkenlåsning.) Minstemann er nå et år og jeg har fremdeles litt trøbbel med bekkenet i perioder, men er mye bedre enn for bare noen mnd siden, det henger visst sammen med det hormonelle, og amming gjorde at det fortsatt satt i litt, nå da jeg ikke ammer lenger har det gradvis blitt bedre. Så når jeg allerede nå, 7 uker på vei, merker at det igjen kommer snikende, husker jeg hvor ille det kan være.Tanken på å ikke skulle fungere optimalt fysisk med 4 barn fra før i huset er helt fæl, og er en overveiende årsak til at jeg ikke føler jeg kan bære frem dette barnet. Jeg føler ikke at de andre barna mine fortjener en mamma som ikke greier å være med på noe som helst, de to eldste spesiellt, som har måttet finne seg i det både to og tre ganger tidligere. Når det er sagt så er det jo andre ting som også taler i mot, og det er plassmangel i huset, vi har ikke nok soverom sånn det er nå en gang, og rommene her er så små at det å dele rom to og to for barna blir litt i trangeste laget, får ikke to senger inn på samme rom en gang. Samt økonomien. Greit nok, barn kan arve klær og utstyr osv etter hverandre, og det gjør de jo allerede her. Men det koster generellt en del å ha mange barn. I tillegg til dette, synes jeg rett og slett det er kjipt med alle andre som skal mene både det ene og det andre. Da vi ventet nummer fire, opplevde vi faktisk mange negative kommentarer, og det er ikke mye trivelig. Ja, jeg vet man ikke skal bry seg om hva andre mener, men det går nå til en viss grad inn på meg i alle fall. Når en får høre "Herregud!" og "at dere orker" og "stakkars dere" og "huff, hva synes de to eldste om å få enda flere småsøsken da??" mange nok ganger, gjør det noe med en, enten man liker det eller ei. Samtidig knager det meg i sjelen at jeg skal inn om et par uker å fjerne et barn, da jeg snart ville vært ferdig med første trimester allerede. Det har liksom blitt en "ordentlig" ferdig baby innen den tid, jeg skulle ønske jeg fant dette ut omtrent med en gang det skjedde, sånn at det hadde vært en "klump" og ikke noe med armer og ben og et hjerte som slår. Beklager detaljene altså, mener ikke å støte noen, men det er nå det jeg tenker. Ikke har jeg lyst til å fortelle det til noen heller, for jeg skammer meg litt over at det "går an" å "greie" å bli gravid uten at en planlegger det, burde jo ha brukt en annen form for prevensjon eller alternativt ha sterilisert meg etter siste fødsel. Mange tanker man får i disse dager. Godt å høre at vi er flere i samme situasjon. Lykke til med valgene til dere andre med mange barn, uansett hva dere ender opp med å gjøre. Dere gjør uansett det som passer best for dere, og det er det viktigste.

[Anonym bruker]

Har vel egentlig ikke så mye fornuftig å komme med, ser de andre over her har gitt bra svar. men jeg kan fortelle min historie da..jeg har fem barn med to forskjellige fedre. svært alenemamma i noen år nå, fikk ny kjæreste, og etter to knappe måneder viste det to streker på testen. vi var enige om å ta abort, ordnet time, dro på sykehuset, tok ultralyden-og dro hjem igjen. vi klarte ikke ta bort noe. så, nå er jeg snart 8 uker på veg, med barn nummer seks med far nummer tre. det jeg vil fram til her, er vel at man har aldri noen garantier for noe som helste, men sjansene er verdt å ta. man angrer ikke på barna mn får, men man kan komme til å angre på de man velger bort. men -dere må gjøre det som er best for dere, og deres familie. lykke til