Dere som har mistet..

[Anonym bruker]

Først og fremst - en stor klem til dere..

 

Jeg har bare noen spørsmål;

Hva mener dere at er best helsearbeidere gjør, sier osv når dere er på sykehuset?

 

Hva kan gjøres bedre? Hva er bra?

 

Spør, fordi jeg så gjerne vil gjøre "det rette" og ikke trå feil, gjøre noe feil!!

 

Tenker å bruke noe av dette i en oppgave jeg skal skrive!

 

 

[Anonym bruker]

Uff det er ett veldig vanskelig spørsmål.

 

Jeg har jo selv mistet, men ikke engang JEG vet helt hva man skal si til andre som mister, for det er jo ingenting om hjelper der og da.

 

De fleste sa ikke så mye, de viste bare at de var triste på mine vegne i utrykk og væremåte og det holdt i massevis for meg.

 

SÅKLART er det veldig individuelt hvordan man vil folk skal reagere, derfor er det ett vanskelig spørsmål å svare på, men for meg hjalp det absolutt ingenting å høre at 'tiden leger alle sår' og 'at det kommer til og gå bedre etterhvert', for de fleste er jo klar over det uansett, men der og da hjalp det null.

 

Men styr hvertfall unna ting som, 'du kommer nok til å få flere barn' eller bedre lykke nestegang' (Ja det var faktisk noen som sa det til meg...) og sånn 'guds veier er uransakelige' og nå er h*n hjemme hos gud igjen' o.s.v funker vel bare på de som er tvers gjennom kristne.

Jeg som ikke-kristen hadde blitt ganske sint om noen hadde sakt det til meg f.eks.

[Sharlis]

Hei:)

 

Jeg har mistet 2 små jenter, begge rakk ikke å leve utenfor magen. Min første englejente rakk jeg å bli 6 mnd på vei, og min andre englejente rakk jeg å bli 4 mnd på vei.

 

Det som hjelper veldig mye er at du har så mange som mulig rundt deg, som kan høre på deg prate om og om og om og om og om igjen om hendelsen, barna og det du føler og sorgen.

 

At andre viser deg at de små ikke vil bli glemt, at de betyr noe og at de er unik.

 

At det ikke er noe tidsbegrensning på hvor lang tid sorgen skal liksom vare. Man slutter aldri å sørge over at man har mistet sine barn, det eneste er at man lærer seg å leve med det.

 

At andre kan vise en liten oppmerksomhet på fødselsdagen/dødsdagen til de små, det betyr UTROLIG mye, og varmer hjertet til mor og far at andre husker de små også.

 

At andre viser interesse for å se bilder av barna og høre historien, selv om bildene er av døde barn. Det som er veldig viktig å huske er at, det er det eneste vi som foreldre har..spesielt vi som ikke opplevde de små i live. Og de barna er verdens vakreste i våre øyne!

 

Det som absolutt ikke hjelper er at man får høre:

 

"Dere kan jo alltids prøve på nyt"t....det er det verste jeg fikk høre. Uansett om hvor mange ganger du blir gravid i ettertid, gjør ALDRI at du får tilbake akkurat det unike barnet.

 

Eller.. "Det var sikkert noe galt med barnet", var ikke noe galt med mitt første barn, krybbedød i mors liv var det legene kalte det. Det er ikke noe koselig å høre at det vakre lille barnet ditt som er så uskyldig og ren, er noe galt med.

Når folk kommer med slike uttalellser, så får jeg en følelse av at de prøver å sverte det lille uskyldige barnet.

 

Dette er noe av det alle viktigste, synes jeg..men kan sikkert komme på flere ting:) Håper det hjalp litt:)