Er egentlig en glad person, men føler meg for tida utmattet psykisk.

[Anonym bruker]

Fem måneder etter fødselen er jeg fortsatt sliten og den minste lille ting kan føles tungt å gjennomføre. Kjenner meg liksom ikke helt igjen, for jeg er vanligvis ingen deppa person. Har hørt folk si at man får de ungene man er i stand til å takle. Jeg har verdens snilleste lille jente. Hun sover stort sett hele natta. I tillegg er hun ganske tålmodig og jeg burde derfor ha mye overskudd. Siden fødselen i august har jeg nesten ikke beveget på meg. Vært ekstremt plaget med bekkenkøsning og blødninger nedentil. I tillegg har jeg flyttet til et nytt sted og har ikke noe sosialt nettverk her. Da hadde det vært fint om formen var litt bedre slik at vi kunne reist litt og besøkt folk på hjemstedet mitt. I steden sitter jeg og er rimelig mentalt nedfor. Fødselen var veldig tøff og jeg lå på sykehuset i en uke etterpå. Kunne ikke løfte beina de første dagene, klarte ikke komme ut av senga en gang og jeg besvimte ofte. Husker ikke så mye fra de første dagene med min lille jente. Tror egentlig at det har tatt på psykisk.

Samboeren min er fantastisk, men han har unger fra tidligere forhold noe som gjør at jeg er mye alene. De er hos oss annenhver uke og da er det ikke mye tid jeg får med han. Det er greit nok det, men den babytiden alle snakker om som man skal ha med førstemann, den er nok litt annerledes for meg. Likevel skal jeg ikke klage, for jenta mi er nydelig og jeg ville aldri vært foruten henne. Både halvsøsken og søskenbarna setter stor pris på henne, men likevel kan jeg ofte føle meg nedfor og gråte en skvett. Det hjelper heller ikke på at jeg veier 14 kg mer enn normalt.

Dette året skal jeg derfor prøve å lage meg noen rutiner som består av noen faste gjøremål i barseltida. Noen som kjenner seg igjen i min situasjon?

[Anonym bruker]

Ser det er lang tid siden innlegget ditt, håper at du har det bedre nå!

Tenkte bare at et slikt innlegg fortjener en stor klem, det er jammen ikke lett i tida etter fødsel.....