trenger noen gode råd

[Anonym bruker]

Jeg har allerede en datter på nesten ti...jeg og faren hennes har vært skilt i mange år og hun bor annenhver uke hos hver av oss. Har akkurat funnet ut at jeg er gravid igjen, noe som skjedde etter et one-night stand. Min første tanke vår å ta en abort, men nå er jeg usikker. Trenger å lufte tankene og få noen synspunkter fra dere. Jeg er i fast jobb, har et sted og bo og stort sett orden på livet mitt, jeg har en stor familie og et stort nettverk så jeg er i stand til å gi dette barnet en trygg og stabil oppvekst, også økonomisk. Men det som bekymrer meg er at dette barnet vil vokse opp uten en far, jeg har jo alltid tenkt at jeg vil at barna mine skal ha en far. Samtidig så vet jeg at jeg er istand til å gi barnet en trygg oppvekst, barnet vil vokse opp med en stor familie, men vil dette veie opp for å ikke ha noen far?

Samtidig litt bekymret for hvordan datteren min ville tatt evt nyheter om å bli storesøster, noen som har erfaring med søsken med så stor aldersforskjell?

[Lykke30]

Kjære deg.

 

Det er ikke en enkel situasjon du befinner deg i, og bare du kan ta en avgjørelse som er til det beste for dere alle.

Jeg vokste selv opp med en søster som er 15(!) år eldre enn meg.

Ja, aldersforskjellen er stor, men ikke til hinder for et fantastisk søskenforhold i dag.

Datteren din er nok så stor at det er mulig å forklare litt om situasjonen både på forhånd og underveis, dersom du velger å beholde barnet.

Jeg tok selv en prov. ab for åtte år siden.

I dag har jeg en nydelig gutt på 5.

Min erfaring er at jeg vil alltid angre på aborten, men aldri, aldri på barnet jeg valgte å få.

Viktig for meg å presisere at dette er slik jeg opplevde det.

 

Du vet hva som er best for deg. Noen valg er hjerteskjerende å ta, men kan i noen situasjoner være de beste på sikt.

 

Varme tanker og all mulig lykke til deg

[Anonym bruker]

Tror nok det blir kjekt for din datter... De fleste enebarn håper vel på å få et søsken. Bortsett fra at du som mor kanskje blir sliten av at du ikke kan dele ansvaret med noen far? Sånn sett kommer hun til å få mindre oppmerksomhet en periode. Men så stor som hun er, kan hun hjelpe til en del med det lille barnet.

 

Om en stor familie kan veie opp for en far, kommer an på hvor mye tid dere tilbringer sammen med dem. Hjelper ikke særlig å ha stor familie dersom de alltid er på jobb eller opptatt med sitt. Er det noen som kan ta seg av barnet dersom du blir alvorlig syk?

[Anonym bruker]

Hei dere....takk for synspunkter:-)

Joda, jeg har jevnlig kontakt med familien min. Min mor elsker å være bestemor, og hun har vært en fantastisk bestemor for jenta mi hele veien. I tillegg har jeg flere søsken som jeg har ukentlig kontakt med. Jeg vet at de vil stille opp hvis jeg skulle bli alvorlig syk, og jeg vet at det er noen der som vil ta seg av barna om noe skulle skje meg. Jeg har forholdsvis velstående foreldre som også stiller opp for meg økonomisk hvis jeg skulle trenge det. Jeg har god plass i leiligheten min til en til, så det vil heller ikke være nødvendig for oss å flytte eller gjøre andre store forandringer.Når det gjelder å være alene med baby/småbarn har jeg også erfaring med det, i og med at min datters far var mye ute å reiste da vi var sammen....så jeg vet jo litt hva jeg evt går til.

 

Datteren min er forsåvidt en veslevoksen og hjelpsom liten jente, hun går i butikken og hjelper strålende til med oppvask og matlaging. Hun går til og fra skole, aktiviteter og venner alene, så jeg har jo ikke et barn som må hentes og bringes hver dag. Og i og med at hun ikke lenger går på sfo, men har blitt et nøkkelbarn som går hjem alene etter skolen tror jeg det kan være hyggelig for henne med en mamma i permisjon et år. Jeg regner også med at jeg som alenemor vil få noe økonomisk støtte, og at det vil være mulig for meg å jobbe deltid noen år etter endt permisjon, så sånn sett vil jeg jo få mer tid med henne også i årene fremover....istedenfor at hun skal ha en mamma som alltid er på jobb.

 

hmm...jo mer jeg tenker på det jo mer får jeg lyst til å beholde, tror det hadde vært hyggelig.

Alt i alt hadde det vært hyggelig med en baby og jeg føler at det passer på mange måter. Men samtidig så hadde jeg jo sett for meg at jeg hadde en mann før jeg fikk et barn til, og alt dette har kommet som et sjokk. Den første tanken som slo meg var at jeg måtte få tatt en abort så fort som mulig, men nå har jeg hatt en uke til å tenke litt frem og tilbake og jeg begynner faktisk å få lyst til å beholde dette barnet. Hva mener dere? Er det galskap? Er det egoistisk av meg å få dette barnet?

 

[Kamikilla]

Da jeg var 12 år, kom moren min (som da var alene med meg) å fortalte at hun var gravid og lurte på hva jeg synes. Jeg husker at det var veldig bra å få være med på avgjøreøsen., selvom jeg tror ikke hun hadde tatt abort hvis jeg hadde nektet å få en lillebror. Men jeg hadde vært enebarn hele tiden og ville over alt ha en lillesøster el lillebror, men kunne ikke mase med det til moren min, siden hun ikke hadde noen mann. Så jeg ble kjempe glad, og fikk være med på hele graviditeten. Jeg og broren min har nå et kjempe tett forhold. Vet han sliter litt følelsesmessig fordi han ikke har hatt noe kontakt med faren sin, han er nå 19 år og mener han slåss i helgene pga dettë. Men han er stort sett veldig lykkelig og han har klart seg helt fint med oss og vår kjærlighet. Jeg ønsker deg lykke til, tror datteren din og du vil glede dere over det nye familiemedlemmet

[Anonym bruker]

Jeg vil bare tilføye at det er ingen som er garantert å vokse opp med to foreldre samme hvor nøye planlagt graviditeten var. Man vet aldri hva som kan skje fremover i livet. Jeg selv mistet faren min på et veldig tidlig tidspunkt, og kan ikke si at jeg husker ham ordentlig. Jeg har hatt en fantastisk mamma som har gjort at livet mitt på alle måter har vært like verdifullt og godt som det ville vært selv om faren min hadde fått leve lengre. Jeg vet jo hvem han var og har litt kontakt med familien hans, men jeg har jo ikke vokst opp med ham slik man gjør med en tilstedeværende far, og det er mammaen min og hennes familie jeg føler er min familie liksom. (Har nok blitt ganske stor distanse til min fars familie da de ikke taklet dødsfallet på noen god måte, og at de visstnok var veldig deprimerende å være med etter det skjedde). Så ingen er garantert å få vokse opp med to foreldre uansett. Det er verken galskap eller egoistisk å beholde barnet. Velger du å beholde det er jeg sikker på at barnet vil få en fantastisk mamma og søster. Lykke til i beslutningen din )

[Anonym bruker]

Vet dere hva...har veldig lyst til å beholde det.Tror det ville blitt hyggelig, og jeg tror det kommer til å gå bra med oss alle tre:-) Er nok mange som vil bli litt overasket da...hehe...hvordan forklarer jeg dette til familie og venner og ikke minst til datteren min? Hva ville dere sagt?

[Gjest]

Trenger du å forklare så mye? Du sier så mye du vil til hvem du vil. Jeg er også gravid uten å være i et forhold, har har tenkt en del på "hva folk vil si/tro". Men det har jeg bestemt meg for å ikke bry meg om -selv om det nok vil gå inn på meg en gang i blant.

 

Lykke til med valget, jeg heier på deg!