Min jente biter.. Råd og tips, takk! :) (Litt langt)

[2 hjertegull :)]

Hei

 

Jeg har en jente som fyller to år i slutten av februar.

I de siste to månedene har hun begynt å bite.

Hun gjerne kliper og slår og skaller i tillegg. Hun er ganske "voldelig" av seg.

Jeg blir så fortvila.. De sier at hun i barnehagen kan være litt lunefull, og plutselig bare gå bort å dytte andre barn.

En dag noen uker før jul fikk jeg en av de værste beskjedene ved henting; Hun hadde bitt et annet barn over nesa, så det gikk hull i huden.

 

Jeg prata med ped.leder om dette, for jeg synes det er veldig vanskelig og jeg ble veldig lei meg. Akkurat på dette tidspunket hadde hun sluttet med å bite hjemme. Det har hun begynt med igjen.

Nå har hun hatt to uker juleferie, og det er hver dag at vi må ta henne "hardt" for biting, eller lignende. I hvertfall at hun prøver seg..

 

Jeg vil så gjerne at hun skal slutte med dette! Men hva skal jeg gjøre?

 

Vi har tenkt på at en del av åraken kan være at hun ikke har så mye språk ennå. At hun uttrykker seg. Det kommer mer hver dag, men likevel har hun veldig lite, det er bare noen ord, noen lyder bare jeg forstår, og noen korte sammensetninger.

 

Vi har ikke et "voldelig" familieliv ellers. Min mann og jeg gjør ikke noe som minner om vold når vi krangler heller (det er forresten svært sjeldent, og som regel etter at hun er i seng)

Vi bruker ikke noe vold mot henne, ikke knipsing på fingrene eller noe slikt.

Ja, jeg tar henne hardt i armene bort fra meg når hun biter eller slår, og holder henne opp for å få øyekontakt med henne.

 

De jeg har pratet med sier at "jada, men alle barn har perioder der de biter osv, det går over..."

Okei, men jeg vil ikke bare sitte å vente på at det skal gå over.

Det er ingen som vil leke med en som biter, og jeg er nødt å få henne til å slutte..

 

Er det noen som har noen tips og råd?? Mottas med stoooor takk!

[MammaUnderOpplæring]

Jeg forstår godt din fortvilelse. Vi har lignende problem selv. Jenta vår er litt yngre, 16 måneder, men har bitt både meg og mannen min til blods. Vi har prøvd å snakke hardt til henne, men da ler hun bare. Nå prøver vi en annen taktikk, å late som vi blir skikkelig lei oss og si at det gjor vondt, på samme måte som vi sider at det gjør vondt når hun f.eks. faller og slår seg. Hun blir da selv lei seg og noen ganger har hun begynt å grine for at vi "griner". Dette har iallefall gjort at bitingen ikke skjer så ofte, men hun har ikke sluttet helt med det enda

[2 hjertegull :)]

Takk for svaret

Opplevde det samme selv da vi "begynte å gråte" selv når hun beit, og hun ble så kjempe lei seg å gråt og gråt og var helt utrøstelig.

 

Leste noe en plass om barna i denne alderen, og hvor viktig det er for dem og ikke føle at de "skuffer" foreldrene. De ønsker å gjøre ting riktig, og de er veldig redde for å miste foreldrenes kjærlighet..

Derfor slutta vi med det, og fortsatte å snakke hardt til henne å ta henne bort fra oss, men da ble hun liksom mer aggresiv.. Begynte mer med kloring og slåing osv..

 

Prata litt med min mor om det i dag faktisk. Hun er barnevernspedagog og har jobbet med "problem" barn i over 20 år.

Men som hun sa: "Jeg er ikke ekspert på å oppdra mine egne barn, men andres".... *ler*

 

Hvis man klarer å komme barna i forkjøpet, så er det bra. Jeg ser i allefall på henne når hun planlegger "å gå til angrep", om jeg kan si det slik. Så i stede for å på en måte "la" henne bite, for så å "straffe" henne, enten med tilsnakk eller fjerne henne, så burde jeg komme henne i forkjøpet å trekke meg unna, og heller spørre om hun ville gi mamma en muss, også musse henne på kinnet. Da forsterker man det positive, i stede for at alt blir så negativt, barnet føler seg slemt, og blir veldig lei seg.

Av og til kommer det jo uforberedt også, og da må man selvfølgelig slå hardt ned på at det ikke er lov.

Og ellers også gi barnet mye positiv respons når hun er god og koser.

 

De skal jo læreav den responsen omgivelsene gir på demmes handlinger, så jeg synes det hørtes kjempefornuftig ut, og jeg skal gå aktivt inn for å gjøre det på den måten..

 

Måtte bare dele dette med deg, og hvis du synes det hørtes like fornuftig ut som meg, så kan du jo prøve det du også

[MammaUnderOpplæring]

Tusen takk!

 

Jeg var ikke klar over det du skriver om at barna er redde for å "skuffe" foreldrene i den alderen. Jeg vil jo absolutt ikke at det skal være slik så vil virkelig prøve det du foreslår.

 

Problemet er bare når det kommer uforberedt og hva vi skal gjøre da, for hvis vi snakker hardt til henne så ler hun som sagt bare. Det er nesten som hun koser seg når hun får kjeft.

 

Men tusen takk for at du delte dette med meg. Skal være oppmerksom og prøve å komme henne i forkjøpet.

 

[Anonym bruker]

All oppmerksomhet er postiv oppmerksomhet...Mitt råd til deg, er å avvise henne fulstendig når hun biter. Si med streng stemme: "Når du biter, får mamma vondt og da vil jeg ikke være sammen med deg" og så setter du henne fra deg på gulvet og snur ryggen til. Ikke gå ut av rommet, men vær klar i din avvisning. Når barnet så igjen søker kontakt med deg, så ta det inn i varmen med en gang med kos og klem, men ikke trøst eller kos hvis det blir sint og gråter over avvisningen. Ja, barnet blir lei seg, men himmel og hav, det er da også meningen! Barnet må lære seg at sånne ting gjør vi ikke, at det gjør vondt for andre og når de gjør sånt, får de ikke være med i det sosiale felleskapet. Hvis ikke, vil barnet lære dette ved å bli avvist av andre barn fordi det biter...

[2 hjertegull :)]

Det har også vært min største redsel etter at hun begynteå bite, at hun når hun blir eldre skal bli utstøtt fordi jeg ikke har klart å lære henne at slik skal hun ikke gjøre..

 

Men poenget med denne andre metoden, er å lære barnet det på en annen måte.

 

Jeg skal i allefall prøve dette som min mor foreslår først,for det høres ut som det beste, så hvis det funker så er jo det kjempebra. Hvis det ikke funker, så får jeg se meg om etter andre løsninger da..

Men takk for ditt innspill..