Hvordan fortelle?

[Anonym bruker]

Godt nyttår alle sammen.

Jeg har vært her inne en stund somleser og noen ganger som skribent. jeg har i lengere tid vekslet for og i mot å ta en tur til Danmark for å få hjelp til å skape min egen lille familie. Jeg vet jeg har støtte i fra mine venner, men hvordan ta det opp med foreldrene mine om det jeg planlegger? jeg vet at mine søsken ikke vil bli overrasket pga uttalelser de har kommet med tidligere.

Jeg begynner å næreme meg 40 med raske skritt, og jeg som ikke hadde trodd jeg kom til å bli 40 før jeg kan kalle meg mamma :-(

Jeg har kommet til det at jeg ikke har tid til å finne mannen i mitt liv samtidig som jeg ønsker meg barn. Alt materielt ligger tilrette for det med barn, det ordner seg og i forhold til det med jobb- det vet jeg.

 

Bruker vanligvis ikke å signere med "annonym" men i dag velger jeg det, håper det ikke ernoen som lar være å komme med gode innspill i forhold til å fortelle mine foreldre det.

Håper det er mange som får oppfylt sitt store ønske dette året.

[hegeno]

De fleste foreldre vet hvor stort det er å få barn og vil også ønske at egne barn får oppleve det samme. Jeg kjenner ikke dine foreldre og vet ikke hvilke holdninger de har, men jeg vil tro at de vil støtte deg i ditt ønske om å få barn. Kanskje kommer det litt brått på dem. Kanskje har de alt tenkt tanken. Og kanskje trenger de litt tid på å tenke over det. dine foreldre vil nok ønske det beste for deg. Kanskje vil de bekymre seg over hvordan ditt liv vil bli som alenemor og hvordan det vil være for et barn å ikke 'vite' hvem faren er .... men jeg tror de vil støtte deg (i hvert fall når tanken får modnet seg). Kanskje best derfor fortelle dem det så fort som mulig slik at de får tid til å venne seg til tanken.

[Gjest johmon]

Hei! Jeg er samme situasjon som deg. Jeg er 35 år og har vært i Danmark to ganger. Venter på siste resultat til onsdag.

Jeg har faktisk bestemt meg for å ikke si noen til mine foreldre før etter graviditetstesten er positiv. Litt redd for hva slags reaksjoner jeg får tilbake og derfor fant jeg ut at det ville være letter for meg å fokusere på det jeg ønsker. Hvis jeg får en negativ reaksjon fra dem, tror jeg kanskje at jeg hadde gått å tenkt for mye på deres mening.

Jeg har fått utrolig mye støtte fra venner og arb.kollegaer og det holder i massevis for meg. Det er jo også et stort pluss hvis mine foreldre er positive da. Uansett er det jo mitt valg og det er akkurat det jeg ønsker meg.

Vet ikke om dette hjalp deg noe på veien, men ville bare fortelle hva jeg har gjort.

[LilleMø73]

Hei

Nå er jo jeg helt ny i dette, og har ikke fått startet opp skikkelig enda, men jeg har valgt å holde foreldre unna inntil videre.

Jeg vet at de ønsker seg barnebarn, og jeg vil nok føle et ekstra press på meg om de vet alt fra begynnelsen. Nå er det jo også lov å endre mening underveis, men foreløpig blir det nok tyst fra meg.

Jeg har i stedet noen gode, utvalgte venner som får være med på hele prosessen.

 

Lykke til med avgjørelsen:)

[Anonym bruker]

Hei.

 

Jeg fortalte det til mine foreldre før jeg avgjorde om jeg skulle dra til Køben eller ei. Jeg ønsket deres "velsignelse" på forhånd slik at jeg hadde noen som støttet meg i prosessen. De ble utrolig glade og sa at det ville ha vært hyggelig med enda et barnebarn :-) Nå er de helt tussete etter min lille datter :-)

 

Det var veldig avgjørende meg å ha mine foreldres og venners støtte - jeg ville ha et nettverk rundt meg med tanke på at jeg kanskje ble alenemor.

 

Er veldig glad for at jeg gjorde det, jeg hadde 3 SA før jeg lyktes å bli mor. Det var godt å ha noen å snakke med etter tapene.

 

Gjør det du føler er riktig for deg. Vi alle har forskjellige forhold til våre foreldre og venner. For min del var det viktig for meg å ha deres støtte, jeg er veldig sterk knyttet til dem.

[Håpefull38]

Jeg fortalte det til mine foreldre ei stund etter at jeg hadde vært hos legen og tatt prøver før jeg skulle dra til Danmark. Nå hadde det seg slik at legen da fant ut at jeg hadde for høyt stoffskifte, og jeg tror det var da jeg fortalte min mor om i hvorfor legen fant det ut. Hun mente jeg burde vente litt lengre på å se om ikke det dukket opp en mann, men jeg fortalte henne at legen sa jeg ikke hadde tid til å vente. Hun godtok dette, det gjorde også min far, men de spør lite. Mine søsken har vært positive hele veien, men jeg har noen venninner som jeg snakker mest om dette med. Mange har i ettertid også spurt meg om jeg ikke vurderer å dra til Danmark for å bli gravid. De har lest om enslige som har gjort dette. Må bare le, for jeg har jo så lyst til å si noe, men vil ikke at alle skal vite om det enda. Så jeg tror ikke jeg kommer til å mangle støtte når jeg offentliggjør det, enten det blir barn eller ikke.

 

Si det før du drar og forklar dem hvorfor du har tatt dette valget.

 

Lykke til:-)

 

[Gitte ♥tvillingmamma♥]

Jeg fortalte det til min nærmeste familie før jeg dro ned for første forsøk. Jeg visste at de ville støtte meg, og det gjorde de også 100%. Min søster gledet seg nesten mer enn meg Og mamma har vært en klippe gjennom hele prosessen, støttet meg gjennom en MA, var med til København under IVF-forsøket, (og før innsetting fant hun en mynt på gata utenfor Nordica og ga den til meg som lykkemynt he-he.. den virket, jeg har den enda :-)) Hun støttet gjennom et vanskelig tvillingsvangerskap, var med på fødsel, bodde hos meg i mange uker da vi kom hjem osv osv....Jeg er så glad for at jeg involverte dem tidlig, foreldrene mine og da spesielt mamma har fått et unikt forhold til sine barnebarn, hun var jo bokstavelig talt med på både befruktning og fødsel:-) Og det er veldig godt å vite at en har et godt nettverk rundt seg som støtter opp og kan avlaste når barnet/barna kommer. For det er til tider tøft og være alenemamma, og ingen kan forestille seg hvordan det er før en ER der. Hormonsvingninger, barseltårer, den altoppslukende søvnløsheten som nesten tar livet av en, man er så sårbar når en har fått barn, det er overveldende og alle trenger noen som ER der for en.

Jeg anbefaler alle å involvere noen de stoler på, om det er foreldre, søsken ,annen familie eller gode venner. Man trenger noen å snakke med, og ingen vet heller hvor lang tid prosessen tar før en lykkes, det kan bli mange nedturer og da er det godt å ikke holde alt for seg selv, men ha en skulder å gråte på.

 

[Gitte ♥tvillingmamma♥]

Nå svarte vel ikke jeg egentlig på spørsmålet du stilte, hvordan ta dette opp med foreldrene dine. Vel, det er vel ikke noe fasitsvar på det, og du kjenner dine foreldre best. Men det er vel igrunnen bare å hoppe i det. Ta deg en tur på besøk og legg fram"saken" slik du gjør i innelgget ditt her. Min mamma hadde faktisk tenkt tanken at jeg drev med "dette" fordi jeg hadde vært en del hos legen. Så det er ikke sikkert at det kommer som en total overraskelse på dine foreldre. Jeg ville fortalt det snarest mulig så slipper du å gå rundt å anke på noe som forhåpentligvis bare ender positivt....du forteller jo faktisk til dine foreldre at de skal bli besteforeldre :-)

Lykke til !!!!!