Jeg klarer ikke å glede meg over å være gravid, for jeg har ingen energi til overs... Alt går til sinne og bekymring. Hjelp meg...??

[Anonym bruker]

Kort om meg:

Jeg er en jente på 22år som er gravid for første gang. Jeg er nå i uke 16. Har vokst opp med en far som har personlighetsforstyrrelser og er psykisk ustabil, som også har utsatt meg for seksuelle overgrep. Jeg har derfor vært mye plaget med depresjon og angst.

 

Jeg bor nå med kjæresten min på en ny plass, og kjenner ingen her. Jeg er arbeidsledig og har vært det i nesten ett år. Jeg har ingen utdannelse, og legen min antar at jeg har kronisk senebetennelse i armen min. Jeg går også på Fontex for depresjon.

 

Men jeg ble gravid, det var mitt og vårt ønske. Selv om jeg har mange problemer så ville jeg leve og skape livet mitt. Vil ikke at min fortid skal begrense mine ønsker. Jeg angrer ikke på at jeg ble gravid. Men jeg klarer ikke å bruke energi på å glede meg. Alt går til sinne og bekymring.

 

For det første så har jeg ingen utdanning eller jobb.

Jeg er deprimert, og full av hormoner, og klarer ikke å skille de forskjellige tankene og følelsene.

Kjæresten min virker ikke interessert i livet i magen min. kanskje det bare er noe jeg tenker. for jeg føler meg helt alene.

og på toppen av dette har han en datter på 12 år som har ad/hd. han har delt foreldreomsorg med moren. altså hver sin uke. hun har ingen respekt eller snev av ansvarsfølelse. alt gjelder henne. hun nekter å gjøre alt, faren lar seg lure rundt lillefingeren og gir henne det hun vil ha. meg har hun sagt hun hater. jeg føler jeg har gjort det jeg kan for å få et respektabelt, men likevel fint forhold meg og henne imellom. men det fungerer ikke. hun krangler og skriker for hver minste ting. det er så ekstremt at familie og venner på min side har aldri sett noe så ille før. er som å sammenligne med de hysteriske ungene på disse programmene.

 

jeg skulle ønske vi kunne ha det fint hjemme. jeg holder jo ut nå. men hva når jeg kommer lengre på vei? hva når vi får den lille? jeg vet ikke om slikt stress og negativ tenkning kan ødelegge for den lille?? eller for meg som skal ta vare på den lille... jeg er fortvilet og vil mest av alt ha henne så langt bort som overhodet mulig. men det er jo jeg som ikke hører til i det bildet. det er jo jeg som må bort. men hva gjør jeg uten jobb? uten utdannelse? uten penger? kun dagpenger fra nav?

hva gjør jeg? jeg elsker min kjære. men datteren hans ødelegger så mye at jeg klarer snart ikke mer. det går utover meg både psykisk og fysisk. og jeg er helt ferdig. i tillegg kommer graviditeten. jeg vil glede meg over den! ikke plages over henne.

vil være litt egoistisk for meg og den lille for en gangs skyld i mitt liv!

 

hva gjør jeg? burde jeg kanskje flytte for meg selv en stund for å få tid alene? før jeg møter veggen helt? jeg har allerede nesten tatt livet mitt. og jeg vil ikke havne der igjen. hva med økonomien? hva med alt???

 

hilsen fortvilet jente som virkelig håper noen kan hjelpe meg!!!

[Tre solstråler]

Kjære deg, slik kan du ikke fortsette!!

 

Jeg har selv en veldig vanskelig tid og har slitt med angst og depresjon, uten at jeg kan sammenligne meg selv med deg i det hele tatt! Har ikke vært utsatt for overgrep eller lignende og har heller ingen stebarn.

 

MEN, du kan ikke fortsette på denne måten her. Kjenner meg igjen i mye av det du skriver i forhold til tanker og følelser og vet at mye av det kan komme av depresjon, frustrasjon og angst for fremtiden. Og veldig mye av det kommer generelt av svangerskapet, usikkerhet og hormoner som florerer i alle mulige rettninger!

Du trenger noen å snakke med og jeg syns du skal oppsøke hjelp for å få sortert tankene dine, sette ting litt i perspektiv og finne en løsning som er god for deg!

 

Det at du føler at barnefaren er uinteressert i svangerskapet kjenner jeg meg igjen i, men tror og håper at i ditt tilfelle som i mange andres så er det bare at mannfolk ofte er uinteresserte i den prosessen et svangerskap er og hva det gjør med deg som kvinne! Men, han trenger alikvel å kjenne til følelsene dine og han må ta det på alvor at du ikke har det bra. Og den beskjeden tror jeg at han kanskje mottar best av en profesjonell helsearbeider, som en lege, psykolog eller jordmor.

 

Jeg vet ikke hvor du bor i landet og på hvilket sykehus du skal føde. Men på mitt sykehus finnes en svangerskaps poliklinikk som tar imot gravide kvinner til samtale for å hjelpe dem igjennom svangerskapet, uansett hva slags tema det måtte gjelde. De kan også sette deg i kontakt med leger, sosionomer og psykologer, alt etter hva de føler du måtte trenge av annen hjelp enn de kan gi deg! De kan også gi deg råd om rettigheter angående økonomi, stønader o.l.(evt kan sykehuset sosionom hjelpe deg med dette).

På sykehuset jeg skal føde tar de også inn gravide kvinner til avlastningsopphold, hvis de er slitne, deprimerte eller lignende. Kanskje du hadde hatt godt av et slik opphold for å bli tatt vare på av jordmødre som kan hjelpe deg i svangerskapet og at du får en tid der du bare kan tenke på deg selv og babyen din og hva som er best for dere! Undersøk om det finnes en slik mulighet på sykehuset hvor du skal føde, det kommer til å hjelpe deg masse! Fødeavdelinger på sykehus er ikke bare til stede for deg under fødselen, de er der før og etterpå også!!

 

Det å flytte for deg selv med dårlig økonomi i utgangspunktet vil kanskje gjøre ting værre for deg på noen måter og øke bekymringene dine, men jeg er helt sikker på at hvis du får hjelp av en jormor eller lignende som også kan ta inn samboeren din til samtale og virkelig fortelle han hvor skapet står så kommer han til å ta hensyn til deg på en helt annen måte. Du bærer jo hans barn og du skriver ingenting om at han er slem mot deg fysisk eller psykisk, bortsett fra dette med datteren hans som også den du går til samtale med kan ta opp med han evt...

 

DU SKAL HA MULIGHET OG LOV TIL Å GLEDE DEG OVER GRAVIDITETEN OG DU HAR ALL RETT TIL Å VÆRE EGOISTISK OG TA HENSYN TIL DEG SELV OG BARNET DITT!!!! det skal du alltid alltid huske på!!!!

 

Har du forresten nevnt dette med depresjon og frustrasjonen din for legen din?? Han kan også henvise deg på sykehuset enten til psykolog eller til jordmor slik at du får snakket med noen. Og hvis legen din ikke foreslår det selv så kan du faktisk kreve at legen din gjør det! Gi uttrykk for at du må ha hjelp og minn han/hun på selvmordsforsøk og at du føler du er helt på grensen til å gå på veggen!

 

Går du til jordmor på helsestasjonen for svangerskapskontroll?? Hun kan også hjelpe deg med økonomsike rettigheter og å sette deg i kontakt med fødeavdelingen! Du kan også snakke med henne om alt som måtte plage deg!

 

I forohld til økonomi så håper jeg du vet at du kan søke en "engangsstønad" hos NAV når du får barnet ditt, så du får utbetalt en sum med penger i permisjonstiden din. Når du har født får du også barnetrygd hver måned.

Hvis du bestemmer deg for å begynne å studere på heltid/deltid så kan du også få støtte fra lånekassen.

Men som sagt kan sykehuset sette deg i kontakt med en sosionom som er ekspert på dette med økonomi og rettigheter i din livssituasjon!

 

Men først og fremst; FÅ HJELP PÅ MANDAG!!!! Ring jordmor, lege, fødeavdelingen, hva som helst... Forteller du hvordan du føler det så kommer de til å ta deg inn sporenstriks!!! Det skal de gjøre og du skal kreve det!!! Det er ingen kvinne og spesielt ingen gravid kvinne som skal gå rundt å føle det slik som du gjør!!

[Anonym bruker]

Tusen takk for et flott og reflektert svar.

Satte utrolig stor pris på det - er så godt med støtte. Takk=)

[mammaløve]

Du fikk så flott svar hos henne over. Ville bare understreke at du kan søke deg inn på fulltids studium til høsten, så får du rundt 10 000 i måneden i stipend fra lånekassen. Du kan til og med søke deg permisjon, eller bare la være å ta eksamen dersom du ikke føler du klarer å fullføre. Du slipper like vel å betale tilbake til lånekassen, alt får du som stipend uansett. I tillegg får du engangsstønaden fra NAV på rundt 35 000, og barnetrygd hver måned

Det er jo litt godt å tenke på, så slipper du å bekymre deg for økonomien uansett. (Pluss at du kan komme i gang med utdanningen om du ønsker det) Jo færre ting du slipper å bekymre deg over, jo bedre.

 

Håper du får anledning til å glede deg over graviditeten. Ønsker deg riktig lykke til. Du fortjener å ha det bra, og du kan få hjelp med de tingene du sliter med. Krysser fingrene for deg.

[mammaløve]

Må bare legge til at du først får alt som stipend etter 6 måneder. De første 6 måneden vil du få vanlig lån og stipend, fordi kravet er at man har vært i utdanning i 6 måneder før man får foreldrestipend...