Familien min viser INGEN forståelse for trassalder/temperament

[Millsie]

Har hatt en nok en utrivelig familiemiddag hos moren min. Familietreff har de siste månedene blitt bort i mot uutholdelige fordi min mor, bror og svigerinne har absolutt null forståelse for den fasen vi går i gjennom for tiden. De skaper en utrolig trykkende stemning som vår sønn på nesten tre selvsagt umiddelbart oppfatter - også fordi vi blir så engstelig for utbrudd.

 

sønnen vår er ikke ekstrem - men temperamentet/aktivitetsnivået befinner seg nok på et ytterpunkt. han er en levende og aktiv gutt, som viser mye glede og engasjement, men også vilje og sinne. vi foreldrene har lest ulvund, barnet ditt, nylander, gode småbarnsknep...you name it. så vi er ikke sløve og ettergivende. tvert i mot er dette noe vi jobber konstant. men et temperament er arvelig (alle på min side er rimelig hissige...), og lar seg ikke utradere.

 

det mest skuffende av alt er at de nesten ikke vier ham noe oppmerksomhet i det hele tatt (bror av mangel på interesse, mor fordi hun har tatt det personlig de gangene han har vært vanskelig og nå bare holder avtsnad og halvveis skuler på ham når det er noe hun ikke liker ved oppførselen hans). denne måten å håndterer problemet fungerer jo bare som en brannfakkel på hele situasjonen.

 

det er helt ufattelig. de forventer rett og slett at barnet som ikke er tre ennå skal sitte helt stille ved bordet mens vi andre prater og nyter maten i ro og fred. kanskje finnes det slike barn der ute, men vårt er ikke ett av dem. og i følge familien min, er det fordi vi ikke oppdrar ham.

 

det er så ufattelig sårende og provoserende at i dag bare reiste vi oss fra bordet og gikk hjem. noe av dem mest irriterende er at broren min (som er 40) har rotet og skrotet hele livet sitt, har et helt for jævlig temperament og humør, hvilket har resultert i at vi andre i alle år har listet oss på tå rundt ha, svleget hundrevis av kameler og vi har hjulpet han gang på gang på gang opp gjennom årene fordi han roter til livet sitt til stadighet. så kunne han ikke gitt litt tilbake...?

 

kunne de ikke alle prøvd å støtte oss litt i en vanskelig fase? hjelpe oss å forebygge? jeg skjønner ikke hvordan vi skal håndtere dette.

 

de viser til "alle de andre" barna de kjenner (...) som er med på restuarant, sitter stille med en leke mens de voksne snakker, er stille og rolige... personlig har jeg ikke for mange av dem i min omgangskrets (kanskje én). jeg trenger vel ikke nevne at min bror og svigerinne selv ikke har barn. familien min er generelt ganske selvopptatte og opptatt av form, etikette, overdådig dekket bord (ikke barnevennlig!), ha sype samtaler om dette og hint. vel og bra, men jeg hadde håpet at de kanskje kunne justere nivået litt akkurat de par-tre timene det første barnebarnet deltar i familiemiddagene. etter han har lagt seg er det jo fritt fram.... jeg skjønner det ikke.

 

uff. jeg er så fortvilt over dette. noe som skulle være hyggelig er bare trist. og jeg er høygravid og sikkert hormonell oppå det hele, så jeg har hatt flere gråteanfall pga at dette bare den siste uken. det er så fælt.

 

til vårt forsvar vil jeg si at barnehagen faktisk roser sønnen vår opp i skyene fordi han er så lydig og høflig hos dem - selv om de har sett temperamentet hans blusse opp et par ganger i hentesituasjonen. men jeg tenker at det må være et godt tegn at han i alle fall oppfører seg bra borte. det leser jeg som at vi ikke er helt talentløse som foreldre - selv om broren min vel egentlig sa det nå i kveld.

 

er det noen andre som har hatt slike opplevelser? eller kan forstå hvordan vi har det? gi oss tips på hvordan man burde håndterer dette...?

[mamman til minin]

Ingen tips, men jeg vil bare si at jeg ikke vet NOEN 3-åringer som klarer å sitte stille ved bordet og oppføre seg i lengre tid. Særlig ikke med litt trykket stemning i lufta.

[magica fra tryll]

Kjære du! Barnet ditt høres helt normalt ut:) Jeg har selv 5 barn, der kun ett av dem har vært så rolig. Hadde det vært meg ,hadde jeg nok sagt ifra, og heller droppet disse middagene. Eller så må du vel bare la være å bry deg om hva de mener...Har dessverre lært av erfaring at folk stort sett er som de er, og ikke skjønner noe som for andre kanskje er en selfølge, før de erfarer det selv. Lykke til:)

[Gjest]

Uff, det er ikke lett dette her. For det første skulle man jo ønske at barna våre kunne sitte som roboter under en HEL julemiddag uten å si et ord, men sånne barn finnes da ikke!? Vi har to aktive gutter, veldig snille og gode men med futt i. Og de sitter til de har spist opp og så får de gå å leke eller se film. Sånn må det være hvis de voksne skal få litt ro også. Jeg skjønte jo tidlig i innlegget ditt at de andre i selskapet selvfølgelig ikke har barn, det sier seg selv. Ellers ville de jo vært fulle av forståelse. Det er også trist når besteforeldre glemmer hvordan det var da deres barn var små.

Det er fryktelig sårende å bli gitt en følelse av at man er dårlig til å oppdra og at man har uhøflige barn. Det er virkelig å treffe oss rett i hjertet, for det betyr så mye for oss. Så jeg skjønner fortvilelsen din veldig godt. Er det noen ting dere kan gjøre for at gutten skal ha det kjekkere når dere er på sånne besøk? Kunne han ha noen gøyale leker med seg? Se en fin film?

 

Ønsker deg lykke til og vil aller helst si at du skal gi blaffen i hva de andre mener,men vet at DET er supervanskelig.

[Millsie]

Tusen takk til dere alle re for hyggelige og velmenende støtte. Bare det hjelper! Av alle rare ting har den ellers ganske stille samboeren min virkelig "rised to the occasion" i dag og vært og snakket med moren min i tre hele timer (!). Han eksploderte nærmeste i går under middagen (jeg tror aldri de har sett ham sint, og vi har vært sammen i 18 år) - så han kjente behov for en alvorlig prat. Vet ikke hva de pratet om alt sammen, men kjenner det utrolig godt at han tok den rollen. Innen familien kan det fort bli mye defensiv/aggressiv prat - med de to ble samtalen mye mer forståelsesfull og rolig.

 

Jeg får ta tipsene dere kommer med med meg videre. Igjen - tusen takk. Veldig godt å finne støtte der ute når man sliter litt på hjemmebane

[Gjest]

Å det høres bra ut at han snakket med henne. Det er det beste! Det er sikkert vanskelig for han, men ingenting blir jo bedre uten at det tas opp. Lykke til.

[bastet]

Hei, jeg kjenner igjen mye og vil gjerne komme med noen tips. Vi har 2 gutter på 2 og 4 år som er ville. Og de blir mye verre i familiemiddag hos foreldrene mine. Noe av grunnen tror jeg er at de blir stort sett oversett av de voksne og jeg blir utslitt av å hele tiden prøve desperat å holde dem stille og rolige ved matbordet. De er strengt og godt oppdratt, men der kan de finne på å skjære i (det steindyre, fine) eikebordet med kniven etc. Helt rare ting vi ikke ser ellers. Så nå har vi tatt en skikkelig prat med foreldrene mine om at barn som ikke er kuet normalt ikke sitter i ro en lang middag slik voksne gjør. Særlig ikke om de får null oppmerksomhet!

Og så har vi begynt med noe som funker kjempebra: Vi har med en bærbar PC med DVD-spiller og et par tegnefilmer! Straks ungene har vært høflige og spist litt mat lar vi dem gå fra bordet med et høyt og høflig "takk for maten" til bestemor. Så setter vi diskret på filmen med lavt volum i et sofahjørne i samme rom. Og vips, det slekta husker av ungene våre den kvelden er at de var høflige og stille :-)

En annen mindre hyggelig ting vi gjør noen ganger hjelper også litt, men lager ikke så god stemning: Hvis vi får stygge kommentarer om ungene eller oppdragelsen så reiser vi oss opp, ber ungene si ha det bra og så drar vi hjem. Men det er det lenge siden vi har måttet gjøre nå :-)

Lykke til alle sammen med vanskelig slekt. Ungene deres er nok helt normale og godt oppdratt. Voksne mennesker som har glemt å være barn er dessverre ikke like greit å oppdra.

[Mamma.t.G&J,hvaharvi_nåivente?]

Hei Skrolsy

 

Følte jeg måtte skrive noen ord nå. Selv har jeg en kjempe aktiv sønn på 6år, som elsker oppmerksomhet og å vise seg frem.

Da han var yngere, og i trass alderen, så opplevde jeg noe av det samme. Mine foreldre er og av den "fine klassen", og kom også med slike kommentarer som om at andre barn er slik eller slik.

 

Jeg var veldig frustrert over det en stund, og lei meg, fordi jeg ikke selv ønsket å sette noe demper på mitt barns kreative utvikling, og heller ønsket jeg ikke å ta fra ham gleden av å være aktiv som barn. Men samtidig ønsket jeg ros for å ta hennsyn til ham, og tenke på hans beste. Barnehagen hans var og veldige flinke til å rose ham, både for hans evne til å være aktiv, men og for hans evne til å leke, være omtenksom med andre og få et smill om munnen på de fleste.

 

En dag snakket jeg med min tante om hva jeg følte når mine foreldre satte slike urealistiske forventninger til mitt barn. Og hun sa, at når vi var små (jeg og mine 2 søstre), så satt vi stille som mus når vi var på besøk. Vi satt som små dukker som ikke sa noe før vi ble bedt om å snakke (nesten). Mens min tantes barn var høyt og lavt. Min tante følte aldri noe press til å måtte disiplinere sønnene sine noe mer pga oss. Men hun syntes synd i oss, for hun følte det ikke virket riktig å være så stille og "flinke" når man var så små som oss.

 

Min tante hadde rett i å ha bekymret seg over det. Vi ble slått hjemme når vi ikke klarte å oppfylle de forventningene våre foreldre satt seg om oss. Og fasade og beholde ansikt stod høyt hos dem. Vi tørte rett og slett ikke annet enn å være stille og sitte pent når vi var hos andre. Denne oppdragelsen mine foreldre hadde, var skadene for oss. Og selvom vi utad så ut som perfekte, og vant konkuranser og var flinke på skolen, så var vi i dyp depresjon bak hjemmets fire vegger. Min søster satt inne i skapet sitt på rommet med pose over hode når hun var 12, i håp om å bli kvalt og dø. Selv kom jeg meg ut spm 14åring, og vokste opp under barnevernets omsorg. Og på en måte hadde jeg vel glemt det litt bort når mine foreldre kom med kommentarer.

 

Så, når jeg tenkte på det. Så ble jeg glad at jeg ikke har dratt med meg den usunde fikseringen på fasade og "opprettholde navn og ære". Og at jeg var en god nok mor til å la sønnen min få utfolde seg som den han er, og at jeg har oppdratt ham til å bli et bra medmenneske, som også bryr seg om andre. Etter at jeg ble selvsikker på at jeg gjorde det beste for ham, så ble jeg også flinkere til å stråle ut at jeg stolte på at min sønn var frisk og helt 100% normal, og mine foreldre har ikke kommet med slike bemerkninger siden.

 

Nå sier jeg ikke at du opplevde din oppvekst slik. Men barn som utad er så stille og "lydige", ikke nødvendigvis har det godt, og man bør kanskje være mer bekymret for DET, enn et barn som oppfører seg som et barn.

 

Så tenk litt på det du og. Ikke la andre få deg til å betvile din gode omsorgsevne!