Jeg er så usikker på om jeg gjør det riktige. Noen med råd?

[Anonym bruker]

Jeg fant ut at jeg var gravid ettersom mensen ikke kom, og kjæresten min oppfordret meg til å ta en test. (Har siste tiden gått ned i vekt, og det har vært en del stress pga skole og andre ting, så trodde bare mensen kom senere. Jeg gikk på p-pillene loette.)

 

Jeg var hos legen i går for å sjekke hvor langt jeg var kommet og prate om abort. Legen min var ikke i tvil. Han sa jeg var i starten av livet, i ferd med å skulle etablere meg, at jeg nå er i ferd med å starte livet. Jeg ble på en måte lettet over at han sa det. For det er jo samme mamma har sagt til meg. Hele livet forandres med en gang et nytt liv kommer, som jeg må ha daglig ansvar for. Men jeg vet ikke selv. Jeg har stilt mine følelser totalt til side siste to ukene etter jeg fant ut at jeg var gravid. Jeg føler meg tom og at jeg fornekter hva som skjer inne i meg. Jeg har ingen sterke symptomer (bortsett fra strekking nede i magen og oppblåst om kvelden), jeg trener som normalt og er ikke dårlig.

 

Etter legebesøket i går har jeg vært for meg selv, bare trena og vært ganske så ilter. Jeg er så usikker på om jeg gjør det rette med å ta abort. Men det er jo sant det de sier, at ting kanskje ikke stiller så sterkt for meg.

Men jeg er snart ferdig utdannet (til sommeren) og i rett alder, kjæresten min er så vidt i gang med sin. Skal jeg ødelegge alt for han dersom jeg velger å beholde? Og vi har ikke vært sammen mer enn et knapt år. Vi bor ikke sammen. Jeg bor hjemme inntil jeg er ferdig for å slippe mest mulig utgifter så jeg kan kjøpe leilighet når jeg begynner i jobb.

 

Håper det er noen der ute som har vært i samme situasjon som meg. Som kan si at jeg velger det rette, eller som kan gi meg håp om noe annet. Jeg er så utrolig redd for å angre på valget jeg tar, være bitter seinere osv. Jeg har gått gjennom nok livserfaring for en god stund, selvom vi lærer underveis mens vi lever

[Anonym bruker]

Du ødelegger jo ikke for kjæresten din, han må jo bare fortsette å studere til han er ferdig. Problemet er vel at du ikke får opptjent svangerskapspermisjon ettersom du studerer, så du vil kun få en engangsstønad og leve på frem til du skal ut i jobb igjen.

 

Da jeg ble gravid som studerende la jeg studiene på hylla og begynte å jobbe for å kunne ta meg råd til permisjon. Har fullført studiene i ettertid.

 

Uansett, du klarer det du vil klare. Men du skal følge magefølelsen din, det er det eneste rette. Det finnes ingen fasitsvar på denne problemstillingen.

 

Lykke til!

[Jente0411*Høygravid!*]

var i nesten samme situasjon ifjord..fikk en datter u juli,var ferdig på skolen i juni..sambo (var ikke d da) var på sitt siste år,han var skolelei å ville jobbe..da jeg ble gravid var d enda en grunn for ham jobbe..

 

fikk en stønad på 35.000kr å fikk kjøpt d meste til babyen+ at man får utrolig mye fra fam å venner når den lille kommer..

 

kan ikke si hva d rette for deg er,men for meg var d å få jenta mi..

du må åpne for følelsene dine! d er vikti..d er kanskje vanskelig..men er større sjanse å ta galt valg om du ikke kjenner ordentlig etter på følelsene dine..å husk..d er ingen andre enn ditt valg!

lykke til!

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar, begge to.

Det er forferdelig vanskelig valg å ta. Jeg tenker ikke på annet om dagen. Jeg vil helst beholde, men kjæresten min tar helt avstand om dagen. Så jeg må i verste fall belage med på å være alene, med eller uten et barn. Og er det verdt det? Å sitte alene med et lite nurk, eller alene uten. Jeg er så redd for at jeg vil angre. Men jeg har ikke noen som kan støtte meg med penger til å klare det siden jeg ikke får noe av lånekassa. Da må jeg i så fall begynne fulltidsjobb fra januar.

 

Jeg må tenke meg godt om. Prøve å slippe følelsene fram

 

[Jente0411*Høygravid!*]

et lite nurk er verdt faren for å bli alene mener jeg..kjresteemner er overalt i verden! du finner en som vil elske dg å barnet ditt..å d er ekte kjrlighet..å en ting..hvis du blir alene,så får du alt ifra bostøtte,stønad på 35.000 å barnetrygd og annet..i norge idag lønner d seg merkelig nok å være alene med barn..

 

å jeg ble nesten presset av bf sist til å ta abort,mn da jeg lå i sykesenga å sku få satt tablettene som gjorde d enklere å få "d" ut,da sprakk jeg å måtte bare dra..hn ble hos mg,men d var tungt med d første..men d jikk bra..å tar du abort når du selv ikke vil..da er d ikke bare kanskje men sikkert at du vil få noen form for psykiske plager,større eller mindre grad..

[Anonym bruker]

Det hjelper med svar fra deg eller du får mer satt svar på hva jeg faktisk tenker, men ikke tør la meg tenke... Jeg blir "presset" fra de få som vet det, min mamma, hans familie pga han, og han. Eller nå er det ikke et tema engang hos de, så jeg går alene med alle tankene.

 

Fint å høre at din ble værende hos deg, og at dere venter en ny spire ikke noe er bedre enn det.

Å jeg kjenner meg selv så godt at jeg veit jeg kommer til å slite med dette i senere tid. Det er ikke lett å gå alene med alle tankene når alle taler mot meg. Til og med legen rådet meg til å ikke tenke på dette i nyttårshelga - og heller pleie kjærligheten. men når han bare forsvant i går er ikke det så lett

[Anonym bruker]

prøv å ta hensyn til deg selv og hva du vil og ønsker, vet det ikke er enkelt, men noen ganger må man være litt egoistisk... det er ingen som bør presse deg til og ta et valg du ikke er 100% sikker på selv, det kommer du bare til å angre på seinere!

selv om du er student nå, ordner det seg! det er så mange ordninger man får via nav at du ikke bør være redd for at du ikke skal klare deg... stønad for enslig mor kan du søke om rett etter at barnet er født, om du da er alene med barnet, engangsstønaden får du jo uansett om du ikke har opptjent noe permisjon... det er vanskelig å ta et valg som er basert på andres ønsker, du må nesten bare følge ditt eget ønske og tenke at om du skulle velge å beholde barnet så kommer det uansett til å ordne seg!

og den legen ville jeg ha bytta, makan! kan ikke si sånt...beklager...men en lege skal støtte og være til hjelp...virker ikke som om h*n vet hva empati er for noe!

uansett, ta et valg du kan stå for seinere, og vær stolt av det!

lykke til!

[Anonym bruker]

Takk for svar

Jeg skal prøve og ta hensyn til hva jeg vil, og ikke minst ønsker. Det er så vrient som det går an, når det ikke er noen å prate med som forstår.

 

Jeg får spørsmål som når jeg skal ha inngrepet (som jeg ikke vet enda, for venter på brev fra sykehuset) og at jeg må ta vare på meg selv. Ikke noe spørsmål om hva JEG vil eller tenker. Eller om hvordan jeg faktisk har det. Egentlig burde jeg prate med amathea (men tenker: hva godt kan de gjøre for meg? Et snev negativitet om dagen ). Selv om jeg akkurat nå føler andre har tatt valget FOR meg, og jeg føler meg tom og uten energi.

Jeg er egentlig ikke redd for å ikke klare meg dersom jeg velger å beholde, mer hva som skjer rundt meg. Hvor skal jeg bo, blir kjæresten værende hos meg - når han egentlig skal reise avgårde for å studere videre (noe som kan gå heelt fint, og egentlig ikke er det største problemet).

 

Jeg er veldig skuffa over legen som har fulgt meg opp siden FØR jeg ble født, så forventa at han skulle prate med meg - ikke råde meg til å ta abort fordi jeg er i starten av livet. For min del har jeg reist og opplevd en hel masse allerede, og det er ikke festing, ikke reising jeg har lyst til om dagen. Jeg følte en lettelse når han "sa" det, men i etterkant en endesløs tomhet jeg aldri har følt før. Akkurat som jeg har gikk slipp på noe av meg selv. Jeg som alltid har trodd at det som skjer - det skjer av en grunn. Og når det vokser et liv inne i meg, hvorfor skal jeg ta det bort dersom det er friskt nok for livet? Jeg blir gaaal av det her. Hvorfor kan ingen fatte? Og bare heller lukke øynene sine. Det er vel på tide at jeg viser hva som bor i meg - istedenfor at jeg skyver meg og mine meninger til sides. Jeg må bare tørre...ha trua. :S

 

Jeg vet jeg må ta et selvstendig valg, og kunne stå for det. Dette er det vanskeligste valget jeg har stått ovenfor, for angrer jeg kan jeg ikke få i retur!

 

[Jente0411*Høygravid!*]

vet du hva? hadde jeg vært deg..vet ikke helt om jeg ville hatt noe forhold da..altså..nå tenker jeg litt sånn jah..hvem vil forlate den kvinnen de elsker pga den kvinnen venter ditt barn?! nei d høres ikke rett ut altså!

uansett så vil en evt abort kunne tære så mye på forholdet at d tar slutt uansett..da har du mistet begge..å et barn,tenk da..dn babyen å senere barnet/ungdommen vil elske deg for den du er,for at du er mamman til dt barnet! å d er pappan som går glipp av noe om han ikke vil dette..kan også være at ok..han går å så kommer han tilbake etter en stund når han fatter at han ikke kan presse deg mer å eller at han fatter at hei..her må jeg være voksen.. å presse sin elskede til å ta bort et barn man ønsker,d er IKKE rett! men ja,menn tenker wææ..jeg får ikke drikke når jeg vil,jeg blir ikek få ny dame blir d slutt,eller hjelp jeg må sitte hjemme med en baby,skifte bleier..æsj..men de skjerper seg som oftest,å gjør de ikke..er d ikke værdt d..du får ha babyen din for deg selv,ska love deg at d er jo bare luksus;) å dere får et helt spesielt forhold..å ja,familien støtter deg kanskje ikke nå,d gjorde de ikke med meg heller..men da tiden jikk å de visste at barnet er å blir så var d mye støtte å mye positivt å få!

 

jeg vil at nå tenker du IKKE på hva de andre mener i dette øyeblikket..nå tenker du på DEG selv å DITT barn,hvordan blir d med et lite nurk..å hvordan blir d om 3-4 uker å du sitter å barnet i magen ikke er mer,d er borte..tenk å føl på dine tanker å følelser,ikke steng dem inne å ikke la andres følelser bryte inn..dette er ditt valg!

[elfrida84]

[...Jeg vil helst beholde, men kjæresten min tar helt avstand om dagen. Så jeg må i verste fall belage med på å være alene, med eller uten et barn. ]

Så utrolig vanskelig, og jeg synes du er tøff som tørr å fortelle om tvilen og bekymringene dine, men du skriver jo: Jeg vil helst beholde, men...

Har du ikke svaret ditt der da...?

 

masse lykke til, og bruk tiden din godt!

[Anonym bruker]

Oi, hjelp... jeg trodde ikke jeg hadde skrevet noe sånt.

Takk for at du gjorde meg bevisst på det jeg kan ikke annet en å være meg selv og fortelle hvordan det er, eneste måten å finne ut på hva som er det beste for meg.

 

Jeg skal bruke tiden godt, komme meg ut litt istendenfor å sitte her inne for lenge og bli gal av alle tankene.

 

Dere er så fantastiske, fornuftige, og sterke dere jenter

[Anonym bruker]

Hei på deg,

Finnes det ikke en jordmor eller en tjeneste der du bor hvor du kunne fått snakket skikkelig med noen om dette (private jordmødre vil jeg tro kan være til god hjelp i en slik situasjon)? Synes det er trist at de som står deg nær kun ser det fra den ene siden, og ikke prøver å ta inn alternativene du faktisk har, og være litt mer "nøytrale" i uttalelsene. Det er jo uansett du som må ta valget med hva du skal gjøre, og du må ikke ta det på grunnlag av verken legen, familien din, han eller hans familie, men deg selv. Å beholde barnet eller ikke vil bety to forskjellige livssituasjoner for deg, men hvor forskjellige de faktisk blir er i stor grad opp til deg selv. Det er mange studenter som har barn. Man må prioritere en del annerledes enn om man ikke hadde hatt det, men det er fint mulig å kombinere foreldrerolle og studier. Selvfølgelig er det ingen dans på roser å få barn, det er mye arbeid og slit, men også ufattelig mye glede, og dette er uavhengig av alderen din. Våkenetter, skriking, sykdom etc hos et barn blir ikke mindre eller lettere om du er noen år eldre. Jeg har venninner som har fått barn tidlig (15 og 18 år når de fikk første) og jeg har også venninner som har tatt abort (i alt fra 16 års alderen opp til 23 år). Det er ingen av dem som har angret på valget sitt, det har vært riktig for dem i situasjonen de har vært i å velge som de har gjort. Det er uansett hva du velger å gjøre viktig at du tillater deg å føle ordentlig rundt det. Du kan ikke distansere deg fra følelsene dine, og ta et valg ut fra det som du kanskje kommer til å angre på på sikt. Ble langt dette her, men håper du finner noen du kan prate med som er mer nøytrale i holdningen som kan gi deg råd begge veier på en måte. Lykke til uansett, og en god klem fra meg

[SommerBaby2010]

Hei! Jeg vet hvor vanskelig dette er, går igjennom mye av det samme som deg, og det er absolutt ikke enkelt! men jeg kan si så mye at jeg angrer ikke på at jeg fulgte magefølelsen min. Jeg er selv student. Og jeg har hatt et forhold til barnefaren, men han var veldig negativ til å få barn nå, så jeg vurderte abort. Og syntes dette var et vanskelig valg å skulle ta! For noen er det selvfølgelig det rette, men for andre er det helt feil! Jeg synes du skal føle på deg selv, og tenke med deg selv hva som er det beste for deg! Blir du alene, så er det kanskje det rette for deg! Jeg sitter alene nå og er i min 16 uke, å storgleder meg til småen kommer, selv om jeg kommer til å bli alene! Jeg får støtte fra både familie og venner!

 

Håper du finner ut hva som er det rette for deg det er et vanskelig valg du står fremfor, og du kommer nok ikke til å angre på ditt valg, må bare tenke at det valget du tok, er det valget som er rett for deg akkurat nå

[Lækkamøya]

Hei:) Skjønner at du ikke har det lett, var i samme situasjon selv for 14 år siden... men stol på deg selv, vil du klare dette alene så gjør du det.! Barnefaren hos meg truet med alt å det samme gjorde hans familie, Men siden gutten så dagens lys har de alle forgudet han:)) Er nok det at alt er nytt som skremmer dem, Stå på, velg det som føles riktig for deg, kan kanskje være et tips å snakke med noen som virkelig har peiling, å ikke legen som "råder" deg til abort....??

Uansett, lykke til:))

[Anonym bruker]

Først: tusen hjertelig takk for alle svar og innspill!

Jeg dro til Amathea for å prate etter samtale på sykehuset hvor jeg nesten knakk sammen. Hva var jeg i ferd med å gjøre tenkte jeg etter undersøkelsen... og måtte lufte tanker med noen. Og det hjalp (?). Det gjorde meg i alle fall bevisst på hva jeg må gjøre, og hva som er det beste i denne situasjonen.

 

Jeg skal ta abort om noen dager. Dra alene på sykehuset til mandag, og resten av prosessen på onsdag. Kjæresten min vil jeg skal til den dagen, og alt skal være i orden. Han bare må trene når jeg er der. Og han skjønner ikke at jeg vil og må ha han der. Trening er det viktigste i livet hans. Han blir sint og hisser seg opp når jeg sier han kan gjøre det for meg. Jeg blir så innmari lei meg. For jeg gjør dette for å ”redde” oss. Misforstå meg rett, for jeg gjør ikke dette bare fordi HAN vil, men fordi dette blir det riktige for meg. For jeg har ikke krav på NOE, og jeg har verken sted å bo, bil eller fast jobb når jeg fortsatt er student. Jeg ønsker ikke at et stakkars uskyldig barn skal vokse opp til dette, når alt jeg har å tilby er meg selv. Jeg vil ha trygghet rundt meg. Samtidig vite at barnefar stiller opp 120%. Og at barnet er ønsket fra begges side. Slik er det ikke her. Han er ”umoden” og i starten av livet, og jeg forstår så godt. Samtidig sårer det meg så enormt at han ikke kan stille opp når jeg trenger det for en gangs skyld pga noe som er viktigere for han.

Jeg håper innerst inne at han kan innse at det ikke fungerer slik. Og at han må bruke tid på meg, og ikke løpe fra problemene, og ikke bare tenke på at han har det tøft om dagen. Jeg går gjennom et helvete. Kroppen forandrer seg sakte, men sikkert. Jeg ser hva som skjer, og hva gjør jeg? Later som om alt er normalt. Men noe inne i meg er forandret. Jeg er likegyldig, nesten, til hva han gjør. Jeg bare tester han. Ser hva han er villig til å gjøre for meg. Men jeg tør ikke gjøre noe med det. Tror jeg. For jeg ser jo klart at jeg fortjener bedre, men jeg elsker han og vet han er god der inne (men har hatt det tøft – vi har hatt det tøft rundt oss, ikke oss to, men alt annet – som dere ikke trenger å forstå). Så jeg er villig til å kjempe. jeg håper bare øynene hans åpnes snart. Men når de har startet sånn, fortsetter det? Jeg håper ikke...

 

Men søren, hvordan smerter gir en medisinsk hjemmeabort? Må jeg ha noen der HELE tiden, eller kan jeg klare meg selv i to-tre timer? Selv om jeg må opp på do, eller andre ting? Noen med erfaring?

Jeg klarer mye selv, og er sterk. Men det er trygt å holde noen i handa, vite at er der, gråte i armkroken til og prate med... Å "elsk meg mest når jeg fortjener det minst for da trenger jeg det mest" passer jo ikke, for jeg fortjener det så inderlig nå!

[Gjest]

Jeg skal kanskje også ta abort på mandag, og resten på onsdag. Mamma skal være med meg, for barnefaren er ikke noe å samle på. Det høres ikke din kjæreste ut som han er, heller, dessverre. Lykke til meg alt, håper du får hjelp og støtte av familie og venner! Og husk at du fortjener bedre, det er helt riktig! Du sier at du elsker han, men eksler han deg? Oppfører han seg som om han gjør det? Sorry, men jeg bare spør...

 

 

 

[Anonym bruker]

Har du gjort det....? Hvis du ikke har gjort det ennå, kan du være snill og svare meg?

[starlove]

Hei! Nå har jeg lest og prøvd å finne ut av hva jeg skal skrive:

 

For det første synes jeg det virker som om du føyer deg veldig etter ANDRE sine behov, og ikke etter hva DU føler selv! Og du sliter veldig med selvbildet ditt kanskje, etter å lest litt mellom linjene, og dermed lett for å underkaste deg?

 

Og du har så mye rettigheter, og støtteaparat rundt deg som hjelper deg uansett! Jeg tror du ønsker dette barnet mer enn du selv innser, pga sorgen ovenfor hva andre gjør og sier tar overhånd!

Det er din kropp, ditt valg..... Du fortjener backup!

 

Har vært igjennom to prov. aborter selv - Og det er noe jeg aldri glemmer, selv om jeg har kommet meg videre, og venter mitt første barn nå ( uke 30 nå )! BF og jeg er heller ikke sammen lenger, men abort var IKKE aktuelt uansett hva han ønsket og hvordan min livssituasjon var akkurat da! Men nå har jeg den hjelpen jeg faktisk har rettigheter på, og skal få det til å gå rundt på en måte...!

 

 

 

Jeg tenker som så at; Når/om du tar aborten vil du sitte igjen med en ekstra stor sorg, og vil slite så mye mer med deg selv - At dette vil gå utover mye annet! ( inklusivt skolearbeid )! Og du skrev jo som ei nevnte over her at du ønsker å beholde, MEN osv....

 

Ja, for du vil bli en fin mamma! Kjæresten din er ikke ansvarsfull nok - Og tydeligvis så eier han ikke så sterke følelser for deg som du tror han gjør..

 

Ett barn har det noenganger bedre med en person enn med to! Livserfaringen du har fra før er en viktig del for deg fremover nå, og bruk den livserfaringen du har! Den hjelper deg også!!

 

 

- Ta kontakt med NAV!

- Eventuelt ta kontakt med lege, få henvisning til psykolog.

- Barneværnstjenesten.

 

Og der får du også info om ett eventuelt mødrehjem som du kan få tilbud om!! (=

 

Om du trenger å snakke, er jeg å nå på e-post, ved forespørsel..

 

Lykke til.. Klem fra Ida og veslejenta...

[Anonym bruker]

Det som er så trist å lese er at du føler du må ta denne aborten fordi du ikke vet nok om dine rettigheter som gravid student! Du har faktsk krav på fødselsstipend fra lånekassen dersom du har vært student de siste 6 mnd før fødselen og har fått videre studeplass etter barnet har kommet! Det eneste du trenger er utsatt studiestart eller permisjon fra studiet, men det er heller ingen krav om at du må ta opp studiet etter foreldrepermisjonen. Jeg får selv over 7000,- i måneden fra lånekassen fordi jeg var student da jeg ble gravid! Synd at ikke folk vet hvilke rettigheter man har..

[Anonym bruker]

Det som er så trist å lese er at du føler du må ta denne aborten fordi du ikke vet nok om dine rettigheter som gravid student! Du har faktsk krav på fødselsstipend fra lånekassen dersom du har vært student de siste 6 mnd før fødselen og har fått videre studeplass etter barnet har kommet! Det eneste du trenger er utsatt studiestart eller permisjon fra studiet, men det er heller ingen krav om at du må ta opp studiet etter foreldrepermisjonen. Jeg får selv over 7000,- i måneden fra lånekassen fordi jeg var student da jeg ble gravid! Synd at ikke folk vet hvilke rettigheter man har..

[Anonym bruker]

I værste fall søk deg inn på en høyere utdanning (eller vgs) hvis du kommer inn takker du ja til plass, for så å søke om permisjon. du får da rett på fødselspermisjon pålydende ca 8500,- i mnd. barnefaren har også rett på fødselstipend (noe lavere sum) dersom han går utdanning.

søk gjerne en utdannong du faktisk kunne tenke deg slik at muligheten er der for å starte året etter

 

vel, dette var bare et tips, men må si det funket for oss å leve på studie "inntekt" da førstemann kom til verden.

 

OG! om du skulle ende opp alene får du av NAV en overgangsstønad, utvidet barnetrygd +++ på rundt 13.000,- i mnd. i opp til 3 år fra samlivsbrudd frem til barnet har fylt 8år, så du skal slippe å slite i allefall;)

 

håper det hjalp litt i allefall

 

lykke til

[Anonym bruker]

Mange flotte damer, med mange gode råd

Og det er virkelig mye størtte man kan få som gravid og student, så det kan være lurt å sjekke ut de mulighetene også, før du evt. tar et valg på bakgrunn av f.eks. økonomi vertfall...

Når det gjelder at legen din sa du hadde hele livet forann deg, så er det jo bra du tok det positivt, (spørs jo selvfølgelig hva du selv sa først) men det kan jo bli oppfattet litt negativt, og sårende for andre.

 

Det viktigste er å kjenne på hva du vil og føler, Gjerne skriv ned følelsene dine, uten å ta hensyn til hva kjæresten, legen eller foreldrene dine mener. Det er KUN dine meninger som betyr noe!

*Føler du noe for barnet?

*Går du glipp av noe ved å beholde/ta abort

*Hvilke reaksjoner kan man få?

 

Håper dette hjelper litt...? Synes det er en viktig avgjørelse, og det er KUN du som kan ta den.

[Anonym bruker]

du skriver: "når alt jeg har er å tilby meg selv"

 

det er faktisk det aller viktigste for et lite nurk -mamman sin!!