Sjalusi... Tabu...??

[Ele]

Jeg må innrømme at etter en drøss med aborter over nokså lang tid har jeg begynt å bli sjalu på andre... Det er ikke det at jeg ikke unner mine venner å være lykkelige, men når jeg har prøvd å plagdes lenge og de såvidt har tenkt tanken før de blir gravid føles det så innmari urettferdig!! Jeg sliter litt med å glede meg med dem, stikker litt ekstra inni meg når emnet kommer opp... Er det bare jeg som har det slik? Jeg er ikke så smålig til vanlig, føler meg virkelig rått'n!

En av mine beste kompiser, en jeg har snakka en del med om emnet, fortalte for et par måneder siden at han hadde blitt så inspirert av mitt babyprat at de hadde satt i gang de også! Nå, rett etter min 5. abort, fortalte han at de var gravide... Det er jo kjempefint for dem, jeg vil bare vokse sammen med dem jeg også!

[Luddes mamma]

Hei ele

Du er ikke alene. Tror det er veldig normalt at på en eller annen måte bli litt sjalu på venner og bekjente som får barn, når det ikke fungere for en selv.

 

Jeg hadde 3 venner som ble gravide rett etter min første abort. Deres små er nå 10 mnd gamle, og de er en påminnelse om at min lille skulle vært over ett år nå. Er ikke veldig mottakelig for klaging over problematikken det er å være 2 barns foreldre heller. Jeg tenker bare; "slutt å klag, du har i det minste fått 2 barn"...

 

Hopper ikke i taket over nythetene om at folk jeg kjenner skal ha barn nr 2 (det er der skoen trykker for meg) heller. Er naturligvis glad på deres vegne, men det er jo en påminnelse om mitt store ønske om ett søsken till Ludde og på mine 5 aborter.

 

Lykke til videre og med utredningen!

 

God jul

 

 

[Anonym bruker]

Jeg sliter en del med dette også og selvom jeg prøver å være glad for folk så føler jeg at jeg blir sint og hatfull inn i meg. Varierer litt. Hvis det er noen som jeg vet har slitt så blir jeg glad. De vanlige imellom blir jeg litt sjalu på men jeg føler jeg blir veldig sint når det er noen som blir gravid ved et "uhell". Kjenner en som lurte mannen sin som ville ikke ha unge. Hun snakker ikke om noe annet en graviditet og holder på å gjøre meg gal. Prøver å ungå hun så godt jeg kan. Det kokte litt over når jeg hørte at hun hadde en slektning som hadde slitt med mange SA. At hun ikke skjønner at hun kanskje burde tone seg ned i tilfelle det var noen rundt hu som sliter med samme problemet. Nei noen tenker bare på seg sjøl. Jeg hater å føle meg sånn men jeg rett og slett klarer ikke å styre det. Samboer synes jeg er veldig ufyselig. Skulle gjerne kunne ha fått det ut hos ham fordi jeg føler det er det eneste hjelper. Å si det høyt og bli ferdig med det. Men det hjelper litt å høre at andre har samme problemet.

[Anonym bruker]

Dere skal vite at folk rundt deg som har lett for å bli gravide også "kjenner på" dette. Jeg har selv tre barn, full klaff på første forsøk og ingen aborter. Trår varsomt med nyhetene til slekt og venninner jeg vet har hatt aborter og syntes nesten det var vemmelig med sistemann da svigerinnen vår akkurat hadde hatt to aborter. Vi ventet fem måneder med andremann bare fordi vi ville at svigerinnen vår (som også var gravid da) skulle være "vel over kneika" med sin graviditet før vi slapp bomben.. Lykke til jenter!

[Erle79]

Det er klart at vi som sliter synes at det er urettferdig at "alle" andre får det til. Vi unner vel egentlig andre å få barn, men vi skulle selvfølgelig ønske at vi også snart ble med i gjengen. Jeg har for eksempel ikke holdt en baby de siste to årene, selv om mulighetene har vært der, det blir rett og slett litt for tøft.

 

Tidlig i høst fikk min beste venninne en skjønn liten prinsesse, mens jeg hadde mistet fire uker tidligere. De var på besøk hos oss, og datteren min strøk babyen på kinnet, snudde seg mot meg og sa "jeg skulle ønske at hun var vår mamma". Tårene mine bare trillet nedover kinnene og jeg måtte på badet for å ikke vise alle at jeg ble lei så meg. Jeg var selvfølgelig glad på min venninnes vegne, men knust innvendig fordi det å få et barn til er det jeg ønsker meg mest i hele verden.

 

Og folk som ikke har opplevd en abort på kroppen (eller flere for den saks skyld), til deres forsvar, jeg tror ikke at de kan forestille seg hvor tøft det egentlig er. Før jeg måtte gjennom dette hadde jeg en veldig sånn "skjerp deg og prøv igjen"-holdning til de som mistet, men nå vet jeg hvor ødeleggende det kan være.

[Ele]

Ja, jeg sliter også med å få forståelse fra en vanligvis så forståelsesfull samboer. Det føles nok ikke på samme måte for dem, fint for dem, synd for oss! Det var litt av grunnen til at jeg starta denne tråden, lurte litt på om bare var jeg, at jeg var et dårlig menneske, føles litt slik når min kjære ber meg skjerpe meg, men når jeg leser alle svarene her ser jeg at vi har det på AKKURAT samme måte flere av oss! Det er jo litt trøst!

[Anonym bruker]

Hei alle dere.

Jeg har ikke selv prøvd flere spontane aborter, men jeg har gode venninder som har mistet i 5 mnd (3 stk), samt to venninder som har prøvd å lave barn i mange år ( den ene i 7, den andre i 5) og får det bare ikke til..Jeg tror det er helt naturlig å få sånne tanker og reaksjoner som det "dere" gjør og syntes det er trist at det skal være sånt tabu omkring det; for det er helt naturlig og slett ikke noe man burde skamme seg over! Selv om ikke jeg er i samme båt selv har jeg full forståelse for reaksjonene og tankene som følger med de opplevelser. Jeg kan jo kun forestille meg hvordan det er, men blir ikke støtt eller fornærmet over venninders tanker og reaksjoner omkring det! Syntes det er flott når man tør og klarer å sett ord på sånne tanker. Det er stor forskjell på å ikke riktig klare glede seg på andres vegne når man har møtt veggen mange nok ganger (selv om man FØLER seg som et dårlig menneske-hvilket man ikke er: man er bare et helt vanlig menneske!!), og det å ønske at andre skal mislykkes/miste fordi man selv gjør det! Som venninde som ble gravid ved et lite prevansjonsuhell ser jeg dette fra den andre siden. Jeg bekymret meg i mange år om jeg skulle komme i samme situasjon som mine venninder for jeg opplevde jo hvor hardt det var gjennom dem (og det gjør jeg jo litt enda), og ble da glad når jeg ble gravid selv om det ikek var planlagt. Når det er sagt, ble jeg også lei meg og fikk dårlig samvittighet på alle mine uheldige venninders vegne-jeg syntes jo det er så urettferdig at noen prøver i mange år og virkelig virkelig vil, og ikke får det til (de vil jo bli verdens beste foreldre!!), og så kommer jeg og :vips.. Så jeg tør jo nesten ikke glede meg åpenlyst eller snakke om det siden jeg ikke vil såre eller skade de andre. Jeg turte nesten heller ikke fortelle det, men fant ut at det også var litt tåpelig av meg. Men jeg snakker ikke om akkurat det til disse vennindene-med mindre de selv spør direkte om hvordan og så videre. Til alle dere som er så uheldige å abortere, eller ikke få det til vil jeg først og fremst ønske lykke til i fremtiden, og så gjør dere den tjeneste å ikke skam dere over deres følelser omkring dette emnet!! Det gjør det jo ikke lettere for dere selv å bære på skammen i tillegg til alle de store tanker! De fleste mennesker bør kunne ha forståelse for (om enn ikke forstå fullt ut) hvordan dere har det-og så til en viss grad ta hensyn til og respektere det! Andre kan selvfølgelig ikke holde opp med å få barn, men dere har lov å be dem om å ikke snakke så mye om det/si dere vil snakke om noe annet fordi det er sårt for deg/dere på bakrunn av dine dårlige erfaringer osv., og at det ikke skyldes at du ikke syntes de fortjener sin babylykke, men at du akkurat nå ikke klare bære det fordi du blir så ufattelig lei deg...Og ja, så kan de kanskje oppleve det som egoistisk fra din side, men sånn er det og sånn føler du det hvis du skal være ærlig. Det forstår og etterkommer gode venner/venninder (de har vel andre de kan ta den baby snakken med), og hvis ikke er det kanskje ikke så gode venner man trenger spare på..Men man skal nok trekke en grense for dem, det er jo ikke lett for andre å ta hensyn til en grense hvis man ikke vet hvor den går..

 

Masse gode ønsker og tanker til dere om en lykkelig fremtid!!!!!