Råd til å ikkje finne meg i drit!

[Anonym bruker]

hei. eg fekk alvorlig alvorlig svanerskapsdepresjon. føler at eg har hatt det værre enn alle andre men veit ikkje om det er sånn, grunnen til at eg føler det er at eg har blitt oppvokst med en mor som har personlighetsforstyrrelse. som kritisere meg heile tia. får meg til å føle meg som værdens værste og mest egoistiske menneske. men samtidig veit eg at eg er nødt til å tenke på meg skjøl for å tenke på andre. men mamma forandrer seg aldri ho har sagt ting som "du har ikkje empati, ingen betyr noe for deg, ingenting er enkelt med deg, føler på en måte at ho beskylder meg for all værdens ting som går gale her i verden. føler eg får skylden for ALT som skjer. og det er grunnen til at eg har vært så deppa. var aleine og er fortsatt aleine så eg er ikkje sterk nok til å bryte med ho fordi eg står aleine. har en god far, men han trur og at kranglene vi har er min skyld, mamma ser jo så uskyldig ut. mamma tenker på seg skjøl som perfekt. i det eine øyeblikket kan eg være verdens beste datter og fem minutter etter på kan eg være verdens værste. og i det eine øyeblikket kan eg være dum og i det neste være smart. sånn er ho. livet mitt er nesten ødelagt pg av ho. får ikkje glede av noe. slitt med angst osv. er redd for å miste ungen min og. for har vært innom barnevernet noe eg synest er urettferdig når eg er deprimert pg av mora mi. skylder på ho men det er jo sant. og dei eg har møtt der har ikkje vært noe bedre en ho, dei sier at eg må ikkje kutte kontakten med mora mi. men ka har dei med det å gjør?? har møtt mangen folk som ikkje er gode i helsevesenet. rådgjeveren min på skulen har fått tak i personlige ting når eg gjekk hos psykolog når eg var gravid, er ikkje det brudd på tausetsplikta?? ka eg skal gjør med det? er så redd siden eg står aleine mot alle dei som ikkje er "gode". det værste er at eg ikkje tør å forsvare meg og ikkje veit kordan eg skal gjøre det, tar det til meg og blir bare enda mer redd. noe råd om kordan eg ikkje skal finne meg i drit? har fått SÅ mye og andre hadde reagert for mindre. dei blander seg i ting dei ikkje har noe med. rådgjeveren spurte om andre i klassen kunne se om eg har angst, tydelig ka ho prøver på. derfor er eg redd. men at ho har fått sånne opplysninger er ikkje det brudd på taushetsplikta? sliten. får aldri fred.

[Anonym bruker]

Hei! Du har det ikke lett hører jeg. Men jeg skjønner også at du ikke er særlig gammel ennå. Det er nok brudd på taushetsplikten når rådgiver har fått opplysninger fra psykolog, selv om det sikkert ble gjort i beste mening er det en grunn til at slike ting ikke skal skje.

 

Ellers vil jeg bare si at jeg selv har vokst opp med en mor som hadde udiagnostisert personlighetsforstyrrelse. Min far visste om det, det er en forskjell, men ellers er det lett å kjenne seg igjen i mye av det du beskriver. Jeg reagerte med å prøve å bli supermenneske, og det var vel ingen rundt meg som skjønte hvor vanskelig jeg hadde det. Endte med å bryte sammen da jeg var 18, sose masse i mange år og bruke lang tid på å få meg en utdannelse. Det tok veldig mange år før jeg fant en psykolog som kunne hjelpe meg (prøvde bare noen få ganger, med en del års mellomrom), men til slutt fant jeg noen som kunne hjelpe meg å kjenne på de vanskelige følelsene, ikke bare snakke rasjonelt.

 

Jeg tror du har helt rett i at de andre ikke forstår. Det er vanskelig å forstå slikt for utenforstående, og det høres i tillegg ut til at du har reagert litt annerledes enn jeg, med å gjøre en del ting som ikke er helt akseptert. Begge deler er like forståelig, men du møter da kanskje mindre forståelse fra andre når du først forsøker å forklare.

 

Det er ikke rart du sliter med angst og ikke vet hvordan du ikke skal forsvare deg - det er jo en ting du burde ha lært hjemme, og i stedet har du blitt utsatt for nedbrytende behandling av den som aller helst burde ha lært deg det. Det du virkelig trenger å lære, er at du ikke har skyld i noe av dette, og at du er en verdifull person som har akkurat like stor rett til å bli hørt og ha det bra som alle andre. Er du som jeg var, så vet du nok dette med hodet, men ikke med følelsene, og derfor er det også vanskelig å bli trodd når du forteller det til andre.

 

Jeg vil bare si masse lykke til til deg - du er ikke alene, og det går an å komme seg videre og ha det bra etter hvert. Ikke gi opp forsøkene på å finne en behandler som kan hjelpe deg, det er mye lettere med god hjelp enn alene. Og prøv å ikke bli aggressiv når du blir mistrodd - ikke fordi DE fortjener det, men fordi DU fortjener å bli tatt på alvor, og det blir enklere hvis du klarer å være rolig.