Positiv test i dag - jeg sitter i senga og gråter, det var jo ikke sånn det skulle bli!

[Anonym bruker]

Får prøve å gi litt mer info, jeg er da altså gift med far til spiren. Sammen har vi to barn, som er blitt såpass store at søsken helst bør komme nå før forskjellen blir for stor.

Men dessverre viste det seg at jeg er gravid nå, nå som det passer minst. Jeg har går på et studie som ikke er ferdig før i 2013. Mannen jobber mye for at vi skal holde hodet over vannet og jeg er stort sett alene med barna vi har, husarbeid og skolen.

Vi er i et økonomisk uføre og er i gjeldsordning i to år til.

Mannen sier han helst ser at jeg tar abort på bakgrunn av studiet (han er redd jeg vil droppe ut) og økomonien. Og det at han ikke har mulighet for å trappe ned på jobbingen for å være med oss.

 

Hvordan skal jeg klare meg alene med tre barn, husarbeid og skole? Han er hjemme knapt for å spise og sove. (og gjøre meg gravid)

Samtidig kjenner jeg at jeg hater ham akkurat nå, som bare ser på problemene i stedet for løsningene. Det er jo faktisk en lillebror- eller søster som er i magen min! Er det rett å avslutte livet fordi det passer dårlig?

 

I tillegg har jeg tatt abort en gang før (med mannen min som da var kjæresten min), jeg var bare 15 år og kondomen sprakk (lenge før angrepillen).

Denne gangen brukte jeg pessar, men en liten soldat må ha sneket seg gjennom

Og jeg brukte mange, mange år på å bearbeide den forrige aborten. Tror det tok ca 10 år før jeg klarte å tilgi meg selv! Og har virkelig ikke lyst til å gjøre det samme igjen, greit nok at jeg har blitt eldre, men så forandret har jeg ikke blitt.

 

Jeg bare gråter og grået, vet ikke hva jeg skal gjøre. Han sier vi står sammen om det, men ser helst at jeg tar abort og ramser opp alt han mener vil skje. At jeg vil droppe ut av studiet. At jeg blir alene, for han må jobbe, At jeg ender opp i kassen på Rema og ikke har mulighet til å begynne på skole igjen før om 10 år. At gjeldsordningen og den stramme økonomien vår ikke gir rom for et barn.

Men om jeg tar abort nå, så er han sååå villig til å bli trebarnsfar om en 4-5 år (gudene må vite om jeg fortsatt er fertil da) og lover gull og grønne skoger.

Om han tvinger meg til abort nå, så er det ikke meg han får sitt tredje barn med... men her er det visst jeg som er irrasjonell og usaklig, for jeg hører ikke på ham og bryr meg ikke om hva han mener, sier han.

 

Jeg vet ikke hva jeg vil... aller helst vil jeg skru tiden tilbake en måneds tid og skylde på at jeg har hodepine.

 

Beklager rotete innlegg, men hodet mitt er også ganske rotete nå.

[Anonym bruker]

Da jeg ble gravid ved et uhell og mannen min ville at jeg skulle ta abort, mens jeg nektet, forslo han faktisk at vi skulle gå på familierådgivning/familievernkontoret. Det var egentlig ganske smart. Nå fikk vi ikke benyttet oss av det, fordi jeg mistet barnet, så vi slapp den problemstillingen.

 

Det som er viktig er at du ikke gjør noe du ikke har lyst til. Det du bør gjøre er å finne ut hvordan du kan kombinere svangerskap/fødsel med skolegang på en best mulig måte. Det virker som det er den eneste løsningen. Du trenger jo ikke ha et år med permisjon, du kan kombinere skolegang med baby. Mange som gjør det. Jeg begynte på høyere utdanning da barnet mitt var 5 mnd, hadde en venninne som trådte til som barnevakt når jeg var på forelsesning. Etterhvert når barnet var større ble det dagmamma, og til slutt barnehage. Jeg fullførte til ordinær tid og gjorde det bra.

 

Kommer jo litt an på hva slags studier du går på da. Er det mye obligatorisk, kan du ta din del hjemme... Alt går dersom du godtar at det blir litt ekstra jobb/pes. Men det er jo bare for en kortere periode, så det ordner seg helt sikkert. Det kan jo være at mannen din ser på situasjonen med mildere øyne dersom han forstår at du virkelig er villig til å ta din del/mesteparten av dette.

 

Lykke til!! :-) Dette klarer du.

[Anonym bruker]

Nå vet ikke jeg hvordan studie du går på, og hvor mye det er.. Men ville bare si om du virkelig vil, så klarer du det nok!

 

Jeg gråt da jeg fant ut at jeg var gravid, for jeg hadde studie som kostet over 30000kr...som jeg alt hadde betalt, og som jeg MÅTTE stå på eksamen for å hatt nytte av å betalt.. Men jeg tok meg skikkelig sammen, og klarte meg gjennom det! Selv om jeg har slitt skrekkelig med kvalme og blodsukkernivå, noe som førte til at jeg nesten svimet av på skolen og skalv fælt(og jeg var nødt for å være kjapp og stødig på hånden for å klare oppgavene).

Har også barn fra før, og jobbet da tilnærmet 100%.

 

Jeg hadde prioritert psyken min, tror jeg. Å beholde barnet dersom du ikke føler at det er rett å ta abort. Nå vet jeg ikke alt om økonomi og sånt, men i verste fall må det vel være en måte staten kan hjelpe, slik at det hvertfall går rundt for dere, at dere ikke må ta abort fordi dere ikke har penger til å ha barnet..

 

Ellers ville jeg virkelig oppsøkt sånn familierådgivning!

 

Håper du finner utav det!*klem*

[Anonym bruker]

dere har jo bare gjeldsordning to år til:) så blir økonomien betre;) du har jo rett på to års pause fra studiene:) utsyret har du etter de andre barna...si dette til mannen du:)

 

tru meg, vi kvinner klarer mye for våre barn:)

[Anonym bruker]

Kjære deg,

skjønner godt at du er fortvilet. En riktig kjip situasjon, og jeg skjønner også at mannen din tenker veldig praktisk oppi det hele.

 

Her var situasjonen motsatt for noen måneder siden. Jeg var uønsket gravid og ønsket abort, mens mannen min ville beholde. JEG var den som så alle "problemene", mens han var den som beholdt litt større perspektiv på tingene og mente at vi ville finne løsninger på problemene etter hvert.

 

Etter mye om og men ble det til at jeg beholdt og har nå en drøy måned igjen til termin. Jeg er glad for at jeg valgte å stole på mannen min - som hevder at alt vil ordne seg - for jeg tror ikke jeg ville vært særlig bedre stilt idag om jeg hadde valgt bort dette barnet. Det bare utsetter ting en smule, det "ødelegger" ikke for noe.

 

Jeg må si jeg gleder meg til barnet kommer. Det håper jeg mannen din også vil gjøre etter hvert, for jeg tolker deg dithen at du kommer til å beholde. Er han som jeg, vil det ta tid før han får hodet rundt det som skal skje (og som ikke var med i planen hans opprinnelig - men slik er nå livet..), men kanskje blir dette den beste avgjørelsen dere tar.

 

Masse lykke til. Gi mannen din tid til å komme seg gjennom alle bekymringene sine, så håper jeg du ender lykkelig med stor mage til slutt.

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar.

 

Nå har det gått to uker, og det verste sjokket har lagt seg.

Mannen sier at han støtter meg uansett hva jeg velger, dette er mitt valg.

 

Men hva vil jeg?

 

Problemer:

* stram økonomi --> mannen må jobbe mye --> jeg blir alene med tre

 

* studie --> pendling. Jeg må reise 8 uker hvert skoleår de neste 3 årene. Hvordan skal det gå? (ikke mulighet for å bytte studiested)

 

* fødselspermisjon --> siden jeg er på attføring med termin 27. aug så er det et sjansespill om jeg vil få fødselspenger eller bare engangsstønad --> med gjeldsordning så kan vi ikke "miste" 10 000 i mnd.

 

Enkelte dager så taler fornuften til meg og jeg tenker at abort er eneste løsningen.

Men jeg vil ikke gå gjennom en ny abort, for jeg tok det veldig dårlig sist! Jeg vet at jeg vil klandre meg selv og ha mye skyldfølelse. Det er et lite liv, et bankende hjerte, et søsken til barna våre og et bevis på vår kjærlighet. Kan jeg bare velge det bort fordi det er "upraktisk"?

 

Hadde vi bare funnet en løsning på problemene som dukker opp i forkant, så hadde det aldri vært et valg å ta. Men med skole og økonomi, så gir et fullført svangerskap store konsekvenser for oss og familien vår.

 

Er det noen som har noen innspill? Jeg tar gladelig i mot. Trenger flere hoder som kan tenke for meg.

 

HI