Min historie som ung mamma.

[Kiwi med maispire]

Jeg tenkte jeg skulle skrive noe av det jeg ønsker å lese/høre da jeg først bestemte meg for å få barn:)

Jeg er i dag en jente på snart 21 år og har ei datter på 1 år i januar:)

Da jeg bestemte meg for å få barn var jeg faktisk ikke gamlere enn 16,5 år, og hadde vært sammen med kjæresten min i 9 måneder. Dette var i den perioden vi pratet om å flytte sammen.

 

Vi diskuterte dette å få barn der jeg var bestemt på å bli gravid, mens han ikke ønsket det nå siden han var ung (akkurat blitt 19). Jeg fortalte han at jeg ikke kom til å fortsette på p-pilla og han fikk ta konsekvensene av å ha sex med meg.

Jeg var svært klar over at forhold som starter i tenårene sjelden holder når man blir voksen men siden jeg har blitt oppfostret av alenemor siden jeg har 9 år, var jeg bestemt på å klare det uten han også dersom det ble tilfellet

 

 

Året gikk og året kom og jeg ble ikke gravid. Det var det eneste jeg tenkte på, og det eneste jeg ikke greide. Etter 4 graviditeter der jeg hadde spontanabortert i uke 9 nådde jeg bunnen. Slutta på skola, begynte å jobbe og ga fullstendig f i familien og meg selv.

 

Ikke før i februar 2008, da vi fant ut at vi ikke ville være sammen lengere og vi hadde kun hatt sex 1 gang den måneden, satt spira.

Vi bestemte oss for å prøve å holde sammen, men det var halvhjertet.

 

Jeg hadde ønsket spira i så lang tid og gjorde ALT for å beholde den.

Hadde heldigvis et perfekt svangerskap med tanke på null kvalme, blødninger og andre negative "bivirkninger" bortsett fra at jeg var svært trett de første 12 ukene.

 

Julen var over og januar kom med jenta mi jeg hadde ønsket i så mange år. Jeg utviklet en form for ekstrem rar depresjon der jeg ikke ville at NOEN skulle røre henne, se henne, passe henne og lignende.

 

Vil også meddele at jeg under svangerskapet fullførte et manglende VG1 år på vgs, og nå i løpet at det siste halve året fullførte VG2 på vgs og skal til våren gjøre ferdig allmenn påbygg;)

 

Nå etter 1 år har jeg kommet meg unna depresjonen og vi har til og med flyttet til en ny by:) Livet mitt har blitt så forandret på mange forskjellige måter. Jeg har lyst til å leve, og jeg elsker å stå opp hver dag til min datter. Jeg selv mener det er lurere å få barn når man studerer fordi man får så mange goder ut av det, og dersom man venter helt til man er ferdig med utdanningen sin mister veldig mye ut av dette.

Men dette er svært individuelt:)

 

 

Jeg kan også si at jeg var veldig voksen som 17 åring, men forskjellen fra 17 til 20 er stor selv om det kun er snakk om 1000dager:)