Skrekkblandet fryd...!

[Lille persille*]

Flere som har det sånn?

For å si litt om meg selv så er jeg 29 år og er gravid for første gang. Jeg har egentlig aldri vært superinterressert i barn og har også lite erfaring med barn. Har liksom ikke vært den som har løpt bort til alle babyer og pratet babyspråk. Men så møter man mannen i sitt liv og tankene om barn dukker opp. For min del så har det vært et år med mentale forberedelser før jeg syntes at vi kunne begynne å prøve.

Så er jeg nå gravid da dog bare i uke 6 enda og mange tanker svirrer... Er veldig glad for at vi ble så fort gravide da,men gruer meg litt til å fortelle det til mamma og pappa... Vet egentlig ikke hvorfor... Og tankene om vil jeg bli en god mor osv dukker jo også opp...

 

Jeg vet jo at det er ganske vanlig å ha sånne tanker på denne tiden i svangerskapet, men fint om d er noen flere som vil dele sine tanker rundt det å være 1. gangs gravid

[makrellen 3.barnsmamma]

Gratulerer så mye med den lille i magen!

Det er en utrolig spennende, forvirrende og utfordrende tid du går i møte nå, men mest av alt så er det en herlig tid. Prøv å huske å nyte det lille spiret ditt, lytt til kroppen, legg en hånd på magen og kjærtegn den (babyen kan faktisk merke slike kjærtegn allerede i uke 7..).

Jeg husker selv veldig godt hvordan det var å vente nr.1, og det var som du sier skrekkblandetfryd.... Hvordan blir jeg som mamma? Duger jeg? Og svaret er JA!! Du duger, og du kommer til å bli en flott mamma! Når den lille kommer, så er det ikke en hvilken som helst baby, men det er din. Du vil få mye alene tid på barsel, samt at du får mye god hjelp også, så du vil få tid til å kjenne på dette med å bli mamma, men helt trygg blir du aldri.. Min nr.1 er nå 6 år, skolejente og en helt egen bestemt person, herlig som bare det! Men tanken om jeg gjør det riktig og om jeg er en god mor melder seg fortsatt av og til, men nå har jeg 3 små som alle minner meg på at "Mamma, du er verdens beste mamma!".

Så mitt råd til deg er, prøv å stole på at dette vil gå bra og nyt magen! Vet at dette er lettere sagt en jort, men dersom du prøver så vil det faktisk fungere til slutt..

Og en siste lille ting, det hjalp mye for meg å ha en ultralyd i uke 8, da fikk jeg på en måte bekreftet at det var et hjerte som banket der inne i magen og at det faktisk var en liten baby der..

 

Masse lykke til med den lille og svangersakapet!

[Lille persille*]

Tusen takk for noen velskrevne ord, det varmer et kommende mammahjerte

 

[Mammaia 81]

Vil bare si at jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver! Jeg er 28, og er 6 uker på vei med min første, men har heller aldri hatt mye barn rundt meg, eller egentlig hatt den store interessen for barn! Er veldig speng og veldig glad, og samtidig litt redd for om jeg skal være bra nok når alt kommer til stykket!

Godt å høre at det er flere av oss

[ranselja]

Hei!

Jeg er 31 år og gravid for første gang. Jeg har alltid vært interessert i barn og allerede som 6 åring bestemte jeg meg for å utdanne meg til førskolelærer. Har nå jobbet 8 år i bhg. Det jeg vil si, er at selv om jeg alltid har vært mye sammen med barn og kan mye om det, er det skrekkblandet fryd å være gravid for meg også. Jeg tenker på det både dag og natt. Tenk om jeg ikke blir en god mamma, tenk om....., tenk om..... dukker opp hele tiden. Tror nok det er slik for de fleste av oss. Men det blir vel viktig å stole på at det man gjør er riktig for sitt barn og sammen finne sine rutiner som passer.

 

Masse lykke til alle sammen.