Virker ikke som de har lyst til å innvilge KS på meg.. =( Laaaaaangt innlegg!

[To tette og ei badehette ;)]

Her er min historie:

 

For 19 mnd siden fikk jeg ei herlig jente. Vannet gikk 03:20 natt til mandag, to uker før termin. Jeg fikk ingen rier, og ventet både natt og dag på dem. Ble innlagt på sykehuset på onsdag pga fare på infeksjon siden det var åpent inn pga vannet var gått. Tiden gikk og ingen rier fikk jeg. Kan nevne at det var innmari stress å lekke vostervann i 5 døgn.

 

De gav meg tabletter i skjeden som skulle sette i gang riene. Kunne kun få 4 stk av de. Etter fjerde tabletten, så startet riene. Da var klokken 22:50 torsdag.

 

Riene var vonde syntes jeg, og jeg delte rom med ei annen dame, så de flyttet meg inn på ei fødestue.

 

Lå der alene på natta med rier.. men sov egentlig ganske godt den natta. Riene forsvant sakte, fikk ingen åpning heller.

 

Fredag formiddag kl 09:00 ble jeg satt på drypp. Nå måtte ungen ut!!

De foreslo epidural på meg og grunnet det med at jeg ikke kom til å orke en fødsel uten det. Jeg sovnet mellom riene og var ganske så sliten. Jeg takket ja til det. Og med epidural så kunne de øke dryppet slik at riene kunne ta seg skikkelig opp. Det gjorde de og etterhvert merket jeg mer til riene enn epiduralen.

 

Etter 18 timer så hadde jeg åpnet kun 3 cm. Hadde kun 6 cm åpning. 3 cm hadde jeg da de gav meg tablettene i skjeden.

 

Jeg var utslitt og de så på skjermen som var koplet til babyens hode at babyen begynte å blir stresset.

 

Det ble haste KS. Mannen måtte vente på gangen.

 

Alt dette styret selv om jeg gav beskjed om at vi hadde smalt bekken i familien. Svangerskapet var ikke planlagt så jeg hadde ikke tatt røntgen for å sjekke målene på bekkenet og det ønsket de ikke å gjøre da jeg var gravid pga fare med stråling.

 

Dattera mi var heldigvis frisk, men jeg fikk streptokokker pga 5 døgn med vannavgang.

 

Jeg tok røntgen senere og der konkluderte de med at målene var litt små og anbefalte UL i uke 38 for å sjekke str på babyen.

 

Babyen jeg fikk var ikke stor i det hele tatt. Helt normal og hun klarte jeg ikke å føde en gang.

 

Idag var jeg på UL og da sa at jeg at jeg ikke ønsket å føde igjen. Hun foreslo en dobbel samtale time til meg og min mann slik at vi heller kunne snakke om redselen. De vil søren med sette meg i fødsel igjen! Er de gale!!

 

Jeg vil ikke!!! Jeg tør ikke!! Og har jeg ikke grunn nok til å få KS da?

[AO3]

Min historie er til forveksling lik din. Og om ditt innlegg var langt, er mitt enda lengre!

 

Jeg ble innlagt pga vannavgang med ikke festet hode 14 dager før termin. Ingen rier kom, jeg ble satt i gang etter to døgn med sengeleie, jeg fikk kun opp av senga for å gå på do, og da måtte fosterlyden sjekkes umiddelbart etterpå. Det var faktisk en ganske stor påkjenning å vite at jeg hele tiden kunne være fem minutter unna et katastrofesnitt, i verste fall… Jeg ble satt i gang med drypp (syntocinon). Dette var i seg selv forferdelig, veldig lite pause mellom riene helt fra første rie. Jeg fikk epidural, takk og lov, uten den vet jeg ikke hvordan dette hadde gått! Det gikk ganske fort framover – jeg hadde full åpning etter 4,5 timer som førstegangs. Så var det imidlertid stopp… Hodet kom ikke lenger ned i bekkenet. Jeg fikk presse etter å ha hatt full åpning i ca en time. Etter å ha presset i to timer, og prøvd alt som er av fødestillinger, ble det akutt ks. Da hadde sønnen min vært ganske stresset i minst to timer – det fikk jeg ikke vite før etterpå. Han hadde vært oppe i 200/min et par ganger (det hadde jeg fått med meg, og blitt redd pga det), men han hadde også ligget jevnt på 180/min mellom dette, uten de variasjonene hjerterytmen skal ha hos de små. Dette fikk jeg ikke vite før over et halvt år etterpå. Han var mao stressa, og hadde det ikke bra i magen min. Heldigvis var han helt frisk, Apgar 9/10 – takk og lov for det, for hvis det hadde vært noe galt med ham, hadde han vært nødt til å bli fraktet med ambulansefly til nærmeste barnavdeling!!! Jeg grøsser bare ved tanken! Aldri om jeg føder ved et sykehus uten barneavdeling igjen!!!

 

Etter ks sa jordmor som var med under fødselen til meg at jeg burde få sjekket bekkenet mitt. Hun sa hun trodde det var igangsettingen som var årsaken til ks, ikke bekkenet, siden det er svært sjelden man har et bekken som er så trangt at man ikke kan føde vaginalt. Likevel burde jeg sjekke dette. Det hører med til historien at sønnen min var svært gjennomsnittlige 3540 g, 35 cm rundt hodet, og lå helt riktig innstilt i fødselskanalen. Likevel stoppet han altså opp midt i bekkenet, han kom aldri ned på bekkenbunnen. For sikkerhets skyld fikk jeg spinalhodepine etterpå, slik at barseltiden ble ødelagt av grusomme hode/nakkesmerter. Etter hvert utviklet jeg også fødselsdepresjon (sannsynligvis) med mer. Som du skjønner, dette var ikke akkurat happy times – alt som kunne gå galt, gikk stort sett galt.

 

Etter langt om lenge tok jeg røntgen av bekkenet (man blir jo forståelig nok ikke prioritert i sykehuskøen for en slik undersøkelse når man ikke er gravid). Da viste det seg at bekkenet mitt både har dårlig mål, og at bekkenkanalen har en ugunstig form – ordet gynekologen brukte var rett og slett ”bekkendeformitet”. Det er nettopp midt i fødselskanalen at bekkenet mitt smaler til – i ettertid er det jo lett å se at det var akkurat der hodet til sønnen min stoppet helt opp… Han anbefalte ks ved neste graviditet, noe jeg også har skriftlig. Uten forbehold om fosterets størrelse eller andre forhold. Fødselsangsten min (som jeg utviklet gradvis over flere måneder etter fødselen) var ikke en faktor i hans anbefaling.

 

For meg var et en lettelse å få vite at bekkenet mitt var smalt, for det betydde at jeg slapp å gråte meg til et planlagt ks ved neste graviditet. Neste gang jeg skal føde vil det imidlertid bli ved et annet sykehus, og jeg har innimellom tenkt på om gynekologen ved neste sykehus kommer til å ta hensyn til det min gynekolog her har skrevet. Jeg håper virkelig, virkelig det – hvis ikke lager jeg rett og slett et helvete. Det er helt uaktuelt for meg å føde vaginalt igjen, uansett hva gynekolog #2 måtte finne på å ha av teorier angående bekkenmål.

 

Når man forsøker å føde vaginalt etter å ha tatt ks tidligere, er som du sikkert vet terskelen for å ta nytt ks lav – man får god overvåkning, og de avbryter på et tidlig tidspunkt med et akutt snitt hvis framgangen er dårlig. De tar ingen sjanser, og har mye mindre av ”vent-og-se-holdningen” som ellers råder. Dette tilsier at man ikke blir ”tynt” like mye andre gang som første gang. Statistisk sett er det 25% av ”vaginale prøvefødsler” etter ks som ender i nytt ks – dvs at 75% faktisk føder vaginalt. Det er jo ikke så verst!

 

Jeg kom fram til – før jeg visste om bekkenet mitt – at en forutsetning for å forsøke å føde vaginalt igjen, var at jeg da måtte akseptere på forhånd at det var en reell mulighet for at det ville bli et nytt akutt snitt, men at jeg da måtte mene at fordelen ved en mulig vaginal fødsel var større enn belastningen ved nok en mislykket fødsel som endte i ks. Dette er en vurdering hver enkelt må ta, her finnes ikke noe fasitsvar. For min del var jeg aldri i tvil – jeg kunne ALDRI risikere en reprise av forrige fødsel. Jeg var redd for at det rett og slett kunne bli en så stor belastning at jeg kunne risikere et opphold på psykiatrisk etterpå – for ikke å snakke om de fysiske farene ved nok et akutt snitt. Min forrige fødsel hadde jo stoppet opp på et veldig sent tidspunkt – nesten så sent som det går an, egentlig. Jeg hadde hatt full åpning lenge, og vannavgang i 2,5 døgn. Begge to er jo kjente risikofaktorer for å få infeksjon og andre komplikasjoner.

 

Du er i en litt annen situasjon enn meg, siden du ikke har fått beskjed om at bekkenet ditt er FOR smalt, bare at det er SMALT. Det er jo selvsagt umulig å vite på forhånd hva som vil skje, gynekologer er dessverre ikke utstyrt med krystallkuler. Jeg er selvsagt ikke gynekolog, men jeg kan tenke meg at hvis gynekologen din anbefaler deg å føde vaginalt, må det være fordi han/hun ser det som mer sannsynlig at du føder vaginalt, enn at det blir nytt akutt snitt. Han ville aldri anbefalt deg å føde vaginalt hvis han mente sjansen for et nytt akutt snitt var for eksempel 90% (det er vel kanskje der jeg er…). På den andre siden går jeg ut fra at du kanskje har høyere sjanse for ks enn 25%, som som sagt tidligere var gjennomsnittet, siden sannsynligheten for ks neste gang selvsagt avhenger av grunnen til at det ble ks i utgangspunktet. Bekkenet ditt er jo det samme nå som tidligere, det er en faktor som ikke har forandret seg – i motsetning til hvis det for eksempel hadde blitt ks pga feilstilling på fosteret, navlestrengprolaps eller lignende.

 

Som sagt, jeg skjønner utmerket godt at du vil ha ks igjen. Hvis du ikke er villig til å ta sjansen på at det kan ende i akutt ks igjen, tror jeg du må stå på krava. Fortell hva du tenker, fortell at du IKKE vil ha et nytt akutt ks, og fortell hvor redd du er. Du vet jo at bekkenet ditt er smalt. Det kan hende det går an å føde vaginalt likevel, det kommer an på HVOR smalt det er, men det vet jo selvsagt gynekologen din bedre enn meg.  Sjansen for en reprise er absolutt til stede, men det vet man aldri før man har prøvd. Jeg vet ikke hvilket sykehus du tilhører, men generelt vil jeg tro du har gode sjanser til å få ks med din historie – akutt ks fra før, traumatisk fødsel, nå evt fødselsangst (hvis du har det), og et kjent smalt bekken. Du er sikkert på grensen, siden de i utgangspunktet kun anbefaler ks med et normalt stort barn, og da vil deres utgangspunkt selvsagt være vaginal fødsel. Det er deres rett og deres vurdering, alle vet jo at vaginal fødsel i utgangspunktet er tryggere enn ks, men du har også rett til å ha en mening. Akutt ks er den farligste måten å føde på av alle. Har man en vanskelig opplevelse bak seg, vil man nok ta den med i betraktningen i større grad enn hvis man er førstegangsfødende med angst. Sett deg nøye inn i hva du ber om. Få med samboeren/mannen din med på laget (og samtalen). Stå på ditt, og argumenter godt og fornuftig. Snakk nøye gjennom dette på forhånd med mannen din, slik at han kan ta over for deg hvis du bare gråter og ikke klarer å si noe fornuftig. Sannsynligvis vil du få tilbud om lav terskel for ks, masse smertestillende og masse egne avtaler hvis du forsøker å føde vaginalt. Tenk gjennom (på prinsipielt grunnlag) hva du synes om disse tilbudene på forhånd, og hvis du synes de er uakseptable, må du være veldig klar på det.

 

Og husk at hvis du skulle få nei, er det fritt sykehusvalg, selv om det er en stor belastning å gå gjennom denne prosessen ved et nytt sykehus så sent i svangerskapet.

 

Lykke til! Som sagt vet jeg dessverre så altfor godt hvordan du har det…

 

[To tette og ei badehette ;)]

Åh, herligland, tusen hjertelig takk for at du tok deg bry til å skrive et såå langt innlegg! Det satte jeg utrolig stor pris på

 

Jeg kan tilføye at jeg er kun 1.57 cm høy (ikke at det skal ha noe å si på bekkenet) og at mannen min er 1.94 cm høy. Vi får ikke mindre barn enn forrige mest sannsynlig, og statistisk sett så blir barn nummer to større.

 

Men det som er tingen er at jeg er ikke redd for smertene. De er glemt for lengst. Jeg er redd for at barnet mitt skal sitte fast og dø.

 

Så jeg håper virkelig at de har hjertelaget med seg og tar meg alvorlig.

En ny vaginal fødsel har jeg ikke lyst til å prøve igjen.

[kirsty*2barnsmamma]

Noe lignende skjedde med meg. Jeg hadde bare 5 cm åpning etter 4 døgn med rier og 22 timer med drypp... så ble det haste snitt. Men ingen har forklart meg noe om hva som kanvære grunn osv, det hadde de ikke tid til på barsel. Så jeg aner ikke hva som gikk galt. Noen som vet hva som kan være grunnen til at en ikke får åpning selv om en har rier?Jeg skal ta røntgen av bekkenet mitt etterhvert, men for smalt bekken har vel ikke noe med åpning å gjøre?

[To tette og ei badehette ;)]

Nei smalt bekken har vel ikke noe med åpning å gjøre, men hodet til dattera mi hadde en smaaaal lang form, fordi hun satt fast langt oppe. Hun kom aldri lengre ned.