Vanskelige tanker/etikk rundt IVF

[Lykkeli_med_2_i_magen:-)]

Etter 36pp og LAP uten at de fant noe galt, går det mot IVF for oss.

Men jeg sliter sånn med tankene og etikken rundt det. Før vi prøvde å få barn tenkte jeg at jeg syns det var litt spesiellt at mennesker brukte masse penger og energi på å prøve prøverør og andre metoder for å få egne barn, når det er så mange barn i verden fra før som trenger nye foreldre.

Dette var selvsagt ikke spesiellt dype tanker, men nå har jeg kommet til et punkt der vi må ta en avgjørelse, og jeg kjenner at det sitter litt i meg enda.

Er det noen som kan fortelle litt om sine tanker rundt avgjørelsen om å prøve IVF?

Tanker som dukker opp:

Er det ikke meningen at jeg skal få barn, fra naturens side?

Er det kroppen som prøver å si ifra om noe?

Er det greit å lage barn i glass, bare fordi man vil ha "egne" barn, når det er så utrolig mange barn der ute fra før som man kunne gitt omsorg?

[stinemin med tvillinger]

Hmm kanskje ikke rette forumet og legge dette sånn frem?

Her inne er det nemelig mange som sliter etter mange forsøk og har en drøm om å bære frem og føde et eget barn.

Det er ikke alle som kan adoptere heller,strengere regler der enn ved ivf.

Men lykke til med valget ditt..

[Lykkeli_med_2_i_magen:-)]

Dette er et diskusjonsforum for assistert befruktning, og jeg savner en debatt rundt etikken. Har kikket rundt, og finner ikke annet enn teknisk prat, så hvor tenker du at jeg kan henvende meg for å få støtte rundt mitt vanskelige valg, om ikke her?

Jeg er nemlig en av de "mange som sliter etter mange førsøk", så føler meg like berettiget til å stille etiske spørsmål, som tekniske her.

 

Jeg forstår at spørsmålene er vanskelig, men det betyr ikke at de ikke skal stilles? Det er ikke like enkelt for alle å ta dette valget, derfor er jeg ute etter hva andre mener, slik at jeg kan gjøre meg opp en mening selv.

[★tøysekroppen&prinsene★]

stinemin mener ikke forsøk som i 36 pp...men flere prøverørsforsøk...

 

her inne syns vi vel etikken er helt grei siden vi gjør det vi gjør...jeg kommer ikke til å gi meg før legene mener det er stopp..

 

kan jo prøve anonym forum eller skravle??lyke til uannsett:)

[Lykkeli_med_2_i_magen:-)]

Det skjønte jeg selvsagt, men det er tøft med hormoner og operasjoner også.

Du sier "her inne syns vi vel etikken er helt grei siden vi gjør det vi gjør". Jeg regner med at alle ikke syns at den avgjørelsen er så enkel som du syns, jeg tviler på at jeg er den eneste som har kvaler.

 

Spørsmålet mitt til deg som har vært igjennom prøverør er jo hvordan du kom til den konklusjonen at det var riktig for deg? Man går jo igjennom en tankeprosess før et slikt inngrep.

 

Nå virker det som om mine spørsmål tas som kritikk, og det er det jo ikke. Jeg er for prøverør, men det er ikke selvsagt at det er riktig for alle.

[★tøysekroppen&prinsene★]

joda hormoner er tøft!ikke mineingen å støte deg på noe som helst måte...men for oss så var vi bare sjele glad for at det fantes hjelp og adopsjon har aldri vært ett alternativ for oss i det hele tatt...ikke enda ihvertfall.. vi for vår del ønsker å bære dette barnet selv..gå gravid,fødsel og alt som følger med..ul..ja mye som ikke kan sammenlignes med noe annet i hele verden...jeg har ett barn fra før men har nå ny mann.....

 

det at det finnes barn som trenger hjem osv var ikke noe vi tok stilling til før vi bestemte oss for ivf. vi er unge og ville prøve dette i første omgang ..men kanksje noe vi tar stilling til hvis det viser seg at dett bare ikke går...vi skal ha 3 ivf i januar...helt ærlig så var det ikke noe lang tankeprosess i det hele tatt....vil vi ha barn eller ikke?? valget var veeldig lett for oss ihvertfall...men folk er forskjellig og heldigvis for det!!ikke alle dette er riktig for sikkert og ikke alle som tar lett på en sånn avgjørelse.. selv syns vi det var veldig lett....men det er oss:)men kjenner at etter 2 neg.forsøk så går det hardt utover psyken...men det er verdt det til syvende og sist det må vi tro på

[missM79]

Jeg synes dette er et tema som kan taes opp her! Savnet å ha noen å snakke med om dette når vi skulle vurdere dette. Jeg brukte en del tid på å vurdere om det føltes riktig med IVF. Er det meningen at jeg skal ha barn burde jeg kunne få de fra naturens side?Samtidig har jeg andre sykdommer som jeg tar medisiner for og har hatt kirurgiske inngrep for. Uten inngrepene og medisinene kunne jeg ikke levd et fullverdig liv, som jeg i stor grad kan nå.

 

En av mine største lidelser er at jeg ikke klarer å få barn naturmetoden. Vi kom frem til at å motta legehjelp for dette egentlig kan likestilles med annen medisinsk behandling. Det er fortsatt mitt og min manns barn! Helt fantastisk at dette er mulig. Jeg er veldig sikker på valget vi tok og det føles fantastisk godt. Har i dag vært på UL og sett en liten krabat sprelle rundt. Er 10+5...

 

Når det kommer til det å sette et barn til verden på tross av alle barn som trenger et nytt hjem... Man skulle så gjerne hjulpet alle, men det kan man ikke. Kanskje blir vi å adoptere senere? Har snakket om å bli fosterforeldre uansett hvordan dette går. Jeg tror og på å arbeide for å bedre bistanden slik at flere kan få mulighet til å være hos sin familie eller på annet vis være i sitt hjemland.

 

Lykke til med dine vurderinger!

 

 

[★tøysekroppen&prinsene★]

må også legge til at min mann er 29 år og ingen barn fra før så mye av grunnen er også at jeg vil at han skal få oppleve dette....

[Lykkeli_med_2_i_magen:-)]

Takk for at du delte historien din missM79! Gratulerer med graviditet:-)

[Lykkeli_med_2_i_magen:-)]

Nei jeg forstår at det ikke er alle som faktisk tenker så mye på det før de hopper uti IVF, men jeg er altså ute etter å høre andre som har hatt filosofiske/etiske tanker rundt prøverør.

Uansett: lykke til videre!

[missM79]

Takk for det :-) Kvalm og lykkelig!

[to snart tre]

Hei.

 

Enig at dette er et tema som bør kunne tas opp, på lik linje som mange andre ulike teamer her inne:=)

For vår del har vi ALDRI hatt noen negative tanker rundt spørsmålet om å benytte IVF/ICSI, når vi etter mange år måtte gi tapt for å klare det selv.

Mange trenger litt ekstra hjelp, og har et enormt ønske om å få oppleve å bli foreldre på den naturlige måten. Og da vil IVF/ICSI være så nærme mann kan komme om egget og sædcellen ikke klarer å gjøre det på egenhånd. Og at teknologien finnes, og er så utbredt, syntes jeg bare er 100 % positivt.

 

Ser at enkelte har hatt mere kvaler med dette enn vi hadde, så ikke lett for meg dessverre å sette meg inn i andre sine følelser og betenkligheter. Vi er alle forskjellige og har forskjellige syn.

 

Selv tenker jeg at om barn er laget ved naturlig befruktnig eller fått litt hjelp så behøver ikke det (etter mitt syn) å være "å kludre med naturen", men heller gi det "et lite løft på veien". Det viktigste syntes jeg er å leve lykkelig i det eneste livet vi vet i har og dermed kunne gi all lykke og kjærlighet tilbake til et barn. Uansett om deter naturlig befruktet, via prøverør eller via adopsjon.

Adposjon er en fantastisk gave for mange, men ikke alle. Er selv gift med en som er adoptert og han syntes det er mer naturlig å forsøke IVF/ICSI enn å gå direkte på adopsjon uten å ha gitt prøverør en sjanse. Og selv er jeg helt enig. Men det er hva vi velger, ikke alle ønsker det.

Jeg tror personlig at det ikke er noe som er rett eller galt, bare individuelt. Og at det valget man må gjøre må føles rett for vedkommende. Og for oss er det å gi ICSI mulighet til å oppfylle vårt største ønske her i verden- nemlig å blir foreldre og få oppleve svangerskap, fødsel og stor lykke for vår egen del.

 

Lykke til med valget. Tenk deg godt om, føles ikke dette som rett metode for dere å bruke, så kan det kanskje være adopsjon som er rette for dere å ta fatt på.

[Cocco*med 2 små spirer*]

Hei.

 

Vi holdt også på i flere år, i håp om å få barn på "naturmetoden". I løpet av alle de årene ble vi gravide en gang, men det endte raskt i SA. Etterhvert som tiden gikk, og det ikke kom noe resultat tok jeg opp muligheten for å adoptere. Min mann følte seg ikke klar for det i det hele tatt, han forsto alle de gode argumenten, men var ikke klar for å gi opp ønske om bilogiske barn.

 

Jeg gikk også gjennom en LAP, og vi fortsatte prøvingen en stundt etter det også. En IVF/ICSI behandling er jo helt klart mest krevende fysisk for kvinnen, men jeg forsto godt behovet min mann hadde.Vi var også såvidt inne på tanken å være foster foreldre, men kom frem til at det evnt. får komme senere i livet.

Selv hadde jeg gledet meg hele livet til to ting: å gifte meg med en snill og god mann, og å være gravid, bli mamma på "naturmetoden". Jeg hadde mange nedturer når det viste seg å være vanskelig.

Vi hadde ennå ikke giftet oss, da vi begynte prossesen mot IVF/ICSI. Og mens vi ventet på utfallet om plass, fridde mannen min. Vi gikk i gang med å planlegge bryllup, vi fant ut at livet må gå videre selv om vi venter. Dermed gjenomførte vi IVF/ICSI behandling og forsøk, mens vi planla bryllup, dette gjorde vi parallelt for å ha en stor begivenhet å se frem til uansett hvordan første forsøk gikk.

Vi var enige om å gjennomføre et forsøk før vi giftet oss, og gikk ikke det, ville vi ta de to siste etter bryllupet. Planen vår var at hvis de tre forsøkene man får gjennom det offentlige ikke hjelper oss, da må vi igjen vurdere adopsjon, kontra videre forsøk i det private.

 

For oss var det viktig å hele tiden håpe på det beste, men være forberedt på at det kanskje ikke vill gå med IVF/ICSI. Da følte vi at vi fortsatt ville ha håp.

 

Nå var vi så utrolig heldige at vi ble gavide på første forsøk. Og har i dag en flott gutt på 1 1/2 år. Gift ble vi også før han kom til verden. Og jeg er blandt dem som sier at det var verdt det! Og det på tross av at jeg også hadde en dramatisk fødsel. For oss var det så verdt det at vi nå er i gang med søskenforsøk. Men vi har jo ingen garantier for at det går like bra en gang til. Og igjen vil vi da løpende vurdere IVF opp mot adopsjon.

 

Jeg har også en bekjent som har adoptert i høst, og etter at vi har gått igjennom det vi har, må jeg innrømme at det var veldig sterkt da hun fortalte at de endelig hadde fått telefonen om at et barn ventet på dem. Jeg kjente at jeg virkelig unnet dem den gleden det er å få barn, uansett hvordan de får dette barnet!

 

Til syvende og sist må man velge det som passer best for seg selv. Noen er som oss, ingen ting skal være uprøvd på veien, andre vil slippe IVF/ICSI og går for adopsjon, det viktigste er å oppleve å få et barn, på den ene, andre eller tredje måten.

 

Lykke til med valget.

[Lykkeli_med_2_i_magen:-)]

Tusen takk for at dere deler, det hjelper meg på veien til å ta en beslutning:-)

 

[Sarah70-har 2 gull]

Hei!

Jeg har ikke hatt betenkeligheter når det gjelder den medisinske delen av ivf. Jeg synes det er flott at man har metoder som kan hjelpe dem som av ulike grunner sliter med det naturlige.

Jeg tenkte at vi skulle adoptere dersom vi ikke fikk det til på "gamlemåten", men så endret Kina reglene og køene eksploderte. Men jeg hadde et stikk av dårlig samvittighet da vi ble ivf-gravide. Sviktet vi ei lita kinesisk jente?

Men - om det er mange barn i verden som lider er det sannerlig vanskelig å få tak i dem!! Har du sett på ventetidene? Kina er oppe i 44 mnd i Verdensbarn, og det er økende. Med så stor pågang og så få utadopterte barn synes jeg ikke dette er et alternativ lenger - vi ønsker oss et barn til i løpet av de kommende 2-3 årene.

Jeg tenker at man er litt sin egen lykkes smed. Livet byr på noen muligheter og dem må man gripe. Så hvis du ønsker deg barn, benytt ivf og gled deg over å bo i et land hvor disse mulighetene deles ut (nesten) gratis! Er det ikke fantastisk?!? Eller, hvis du har god tid til å vente, still deg i kø for å få et av de etterlengtede adopsjonsbarna som kommer til dette landet. Lykke til med valget!

[Gjest]

Jeg har som deg (HI) hatt en del tanker rundt IVF prosessen og etikken rundt dette. Har alltid tenkt at jeg ikke ville gå så langt for å få et barn, spesielt med den begrunnelsen at det finnes så mange barn der ute som trenger et godt hjem. Vi fikk førstemann ved naturmetoden uten problemer med å bli gravide, men jeg skjønte vel litt mer av hva det dreide seg om å få et barn, være gravid, amme og alle de tingene da vi fikk småen. Imidlertid hadde jeg vel fortsatt de samme tankene rundt prøverør. Det er rart hvor lett det er å tenke "fornuftig" og tenke på alle andre når man ikke er i situasjonen hvor man må ta et slikt vanskelig valg. Nå har vi imidlertid strevd i 2 år med å få andremann og jeg har akkurat satt i gang med første forsøk. Jeg har fortsatt tanker rundt etikken ved IVF og at det finnes så mange barn som trenger gode hjem, men så blir vi såpass egoistiske at vi ønsker å prøve de mulighetene som finnes nettopp for å oppleve dette med å bære frem sitt eget barn, amme og alt som hører til. Jeg vet foreløpig lite om IVF prosessen og har kun gått på medisiner noen få dager og har ingen bivirkninger, eller noe ubehag verken pyskisk eller fysisk. Jeg er imidlertid klar på at dersom 3 forsøk i det offentlige ikke fungerer blir det ikke aktuelt for oss med noen private forsøk. Jeg er heller ikke sikker på om jeg er villig til å gå gjennom mange forsøk dersom det blir en for stor belastning. Vi har tross alt en treåring som fortjener en mor og far som er tilstede og ikke er helt nedbrutt ved gjentatte mislykkede forsøk. Syns hele temaet er meget vanskelige og kunne på en måte ønske at jeg kunne legge bort ønsket om et barn til å bære frem og være uselvisk og gå for adopsjon/fosterbarn, men desverre så er det vanskelig å velge dette når man står midt oppi situasjonen. Ønsker dere lykke til med ditt valg, det dere velger er helt sikkert det som er riktig for dere.