noen som sliter med svangerskapsdepresjon?? :(

[Anonym bruker]

er 25 år , har termin 28 mai .

Da jeg fikk vite at jeg var gravid følte jeg at verden , den var over . altså , det var ikke planlagt , var ganske usikker på om jeg skulle beholde det eller ei . Men fant ut at jeg ville beholde det , er tross alt 25 år , har en fantastisk samoboer som jeg elsker over alt på jord, og bra jobb.. og at dette er noe som meg og min samboer har skapt sammen.

Jeg jobber i utelivsbransjen , og det er så og si en helt annen verden enn det å ha en "normal" jobb , 9 til 4 , fri i helgene osv

Det er mye som skjer hele tiden , og det er jo seff litt festing , men ikke overhånd man får et ganske stort nettverk når man jobber ute . samboeren min jobber også ute .

Kjenner et par stk som er gravid , og føler at de går og svever på skyer og you name it . Men jeg derimot går rundt og er lei meg , sur , sint på verden type ting , og finner nesten ingen glede av å være gravid , det går opp og ned - noen dager gleder jeg meg andre dager går jeg rundt å tenker på at jeg angrer på valget , at dette er ikke noe for meg , føler at jeg har mistet mye kontakt med "venner" og sliter ganske mye når min kjære skal ut på byen ( har bare lyst å grave min egen grav , hver gang han skal ut) fått dårlig selvtillit , og livredd for at samboeren min skal syntes at jeg er kjedelig , tjukk , sur hele tiden osv , at han skal forlate meg senere fordi jeg ikke kommer til å se ut sånn som jeg var osv sikkert helt normale tanker egentlig når man er gravid . ikke vet jeg .. men den følelesen av at jeg ikke kommer til ha den "friheten" tar knekken på meg.. og da tenker jeg på , det å ta en kjap kaffe med venniner , eller et par glass vin sånn helt spontant , reise .. Nei heretter må jo alt planlegges og tilrettelegges .. men kjære du tenker jeg. Når jeg får babyen i armene mine vil jo jeg sikkert ha en helt annen mening osv. håper jo det da. men akkurat nå går jeg rundt med en "slags" "kjærlighetsorg"?? si at det går over ?? alle har så forventinger hele tiden , forventer hele tiden at jeg skal smile og å være i lykkerus , jeg går å bærer på et mirakel - men Nei, jeg gjør ike det .. jeg syntes ikke det er noe kjekt å være gravid , føler jeg går glipp av alt , hadde det bare vært sånn at jeg kunne forutsett det så kunne jeg forberdt meg , hadde det vært bedre da?? . uff , jeg må virkelig skjerpe meg , med den innstillingen min blir jo det ikke bedre , men jeg prøver for hver dag som går .. og som sagt - har noen bra dager .. dette er da en dårlig dag

Er det noen andre som har det slik til tider .. ??

skal på ultralyd om 2 uker , så kanskje det vil gi meg en slags morfølelse , satser på det

 

 

[GryVeronica]

Kjære deg. Er selv 25 år og venter min første den 22 mai - helt uplanlagt. Men jeg gleder meg. Jeg vet at det kommer til å bli store forandringer, men jeg ser ikke på de med frykt, mer en kjærkommen endring i livet mitt, noe jeg er klar for.

 

Det er vondt å høre at du ikke føler helt det samme og jeg synes ikke du bare skal satse på at "det går seg til" og at når du har vært til ultralyd, at alt vil forandre seg.

Det er tydelig at du er veldig glad i livet du hadde og at du kanskje ikke er helt klar for forandringene en baby kommer til å medføre. Jeg tror det er viktig for deg å prøve å se på alt du KAN gjøre, i stedet for å fokusere så på alt du IKKE kan gjøre. Du vil nok bruke litt tid å på å bli vant til tanken, men at det er nok mange som føler det litt sånn.

 

Jeg synes også at du bør snakke med noen, helst lege/jordmor men egentlig hvem som helst...

 

Snakker du og samboeren sammen om endringene, hva tror og tenker han om fremtiden? Tror det er viktig for deg å vite at du kan stole på at han vil være der for deg og at dere ønsker det samme. Når babyen er kommet til verden vil den kreve mye av dere begge og et godt samarbeid og god kommunikasjon er gode ting.

 

Lykke til! Jeg tenker på deg!

[Termin 28mai]

Tusen tusen takk Gry veronica setter veldig stor pris på svaret ditt.

Ja , har tenkt å ta kontakt med jordmor, har funnet ut at hvis ikke jeg gjør noe med det nå , vil det kanksje bli verre , og at jeg kanskje vil slite med fødselsdepresjon , noe jeg helst vil unngå!!! Og du har helt rett - ikke tenke på hva jeg IKKE KAN gjøre , men det jeg KAN i dag hadde jeg en veldig positiv opplevelse , jeg kjente et lite spark i magen. Det var en ganske herlig følelese , nå sitter jeg bare å "lytter" på magen og håper på å kjenne mer

Har snakket med min samboer , og fortalt han hva jeg føler , han forstår forandringene. At det ikke er så enkelt , med tanke på hvordan jeg var før jeg fant ut at jeg var gravid , hele tiden på farten . Og det skal sies, jeg blir ganske fort rastløs av meg , det var svært sjeldent at jeg satt hjemme! .

Jeg går rundt av og til og tenker at jeg har bare godt av å komme meg vekk fra det livet , kroppen min trenger det kjenner jeg . At jeg har noe annet å fokusere på.

Før jobbet jeg i fra 7 om kvelden til 5 om natten , lite søvn , ingen rutiner , gjerne litt festing . dårlig kosthold osv . På tide at jeg får meg "et liv" . Og når babyen blir stor nok til å begynne å gå i barnehage , kan jeg satse på å begynne på skole igjen , få meg ordentlig jobb, gjøre noe jeg har lyst til Jeg ser på dette som et veiskille , nå er den fasen i livet over ,for denne gang .

Som min kjære samboer sa til meg " jammen det er jo nå livet begynner " Og han har vel rett , kommunikasjon er gull verdt- bare å få snakket ut med han gjorde godt. Det er myyyye forandringer , men det er jo det for de fleste . Jeg tror jeg må ta en dag om gangen , som sagt -jeg er ganske rastløs av meg, og velidg vant med at ting skal skje med en gang. Det er egenskap jeg kanskje må legge fra meg heretter har jeg forstått

Du kommer til å bli en god mamma ,bare det at du viser omsorg for en du aldri har møtt før , sier litt om deg som person. Takk for at du tok deg tid til å lese innlegget mitt og gi meg råd , det varmet og det hjalp meg videre

 

Venlig hilsen Kristin

 

 

[Anonym bruker]

hei! Jeg kjenner meg faktisk litt igjen i det du skriver! 16 uker på vei. Når vennene mine planlegger fylleturer til syden og at de skal ut hele julen så kunne jeg ønske jeg ventet litt. Men dette var ikke planlagt og skulle ta abort. Jeg er 21 år og følte det var litt tidlig. Men etter å ha fått ut frustrasjon og tårer, så kom vi frem til at det kommer til å bli koselig med en liten spire. Jentene på jobben kan sikkert beskrive meg som en av de som svever på skyer, men når jeg er hjemme alene med hundene så føler jeg bare at dette er heeelt feil, at det bare blir stress og mas og at jeg rett og slett ikke kommer til å orke dette! Vet gravide kan gråte for ingenting, og det kommer OFTE tårer når jeg er alene og deppa! Er rett og slett TOM for energi og alt er bare fælt! Noen ganger så kunne jeg ønske jeg ikke hadde fortalt det til noen heller, tenk om det ikke kommer noen unge ut i live eller at ungen er kjempe syk! De som har vært med på dette før sier at det er vanlig å tenke slikt, men jeg synes det er ekkelt.

 

Men det glemmer jeg når samboeren min er hjemme, stryker meg på magen, når vi er hos jordmor og hører på hjertelyd. Blir godt med ultralyd synes jeg.

Jeg har fortalt venner at jeg blir med på vors og kan kjøre de ut, kanskje ta en tur ut og møte folk. En muncholm skader ingen, og vil man ikke at noen skal se at du ikke drikker for å slippe mas er det bare å ta med litt druejus og late som om det er vin Jeg har også har merket at det kan være gøy ute når man er alkoholfri også, og det beste er å slippe dagen etter fyllesyk og grusom!

 

Så selvom det er fælt å være deppa er det godt når man klarer å tenke positivt!

 

godt å høre at dere hadde fått snakket om det! Veldig fin komentar fra samboeren din om at det er nå livet starter! Håper selv han har rett!

Lykke til på ultralyd, selv skal jeg ikke før januar! Leeenge til synes jeg.

[Termin 28mai]

Heisann

Det er godt å høre hvordan andre har det . hjelper på skal jeg si deg.

Vi har tatt et stort valg , og selvfølgelig er det ikke bare bare . Mye tanker som er ute å går. Men det er bra på en måte. Hadde vi vært likegyldig hele gjengen hadde vi hatt et stort problem, tror jeg . Da hadde vi hverfall møtt veggen

Jeg kjenner meg spesietl godt igjen når du nevner at , med en gang du er hjemme alene blir du deppa og lei .Det er som oftest da det bryter ut på meg og. Men det er en god og betryggende følelse når samboeren min er hjemme og stryker meg på magen .Da glimter jeg til hehe.

Har faktisk prøvd meg litt på alkoholfri vin , og det funker det , heeelt til folk blir så fulle at det ikke går an å føre en samtale , da tar jeg turen hjem. Jeg var alltid den som aldri lot en god fest gå forbi meg . Så det er ekstra kjipt nå i juletider , når alle er ute å drikker og koser seg , inkl samboeren min men jeg er vel ikke den eneste som har det slik .. For å si det sånn - jeg gleder meg til januarmnd

 

Og du nevner faktisk en veeeldig bra fordel - det beste er å slippe dagen derpå , fyllesyk og grusom.

Jeg tror det beste man kan gjøre når man er deppa er å snakke om det ..

selv jeg noen ganger ikke føler for å snakke om det , fordi jeg vil ikke syte og mase Ofte lar jeg bare være- helt til bobblen sprekker - ikke så veldig bra akkurat , for da er det så mye som kommer ut av munnen min , som ikke har noe sammenheng .

Januar er ikke så lenge til, selv om jeg vet hva du mener .. til og med jeg føler det er lenge til jeg skal på ultralyd , 2 uker til ... føler at alt går så treigt hele tiden.

Jeg prøver å jobbe hele tiden , slik at jeg ikke får så mye tid til meg selv. og det hjleper ..

 

Setter sånn umåtelig pris på at folk svarer på innlegget mitt, det hjelper masse faktisk

 

lykke til med ultralyd . ha det godt så lenge

 

 

[Elefanten Skrukkeskinn]

Kan kjenne meg igjen til tider, er nok normalt å kunne føle det slik.. Jeg tenker på en ting, kan det være at du rett og slett er litt sliten, og jobber for mye? Tenk på hvor mye energi man bruker på å skape et lite barn, det sammenliknes jo med en stor ekspedisjon, ikke rart man blir sliten!! Mener ikke å bagatellisere dine følelser, men av og til kan det være dumt å "sykeliggjøre" seg selv, altså å kalle det depresjon. Jeg syns det høres ut som du jobber for mye, og hva blir man da? Jo, nettopp litt deppa og energiløs!!

Kan du ikke snakke med legen din og fortelle hvordan du har det, og be om en delvis sykemelding? Ingen skam!! Tenk på den jobben du gjør, da.

Og selvsagt, prat med din samboer om dette.

Jeg tror også du har rett, at du vil føle det mer virkelig når du får sett barnet, og når du kjenner det mer og mer i magen!

Og noe som hjalp for meg, var at det er en ganske gradvis overgang.. Da mener jeg etter fødselen, når man har kommet seg til hektene igjen, så kan man faktisk ta med seg barnet på det meste.. Vi gikk turer og var på fest osv, fordi baby sov hvor som helst og når som helst, gjerne "på" oss. Så dermed tok det kanskje et halvt år før vi "måtte" være hjemme til kl 19, osv.

Vil sterkt anbefale å bære barnet mye, da kan pappa lett ta det på tur alene, og generelt er det ofte svært fornøyd der inntil en av dere, og man kan lett svippe inn på kafe osv. Litt mere pes med en stor vogn!! Anbefaler feks en slynge i begynnelsen, eller et sjal. Etterhvert har vi vært frelst på vår Manduca bæresele, den er som en god ryggsekk!! Bar på magen fra 3-måneders alder, og når han var større flyttet han bak på ryggen. GENIALT!!

Mye man kan gjøre med barn også. Og så finnes det babybio!!

Du får kanskje velge å bruke tid og krefter på de virkelig gode vennene nå, og fortell folk at du er litt sliten, det er fullt forståelig!

Masse lykke til.

[Mia 180510]

Hej!

 

Jag kan kjänna mig lite igen i dilemaet ditt. Jag fick svagerskapsdepresjon efter att jag fick min sønn för 3,5 år siden. Jag tyckte det var pyton att gå gravid,endå jag hadde inga av de vanliga plagerna som, kvalme,ömme pupper eller noe. Inte var jag så särskild stor heller. Så plager kan man väl säga att jkag inte hadde. Men fytti pokkarn jag hatar att vara gravid. Och efter föddselen. Alla säger "jo visst är det tufft,men jag har inte ångrat ett sekund att jag fick barn". BULLSHIT,Gjett om jag ångrade,allt var mycket bättre för han kom. MEN... Allt har med tillvenning att göra. Jag älskar sonen min över ALLT på denna jorden,jag har ju till och med valt att bli gravid igen och denna gången frivilligt För nu vet jag att det ÄR VÂRDT det!!! Nu må inte bli lei dig om du inte får modersfölelser i det du får barnet i armarna,för mig tror jag det gick 2-3mnd för de kom.Och jag är väldigt glad i barn sjenerelt.

 

Noe annat jag tycker är att kanske samboern din burde tänka lite på är att det är inte bara du som är gravid,det är faktiskt han oxo. Han burde vise litte hänsyn och kanske inte gå ut och dricka så ofta som han har gjort förr,för att stötta dig. Och det att kroppen din inte blir som förr... Det är faktiskt inte helt säkert att den ändrar sig så mycket. Min var akkurat lika dan efter ca 6mnd som den var förr graviditeten,var faktiskt lite tynnere än för oxo. Må inte ta sorgen på förskott Tänk positivt,det går bra. Och det går fortfarande ann att vara spontan,må bara ta med det lilla nurket Resa kan du göra hur mycket som helst. Vi körde ner till Italien med sonen vår när han var 2 år,gick kjempe fint Och det är aldrig brist på barnvakt,det är alltid någon som vill passa en utroligt vacker bebis

 

Jag hoppas inderligt det går bra med dig och att allt ordnar sig