Hvordan skal jeg gå fram når jeg skal fortelle mannen min at enten så slutter han med hasjen, eller så tar jeg ungen og drar?

[frøkenfrekk]

Syns det er så vanskelig. Han ser ikke alvoret i dette i det hele tatt, for som han sier: "Jeg blir jo ikke slem når jeg er rusa." Nei, men han blir lat, tiltaksløs, trøtt og slapp. Og han gidder ikke være med på noen ting lenger. Og jeg orker ikke dette livet lenger. Det er ikke noe hyggelig, men han forstår ikke dette. Virker som han blir sur når jeg tar det opp. Har sagt til han før at jeg ikke liker all røykinga hans, men da svarer han bare at han ikke skjønner hva problemet er, nettopp fordi han ikke forandrer personlighet eller blir slem. Men han forandrer seg jo på en måte, han blir jo bare lat og trøtt. Problemet er at han er det HELE tiden, fordi han røyker HELE tiden (når han er hjemme). Jeg har turt å la han være alene med barna fram til nå, men jeg syns det har sklidd helt ut, og jeg bekymrer meg for alt mulig som kan skje.

 

Så jeg har bestemt meg for å gi han et ultimatum. Enten slutter/trapper han ned (MYE), eller så flytter jeg. For dette livet gidder jeg ikke!

 

Men hvordan skal jeg gå fram? Han blir som regel bare sur når jeg tar det opp. Tar meg ikke seriøst i det hele tatt, og eier ingen respekt for mine meninger rundt dette.

[Anonym bruker]

Hei..

Det virker ikke som du har det lett nei. Håper ting går bedre med tiden.

 

Jeg ville sagt som jeg mener, og hadde han ikke respektert det, så nei vel, da hadde jeg faktisk bare begynnt å se meg om etter noe annet.

[tamillaen*STOLTMAMMA*]

Hei! Jeg vet nettop hvordan du har det..Jeg venter min første i januar 2011, og kjæresten min røyket ca 15 g daglig. Vi vet barnevernet kommer inn når babyen er født, og jeg fikk vite det at jeg hadde ikke noe problemer med å få beholde barnet, men om han ikke sluttet å ruse seg så mistet vi begge barnet.. Jeg merket også som du sier at det blir slitsomt når de KUN skal sitte og ruse seg, og når man har røyket i 7år er ikke lite du tåler eller allverdenslett å slutte..Men det kunne ikke bli mitt problem.. Jeg har sliti med kjæresten over halve svangerskapet, han har også sprukket en gang og prøvd å nekte for det..Men han har ÊN sjangse..Ellers vet han at jeg og babyen går ut døra..Jeg har lovet der å være der for han, være med på møter evt. om han trenger hjelp. Men jeg respekterer IKKE at han går bak ryggen min og "har det hardt, og sprekker"..da kan han ha det så godt fordi jeg har prøvd å gi han den hjelpen han trenger.. Var også sånn i starten av han ble sint om jeg tok det opp, men jeg forklarte bare hvordan det føltes for meg, gikk ut døra og dro bort litt og etter litt kom han "trultende" etter og beklaget seg..

 

Så jeg vet det ikke er lett, men bare gi ultimatumet, og stå ved det !

ellers blir det aldri tatt seriøst, og heller ikke gi deg!!!

 

Lykke til ! )