Jeg er så frustrert og utslitt. Trenger råd og hjelp.

[Lena og skatten]

Hei!

 

Jeg har en datter på 5 1/2 år som er veldig utagerende på sitt vis. Det begynnte egentlig i forbindelse med at hun fikk en lillebror da hun var 3 år gammel, så vi har sett på det som søskensjalusi. Men i det siste har det blitt så mye mer enn det. Hun er fysisk "slem" mot sin 2 år gamle lillebror hele dagene. De kan ikke være i samme rom. Hun slår, klyper, spytter, sparker og hopper på den lille gutten hvis vi snur ryggen til. Og hun utstråler sinne i øynene bare vi nevner navnet hans. Vi har vært hos helsestasjonens familiesenter flere ganger for å få hjelp til å forbedre forholdet mellom barna våre. Og vi har hele tiden trodd at disse problemene kun var hjemme og i forbindelse med sjalusi. Men vi ble innkalt til et møte med barnahagen nå i høst og fikk vite at de har søkt etter PPT om å få hjelp til å takle henne. Hun har problemer med å delta i samlinger og havner ofte i konflikt med de andre barna der hun klyper, sparker og slår.

 

Jeg har store problemer med å få kontakt med henne når hun blir sint. Hun slår og sparker rundt seg mens hun hyler og skriker. Det går ikke an å snakke med henne før hun selv har roet seg ned. Og slike sinne-anfall kan hun få flere ganger til dagen. Dette har pågått så lenge nå. Jeg og min mann er veldig rolige personer men kan være strenge når det trengs. Vi har klare regler hjemme og blir ikke de fulgt så får det konsekvenser. Konsekvensene er som regel at goder blir tatt fra dem, som for eksempel lørdagsgodt, kino-tur osv. Og hun må opp på rommet og roe seg ned når hun har brutt en regel. Vi har et stabilt hjem og elsker barna våre over alt på jorda! Så jeg forstår ikke hvorfor hun er slik. Jeg har tenkt tanken i det siste at hun kanskje har ADHD. Men jeg vet ikke. Er det noen som kjenner igjen denne oppførselen?

 

Vi er så utslitt og triste. Dette er det siste jeg tenker på før jeg sovner, og det første jeg tenker på når jeg våkner. Dattera mi er alltid i tankene mine. Jeg lurer på hvordan hun har det i barnehagen mens jeg sitter på jobb. Det er så fælt synes jeg. Hun er den nydeligste jenta på jord og kan være en engel. Hvis hun er alene med en voksen så oppfører hun seg eksemplarisk. Da er hun rolig, fornøyd, høflig og blid. Men med en gang lillebroren kommer hjem så snur humøret og oppførselen. I barnehagen har hun både gode dager og dårlige dager. Det varierer visst veldig.

 

Jeg sliter også med veldig dårlig samvittighet for hvordan jeg takler raseri-utbruddene hennes. Jeg prøver og forholde meg rolig, men etter å ha blitt spyttet på flere ganger og fått 10 slag i ansiktet så tappes jeg for energi både psykisk og fysisk. I det siste har jeg veldig kort lunte når det gjelder henne. Og på søndag gjorde jeg noe som jeg angrer veldig på. Etter flere timer med konflikter så tok hun tak i håret mitt og drog av all kraft. Jeg sa flere ganger at hun skulle slippe, men til slutt tok jeg tak i hennes hår og drog til. Da slapp hun taket og gråt masse. Og jeg gråt. Det har faktisk gått så langt at jeg rev min 5 år gamle datter i håret. Jeg tenker på det hele tiden nå og har vondt inni meg. Jeg vet snart ikke hva jeg skal gjøre. Jeg elsker jo dattera mi.

 

Er det noen som har noen gode råd til meg? Hvordan takler vi disse raseri utbruddene? Kan det være ADHD ?

 

Hilsen en desperat mamma

[Mandalas]

Jeg föler med dere og forstår akkurat hvor utslitt dere er! Det er töft!

 

Jeg har en sönn med asperger som får sånne kraftiga utbrudd som du beskriver. For å kunne tenke noe som helst om hva årsaken kan väre til din datters utbrudd må du skrive litt mer. Som feks hvordan hun er med sosiale kontakter, noen andre säregenheter? Rutinebundet? Osv..

 

Uansett om det kan väre noe med datteren deres eller ikke, så vil jeg sterkt fraråde å bruke straff. Konsekvenser som står i forbindelse med handlingen er selvsagt okej, men å ta bort saker som ligger langt fram i tid blir helt feil. Og da spesielt om barnet har en slags problematikk som gjör at hun kan rå for det hun gjör/ det som skjer. Det föles nok ekstremt urettferdig for henne, og jeg kan nok tro at det öker på utbruddene en hel del.

 

Hvorfor har dere ikke tatt kontakt med bup eller ppt? Verken dere eller deres datter har det noe bra når det er som dette. Uansett om hun har diagnose eller ikke så trenger deres familie hjelp med å takle hverdagen og ikke minst utbruddene.

[nick_343393]

Hei. Du trenger heilt sikkert råd, vink og støtte. Jeg kjenner meg igjen i situasjonen din og tenkte derfor å dele noen av mine erfaringer med deg. Kanskje du får noen råd.

 

Da jenta vår var 5 år (hun er nå 9 og diagnostisert med adhd for vel to år siden), opplevde vi problemene så store at vi måtte ta dem ut av huset og diskutere dem med fagfolk, for vi trengte å lufte tanker og få innspill. Det var konflikter hjemme og i barnehagen, raserianfall og sjukelig sjalusi ifht lillesøstera, som er 4 år yngre. Da den "store" jenta vår banket opp ei lita jente i barnehagen på grunn av sjalusi, måtte vi ta tak.

 

Slik som du beskriver, kvernet og kverned det dag og natt og det var ikke godt. Jeg søkte råd på helsestasjonen i kommunen. De har en avdeling de kaller for ressurshelsestasjonen, som har et såkalt lavterskeltilbud. Alle som tar kontakt, får hjelp. Vi fikk konkrete tips om grep vi kunne gjøre for å få ting til å gli i hverdagen, basert på opplegget til Webster-Stratton; De utrolige årene (omdøpt av oss til De urolige årene ). Det hjalp ei stund og det var godt å ha en voksen utenforstående å snakke med. For forholdet mellom oss voksne hadde heller ikke godt av de stadige konfliktene med ungen vår.

 

For å gjøre en lang historie kort, tenkte ikke vi adhd da (jeg VILLE ikke tenke adhd), og da hun begynte på skolen, tårnet problemene seg opp på hjemmebane, men ikke på skolen, for der greide hun å kontrollere seg. Da vi endelig og til slutt fikk mistanke om adhd, blei vi råda til å søke utredning, for å utelukke en gnagende mistanke eller få den bekrefta. Vi fikk hurtigbehandling på grunn av en svært vanskelig familiesituasjon og endte opp med adHd-diagnosen (stor h, for å si det sånn) og tilleggsdiagnosen "ekstrem søskenrivalisering". Det fins altså en slik diagnose, og den beskriver veldig godt relasjonen jenta vår har til søstera si. Litt underlig er det at hun aksepterer lillebroren, som er 6,5 år yngre, mye bedre. Men det er visst et trekk ved denne lidelsen, at det er de som er nærmest i alder, som er offer for sjalusien. Det har jeg lest et eller annet sted.

 

Så viss du tror det er adhd, vil jeg råde deg til å be om utredning. Det gjør ikke ungen din mer anderledes enn det hun allerede er.

 

Det kan være lurt å starte en utredning mens barnet ennå går i barnehage, for BUP sine ventelister er kortere for førskolebarn enn de er for skolebarn. Og en utredning tar tid uansett. Vær åpen om problemene, søk hjelp. Når du er så utslitt som du later til å være nå, blir du kjørt fra skanse til skanse, og det eneste som får ungen din til å handle "riktig", er trusselen om straff. "Det er ikke pedagogisk", tenkte jeg, "men det virker". Problemet er at det blir så fryktelig dårlig stemning. Barnet blir utrygt når heile livet handler om å være redd for å miste lørdagsgodtet eller bli tatt fra et eller annet gode, og sjøl blir en utslitt av å heile tida true barnet til å oppføre seg ordentlig. Det oppstår mange vonde sirkler da. Og et aggressivt barn blir ikke mindre aggressivt. Tro meg, jeg har kjent det på kroppen.

 

Lykke til!

[Lena og skatten]

Tusen takk for svar begge to! Jeg setter enormt stor pris på det.

 

Hvordan går det med dattera di nå etter å ha fått diagnosen? Går hun på medisiner? Hvordan fungerer hun med venner og på skolen? Har forholdet mellom jentene dine blitt bedre?

 

Vi har fått brev fra PPT at søknad er mottatt og med navn på saksbehandler. Men det står at det er opptil 3 måneders ventetid. Jeg tenkte jeg skulle ringe i dag og si at det haster veldig. Håper det ikke tar så lang tid.

 

Det er hovedsaklig barnehagen som har søkt etter hjelp for å få noen til og observere henne og hjelpe henne med forberedelser til skolen. Hun fungerer fint sammen med de fleste barna. Hun er aktiv i lek, og elsker å perle, male, tegne, lage ting og leke med smådyr. Hun elsker også å leke ute. Men hvis noen kommer for "tett på" som for eksempel å dulte litt forsiktig borti henne eller legge hånda nær hennes hånd, så kan det hende at hun klyper og blir sint. Men så snur det fort igjen. De fleste dagene fungerer hun fint. Men de har problemer med henne rundt matbordet for eksempel. Der lager hun ablegøyer. Og når de har morgensamling. Og så har hun en 5 år gammel jente på avdelingen som er veldig lik henne i oppførsel og de to sloss ofte har jeg blitt fortalt. Så min jente er noen ganger på "besøk" på en annen avdeling for å splitte dem.

 

Du snakker om ressurshelsestasjonen. Jeg tror det er akkurat det samme som vi kaller Helsestasjonens Familiesenter her. Det er et lavterskeltilbud for foreldre som trenger råd om grensesetting o.l. Vi har vært der flere ganger og fått veldig god hjelp. Men da var ikke situasjonen så ekstrem som den er nå.

 

Jeg føler jeg spiller alle kortene på PPT akkurat nå. Jeg håper de kan hjelpe. Og så håper jeg de kan hjelpe situasjonen hjemme i tillegg til barnehagen. Vi søkte faktisk til PPT for ca et år siden ,men fikk avslag. Da fikk jeg hakeslipp!

 

Hvordan går jeg frem for å få henne utredet? Er det gjennom PPT?

 

Til deg The Power: Takk for råd mot å bruke straff. Det er sikkert sant det du sier. Men jeg synes det er veldig vanskelig å vite hva man skal gjøre i en desperat situasjon. Hva mener du med konsekves i forhold til handlingen? Kan du gi et eksempel?

 

Og nick_343393: Hva bruker dere som konsekvenser? Hvis min datter slår sin lillebror. Hva gjør jeg i den situasjonen? Vi gjør det slik at vi løfter henne bort fra situasjonen, som regel opp på rommet hennes. Da slår, biter og klyper hun oss på vei opp. Så holder jeg henne fast til hun roer seg ned. Det kan ta ca 15 minutter før hun roer seg ned, og etterpå er hun helt svett.

 

Jeg har erfart det at hvis jeg ikke tar henne bort fra situasjonen, så roer den seg mye fortere. Men jeg er redd hun tror at det er akseptabelt at hun kan behandle lillebroren slik. Noe må skje. Hun må jo få en konsekvens. Off... Det er så vanskelig...

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Hei Lena og skatten!

 

Dette var akkurat som å lese om vår 5 åring - Du aner ikke hvor like våres og deres barn er ut i fra det du skriver. (Både oppførsel og når det gjelder søsken)

 

Vårt barn har nå vært på utreding på BUPP - Hva de har kommet frem til får vi vite på nyåret.

 

Hold ut - ja det er tøft å holde seg rolig etter en dag med konflikter... Lunta blir fort kort og man vet nesten ikke hva man skal gjøre. Men, prøv så godt det er å behold roen og vær bestemt (Vanskelig, ja jeg vet det!) Men, da blir man ikke så sliten selv heller :-)

 

Ønsker deg lykke til!

[Anonym bruker]

Rettelse:

Ønsker DERE lykke til, skulle det være

[nick_343393]

Hei igjen Lena.

 

Utredningen begynner hos fastlegen, som skriver henvisning. Vår lege ba oss gi han noe skriftlig som utgangspunkt for hans beskrivelse av ungen vår/henvisning. Jeg glemte av å gjøre det, så etter første henvisning ble vi avvist fordi grunnlaget var for magert. Men etter et ekstra møte med BUP og en beskrivelse av vår situasjon som jeg satte meg ned og skreiv, fikk vi utredningsvedtak. Altså bør du allerede nå sette deg ned og lage din egen anamnese; nemlig en redegjørelse av sjukehistorien/historien til dattera di. Det var for meg veldig klargjørende og psykologen som utreda, var fornøyd med det.

 

Vi kom fort fram i køen fordi situasjonen hjemme var så ekstrem. Jeg trykket på alle alarmknappene jeg kunne og ringte til BUP og forklarte hvordan vi hadde det. Jeg fortalte om en nyfødt baby, deprimerte foreldre og en adhd-er i fri dressur som gikk til angrep på lillesøstera og forsøkte å kvele henne, og vi blei prioriterte. Ellers tror jeg nok vi hadde venta opp mot ett år.

 

Etter at vi begynte med medisiner, har eldstejenta roet seg veldig. Hun oppsøker ikke konflikter lenger, men trekker seg mange ganger tilbake når det begynner å toppe seg. Da trenger vi ikke alltid være så i forkant av mulige konflikter og nødvendigvis tenke konsekvenser. Men mange ganger er det ille. Vi prøver da å gi mye oppmerksomhet til søstera, som får bank. Hun får trøst og oppmerksomhet. For et adhd-barn tror jeg det virker mer effektivt enn å få masse negativ oppmerksomhet, for all PR oppleves kanskje som god PR for det barnet. Og så prøver vi å "ta henne på fersken i å gjøre en god gjerning" og gir henne masse oppmerksomhet når hun gjør noe kjekt. Det høres veldig lett ut, men er det ikke. Og mange ganger blir det mye mas og kjefting og negativ tilbakemelding til henne.

 

Ellers prøvde vi å holde henne inne på rommet når hun var yngre for å roe henne ned. Målet var ett minutt per år hun var (5 år - 5 minutt), men det fungerte aldri. Hun blei heilt sinnsyk av det, så vi måtte gi opp. Hun roet seg aldri når vi holdt henne fast. Men jeg ønsket mange ganger at hun hadde en av-knapp, for det spiste oss fullstendig opp å ha et barn som heile tida krevde aktivitet og oppmerksomhet. Helgene var tapetsert med opplegg for å unngå tomrom, for da blei hun rastlaus og destruktiv. Men sånt går ikke i lengden. Jeg husker jeg misunte alle familier som bare kunne være hjemme en dag uten å nødvendigvis organisere aktiviteter. Det virket heilt fjernt.

 

 

Jenta vår er ikke sosialt anlagt. Hun er sammen med andre barn viss de kan gjøre noe sammen som interesserer henne, men å være sammen bare for å være sammen er ikke noe sjakktrekk for henne. Jeg vil ikke påstå at hun har venner, men hun har noen hun går med til og fra skolen, og de er noen som leker sammen i friminuttene. Så sosialt sett er det ikke så mye å skrive hjem om. Men hun har en høy stjerne i klassen fordi hun er så skoleflink, kjapp i kommentaren, fysisk flink og på mange måter artig og sjarmerende. Hun er ikke i nærheten av å være mislikt eller bli mobba, jeg tror bare de ser på henne som ekstremt annerledes og alternativ. Noen ganger velger hun vekk å ha besøk, for hun er sliten etter skolen og har nok med å fordøye inntrykkene fra dagen. Hun er vel en typisk looner. For meg som mor er det sårt at hun har sitt handikap, men det er ikke meg det handler om. Jeg håper bare hun vil få et godt liv.

[RosaRita]

Heisann Lena

 

Jeg kjenner meg også mye igjen i det du forteller. Vi har en sønn på 5 1/2år som er ferdig utredet og fått diagnose adhd uten hyperkinesisk adferd.

Vi skal prøve medisinering over nyttår. Men det som reddet oss var helsesøster på familiesentret. Det var hun som tok kontrollen over alt som skulle legges ved søknaden til BUPA.( tester fra barnehagen, tester fra ppt, tester fra fysioterapauten i kommunen. og "svar" på 4 års kontrollen på helsestasjonen) Vi har faktisk ikke vært inne hos fastlegen vår i det hele tatt. Men jeg er så glad vi er ferdig før han begynner på skolen, er så redd han ikke vil lære å lese og skrive.... Men nå har vi jo fått en god start siden alt ligger til rette før han entrer skole døren. Lykke ti og en ting jeg vil anbefale. mas masse...og .ikke si nei til noe du blit tilbudt.

[Anonym bruker]

Datteren min er seks år og har asperger syndrom. Hennes raserianfall er akkurat slik du beskriver: Hun blir fysisk utagerende, og må bare rase fra seg. Det er umulig å trøste eller avlede henne på noe vis. Anfallene kan vare inntil flere timer i dårlige perioder - og flere ganger om dagen. Vanligvis er de heldigivs kortere.

 

Hvis jeg var deg, ville jeg gått til fastlegen og fått en henvisning til BUP/barnehabiliteringen med tanke på utredning. Dere er allerede slitne, og slike instanser har gjerne 1-2 års ventetid. På den tiden kan ting ha blitt mye verre - eller bedre, og da kan dere jo bare takke nei til utredning...

 

Min datter fungerer også mye bedre med EN voksen, som fokuserer kun på henne, enn når det er flere andre til stede, og jeg kjenner meg virkelig igjen i det at øynene utstråler sinne (og hat og aggresjon). Har ærlig talt aldri sett noen så skumle øyne før, som når hun er sint (ikke alltid vi skjønner hvorfor heller)

 

Ring legen i morgen! Min erfaring er at det tar laaaang tid å få hjelp, så det er bare å sette i gang...

 

Jeg kan dessverre ikke hjelpe deg med noen råd angående raserianfallene, da vi fortsatt venter på adekvat hjelp...

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg er enig med henne som anbefaler å ta kontakt med fastlegen og be om henvisning til BUP. Det er sannsynligvis det som kommer ut av kontakten med PPT også, på PPT kan de ikke sette noen diagnose og ei heller starte medisinutprøving hvis det er det som er riktig for henne.

 

Jeg tenker at konsekvensene deres er for langsiktige og også for lite knyttet opp til selve situasjonen. For en 5-åring generelt er det lite logisk at godteriet blir borte fordi hun lugget for mange timer siden. Hvis hun skulle vise seg at hun har ADHD er dette enda viktigere. Barn med ADHD er særlig preget av impulsivitet. Altså er trangen til å få uttrykk for frustrasjon her og nå så sterk at uansett hvilket gode som eventuelt blir borte om noen timer, så er det frustrasjonsutløpet som "vinner". Ta henne bort fra situasjonen, eventuelt trekk dere bort.

 

Mye mye viktigere enn konsekvenser er det å gi ros og positive tilbakemeldinger og å legge til rette for at hun gjør ting som dere synes det er verdt å rose. Klapp henne på kinnet og si at du blir glad når hun kan være sammen med lillebror (gjør det kjapt - etter 30 sek, før hun risikerer å bli sint), kommenter positiv lek, la henne få gjøre ting som store jenter gjør og gjør dem sammen med henne.

 

Jeg skjønner at du også blir frustrert og jeg skjønner at du blir skuffet over deg selv. Jeg tror imidlertid alle kan forstå at også du bare er et menneske og at noen ganger mister man kontrollen. Jeg håper dere får hjelp raskt! Dessverre er det noen ganger nødvendig å mase, så ring PPT etter nyttår og forklar at det haster. Etter nyttår er de ofte i gang med planlegging av fordeling av kommende skoleårs ressurser, så da er det viktig at de husker dere. Hvis datteren din skal begynne på skolen til høsten kan det høres ut som om hun trenger en assistent for å hjelpe henne å fungere sammen med de andre elevene.

[Lena og skatten]

Off. Jeg synes det er så trist. Jeg kjenner jeg er skikkeligt deprimert over dette for tiden. Jeg er så redd for at hun ikke skal ha det godt i årene framover. Jeg er så redd hun ikke får gode venner. Jeg er så redd hun ikke skal mestre skolen. Og jeg er redd for at lillebroren får et anspent forhold til henne etter alt han må gjennomgå.

Man vil jo så klart det beste for våre barn. Hvem skulle tro at min lille blåøyde prinsesse skulle vokse opp og få slike problemer.

Jeg bare håper det løser seg.

 

Nå håper jeg på en fredelig jul og at vi får det koselig sammen :-)

 

Takk for råd og tips ang konsekvenser! :-) Så skal jeg ta kontakt med fastlegen etter nyttår.

 

GOD JUL ALLE SAMMEN!