Jeg mangler sosial intelligens. Jeg aner ikke hva jeg skal snakke om med andre mennesker. Hjelp!

[Anonym bruker]

Etter jeg fikk barn så klarer jeg ikke småprate med folk. Jeg går fort lei, å vil egentlig bare hjem til mann og barn. Jeg morer meg aldri med andre lenger. Det eneste jeg tenker jeg "hjem til sofaen".

 

Egentlig så har jeg aldri vært den med mange venninner. Klarer alltid å rote det til på en eller anna måte. Vet ikke hvordan, men noe gjør jeg som er galt tydeligvis. Tenker at jeg enten deler for mye, eller for lite, at jeg gir ut feil signaler e.l.

 

Om jeg noen gang skal gifte meg så har jeg aboslutt ingen til å være forlover. Ikke engang noen å ha i utdrikningslag. Jeg er nok ikke noe flink til å ta vare på folk. Jeg er nok veldig selvstentrert. Prøver jo å ikke være det, men når jeg prøver så blir det vel for mye å da har jeg erfart at folk bruker meg som tømmestasjon for alle følelsene sine for så å ikke gidde å ta mer kontakt igjen. Før de må tømme seg på nytt for masse tanker.

 

Egentlig er jeg tilfreds med å kose meg hjemme nå i småbarnstiden, men jeg vet også at det er sunt med venninner, men jeg vil ikke ta kontakt bare fordi jeg har behov for det akkurat på det tidspunktet, for så å slutte å ta kontakt når jeg føler at jeg har "fått mitt"

 

Syns dette er skrekkelig vanskelig. Måtte bare få dette ut. Snakket med samboeren om dette. Og jeg har egentlig kommet frem til at jeg "ikke liker andre mennesker" men hvordan kan man si noe sånn? Det er jo ikke noe utgangspunkt for barna våre. Kan da ikke lære dem at andre mennesker ikke er noe å omgås. Jeg vil jo at de skal kunne fungere sosialt å ha et godt nettverk.

 

Første året med minsten har vært ganske tøft med veldig mye å henge fingrene i (ikke negativt, men veldig nødvendige ting) Så jeg har ikke hatt noe som helst energi til andre ting. Og nå føler jeg at jeg snart vil ta meg en tur ut, men hvem skal jeg da plutselig kontakte? Det er jo ikke bare å be noen være venninner på kommando. Og jeg har jo sett flere venninner som har fått sterkere bånd i barseltiden, men de har jo hatt en ordentlig permisjon, og ikke jobbet samtidig som de har vært hjemme og hatt en mann i full jobb.

 

Ble fryktelig rotete dette her, men.....

 

Jeg får nok bare se meg i speilet, skrive ned hva jeg syns om meg selv og rette på de tingene.

 

For dere som orket å lese, tusen takk

[Anonym bruker]

Jeg er heller ingen utpreget sosial jente, men hvordan du kan si at du ikke liker andre mennesker skjønner jeg ikke helt..

 

Jeg har også nok med mann og barn i hverdagen, i tillegg har jeg jo familie og kollegaer så det blir liten tid til å dyrke vennskap. Har i tillegg flyttet til mannens hjemplass så jeg har ingen 'gode gamle' barndomsvenner som liksom bare er der, jeg må jobbe litt mer for å få venner.

 

Jeg møter ikke venner hver uke, ikke hver måned en gang, men jeg prater jo med kollegaer hver dag. I tillegg er det noen av de andre mammaene i barnehagen jeg har god kontakt med og prater en del med. Dette holder i massevis for meg i den perioden av livet vi er i nå. Ternger jeg en dypere samtale eller noen å betro meg til har jeg søsteren min.

 

Skjønner ikke helt hva du er ute etter egentlig, noen nære venninner, eller aksept for at du lever som du gjør? Når det gjelder samtaleemner osv så kan du jo bare la den du prater med ta føringen. En som er god til å lytte og interresert i det som blir fortalt mangler aldri samtalepartnere. Neste gang du prater med noen du ønsker mer kontakt med så lytt til det som blir sagt, vis interesse, still oppfølgende spørsmål og samtalen bør være i gang.

 

Forstår det som at du har delvis permisjon men jobber litt, hvorfor ikke foreslå å gå ut en tur med kollegaer. Kanskje flere hadde satt pris på ta en pizza en kveld? Hva med en fredagspils?

[Anonym bruker]

Du trenger ikke like mennesker i alle perioder i livet. akkurat nå trenger du bare fred, ikke noe rart det.

[Anonym bruker]

Du er ikke alene om å ha det på denne måten:) Ikke alle er like sosiale, og vi er vel noen av dem? Det er bare at en vet ikke om andre, nettopp fordi en ikke er så sosial;)

 

Jeg trives best hjemme, og i tillegg er jeg enslig mor. Har ikke behov for mange venner. Liker det best når der ikke er "pliktmøter", men mer litt sånn "snakkes når en tilfeldigvis møtes"-greie. Dette er blitt mer av etterhvert som jeg er blitt eldre, men jeg hadde det nok da jeg var liten også. Husker at i tenårene kunne jeg sitte alene på rommet om kvelden og drive med mine ting alene; musikk, tegne og lese.

 

Jeg har kommet frem til at å være underholdende og "vertinne" ligger ikke for meg. Det gir meg lite. Jeg er ikke selvsentrert(det er nok ikke du heller), men har bare ikke evne til å holde det ekstremt tette, sosiale livet. Husker ikke å pleie for tette vennskap, og har ikke behov for nære venninner. Jeg bare er sånn. Dette endrer seg nok ikke.

 

Men jeg har tenkt litt på det at om jeg skulle treffe en mann, så kan det være at han vil reagere på mitt meget innsnevrede sosiale liv;)

[Anonym bruker]

Hvor mange venner du har er en ting, jeg tror at hvis barna dine er sosiale så er de det uavhengig av hvor mange venner foreldrene har.

Barna kan uansett finne seg mange små venner som de liker å ha kontakt med, hvis de er av den sosiale typen.

 

Jeg har registrert at folk som har mange venner å gå ut med, også snakker mye med vennene i telefonen når de er hjemme om kveldene. Og det er ikke så lett å bare "skru på" en slik personlighetstype dersom man ikke har den naturlig, eller har sosiale sperrer av diverse slag.

Det krever frimodighet og overskudd å bli godt kjent med andre og holde kontakten. Folk blir gjerne tiltrukket av selvtillit.

[Gjest]

Venner på 1-2-3 slik nerdene praktiserer det:

 

Steg 1: Finn deg en hobby

Steg 2: Finn hyggelige mennesker med samme hobby som også trenger venner.

Steg 3: Snakk om hobby når dere ikke finner noe annet å snakke om, treff hverandre for å drive med hobbyting

[Anonym bruker]

Tusen takk for mange veldig fine svar

 

Grunnen til at jeg "ikke liker" andre mennesker er vel pga liten selvtillit og at jeg blir fort nervøs.

 

Så konklusjonen her er vel at jeg må bli mer tilfreds med meg selv, ikke tro at en MÅ være sosial og ha en stor omkrets, jeg må få meg mer selvtillig og en hobby

 

Når jeg bare får sjansen til noe som helst fritid og mulighet til å treffe andre mennesker så skal jeg gjøre det (bor langt ute i bondeland uten sertifikat, skal flytte i januar )

 

Må også tilføye at jeg har begynt å tenke på dette her etter jeg har innsett at min mor er min beste venn (etter samboeren) Jeg setter uhyre pris på vennskapet jeg har med mamma, men likevel så føler jeg at jeg må ha litt omgang med noen på min alder.

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg har det akkurat som deg. Har ingen nære venninner, min mamma er også min beste venn sammen med min mann. Da jeg giftet meg hadde jeg ikke utdrikningslag og jeg valgte en mann jeg har kjent lenge som forlover. Stort sett har jeg det bra, og som noen andre skrev så er det ikke alle som er like sosialt anlagt. Savner av og til noen å snakke med, men er stort sett fornøyd med livet. Har kollegaer og en fin familie å ta meg av. Det holder stort sett for meg.

[Anonym bruker]

Jeg er egentlig et veldig sosialt menneske. Har alltid noe å snakke om med alle. Men har ikke kontakt med mennesker på daglig basis nå. Bare min kjære, og skravler litt på msn innimellom..

 

Jeg tok et valg for et par år siden. Da var jeg møkklei de som blir nevnt oppi her...de som bare måtte tømme seg og snakke om problemer så "trengte" de meg ikke lenger.. Det som var litt trist med det, var at jeg fikk aldri snakka med de når JEG trengte det.. Det var kun når DE trengte det. Så jeg har faktisk kutta kontakten med en god del "venner". Har eg par bestevenninner som jeg har hatt siden barneskolen o.l. som jeg fremdeles har kontakt med. Men vi møtes kanskje 5-6 ganger i året.

 

Jeg orker ikke kaste bort krefter på venner som ikke er verdt det.

 

Og du?? Det er ikke alle som trenger å være så snakkesalige Så lenge det finnes sånne som meg, så må det finnes sånne som deg Jeg prater..alltid..med alle. Hehe.. Så noen må jo vær i andre enden å lytte

 

Ikke heng deg sånn opp i det du må forandre på. Tenk mere på det du ikke trenger å forandre på. Det du allerede er fornøyd med Det som teller. Det betyr egentlig tøddel hva andre tenker..så lenge du og din kjære har det bra.

 

Kos deg du, med mann og barn og vær lykkelig over at du har et superforhold til mammaen din Det er ikke alle forunt!!!

[Anonym bruker]

Øv deg, i butikken, på posten, med ansatte, med alle.

[Anonym bruker]

Hei! Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. Blir så frustrert over meg selv, og føler meg som en helt håpløs person. Men det er ihvertfall litt godt å vite at det er flere som har det sånn.

Jeg prøver å tenke på hvor heldig jeg er som har mann og barn. Det viktigste i livet mitt er jo at vi har det bra sammen her hjemme.

Blandt andre så er jeg hun stille dama, som ALDRI sier noe... Føler at jeg er veldig nervøs, og oppfører meg rart. Men jeg vet ikke om det er mest i hodet mitt, eller om det også er noe andre tenker. Jeg kan sikkert virke litt overlegen og avvisende. Og det er jo det siste jeg vil...

Nå for tida så er jeg uten jobb, og er for det meste hjemme. Så det blir ikke så mange sosiale utfordringer for meg. Men jeg SKAL ut i jobb igjen. Skulle ønske jeg kunne klare å være mer avslappet sammen med andre, og bli kvitt alle de selvdestruktive tankene mine. Tenk så godt å bare kunne være seg selv, og ha det fint sammen med andre. Klare å prate litt med folk, isteden for å "gjemme seg", le sammen med andre, føle at jeg er bra nok, og at jeg ikke er en pest og en plage...

Føler at jeg fortsatt er en tenåring når det gjelder sosial intelligens, mens alle andre rundt meg har vokst opp til trygge mennesker. Jeg er forsatt ei redd lita jente, som aldri vil passe inn...

Sender deg en god klem! : ) Håper det ordner seg for oss etterhvert!

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg også veldig godt igjen i deres situasjoner, jenter.. Er alltid hun som sitter og bare hører på at de andre prater. Kommer ikke på noe å si, og hvis jeg sier noe så føler jeg at det bare blir påtrengt og teit.. Jeg tenker at jeg er for dårlig til å by på meg selv, fordi jeg syns selv jeg er en uinteressant person for andre..

 

Har alltid vært i ulike vennegjenger gjennom skole og studie tida, men med en gang skolen er over så mister jeg all kontakt med venninnene. Jeg liker riktignok å være med gode venner, men jeg innbiller meg at vennene mine ikke er noe interessert i å være med meg. Har kun et par gode venner igjen. Skulle ønske jeg hadde flere, men det ender liksom alltid opp med bare bekjente i stedet for venner..

 

Er så utrolig misunnelig på de som lett klarer å få en kjemi med de fleste, og som kan bli venner med alle. De som alltid sier de riktige tinga, i en hver situasjon.. Men.. noen er jo über sosiale, og da må det vel være noen som oss i andre enden av skalaen ja, som du over her sa...