melina, glad mamma

[Mammaen til Daniel og Ida :O)]

Hei på deg!

 

Mener å huske at du hadde en liten adoptivsønn hjemme.?? Jeg er tidligere baby09 was made in london. Vi har også tenkt på adopsjon om dette skal gå veldig mye lengre... Er både psykisk og fysisk sliten etter å ha mistet sønnen v¨år i juli. Vet jo at adopsjon er en meget omfattende og lang prosess, men er det mulig å fortsette å prøve mens man er i en adopsjonsprosess? Eller krever de at man ikke gjør det. Tenkter egentlig mest på mannen som er 34. Og hvis det blir adopsjon håper vi å få et lite barn som mulig. Vet at aldersgrensen i Colombia er på 38 ¨år på barn mellom 0 til 2 år. Har jo veldig lyst til ikke å gi opp helt selv enda, men har jo også lyst til å adoptere uansett... Litt vanskelig dette. Ikke sikkert du har noe fasit svar, men tenkte å høre med deg... klem

[melina, glad mamma]

Skrev ett langt innlegg som ble borte, så gjør ett nytt forsøk i morgen. Er litt sent på natta nå ;-)

[Mammaen til Daniel og Ida :O)]

Ok, takk )

[melina, glad mamma]

Da prøver vi igjen mens barna har seg en hvil ;-)

 

For det første; syntes det var skikkelig vondt å lese om lille Daniel! Kan ikke sette meg inn i hvordan du har det, men skjønner at det jeg har opplevd er lite mot det tapet det må ha vært for dere *klem*

 

Det stemmer at vi fikk en gutt fra Thailand for to år siden. Han var 1,5år da vi fikk han, og alt gikk kjempefint. Ikke baby lengere, men liten likevel.

 

Når det gjelder å forsøke selv under adopsjonsprosessen, er det noen som gjør det. Men når en er i samtale med barnevernet som skal skrive sosialrapporten blir det stilt spørsmål om dette. De ønsker å vite hvorfor en velger adopsjon, og om en ser på det som en fullverdig måte å bli foreldre på. Da blir det rart om det står i rapporten at en fortsatt prøver å få egenfødte. En kan jo lyve om det selvfølgelig, men det hadde jeg aldri klart.

 

Når sosialrapporten er ferdig, er det endel erklæringer som skal sendes sammen med den til Buf-etat. Der skal det også være en erklæring fra lege/fertilitetsklinikk som sier at en ikke er i noe forsøk lengere. Og grunnen til barnløsheten.

 

Det virker helt sikkert veldig firkantet, men det er pga det barnet som skal adopteres bort. Dersom en blir gravid stopper prosessen opp, og det kan få konsekvenser for barnet som kanskje allerede er blitt bestemt for dere. Det tar mange uker fra de finner et barn til alle papirer er i orden, så selv før tildeling skjer det mye for barnet. Og blir du gravid da, selv om du ikke vet at det er noe barn som venter på dere, kan det være gjort mye arbeid. Ringer du adopsjonsbyrået og sier at du nok er blitt gravid, må de ringe videre og de stopper prosessen. For barnet kan det bety at det tar myyye lengere tid før det får foreldre, eller i verste fall aldri får det.

 

Dette ble langt og kanskje vanskelig å forstå. Håper likevel det var til litt hjelp.

 

Vi valgte å bli ferdig med det å prøve selv før vi startet. Hadde en lengere tur der vi fikk snakket mye og bestemt oss. Og da avgjørelsen var tatt, falt flere kilo av skuldrene våres. Adopsjonsprosessen var lang, men full av gleder hele veien! Det var fantastisk å bli foreldre på den måten. Nå fikk jeg oppleve å få selv etterpå, noe som jeg er utrolig takknemlig for. Men med hånden på hjertet kan jeg si at det var like spesielt begge gangene. På hver sin måte.

 

Så om du velger å gå for adopsjon anbefaler jeg deg på det varmeste å gå helhjertet inn for det. Det er lang ventetid i endel kommuner før de kan starte prosessen, og da er det jo en fin mulighet til å prøve litt selv. Men når første møte er avtalt, er det veldig godt å kun tenke på adopsjon.

 

Også kan du jo som oss prøve litt etter adopsjonen også ;-) For oss var det egentlig utenkelig, for vi hadde bare dårlige erfaringer med å bli gravid. Og bare gode med adopsjonen. Men da vi var igang med adopsjon nr.2, ble jeg gravid og mistet i uke 14. Møtte da på en lege som hadde stor tro på at det kunne lykkes for meg også, med rette medisiner. Og siden jeg hadde fryse-egg, ønsket vi ett siste forsøk. Noe vi selvfølgelig er veldig glade for at vi gjorde. Noen adoptivmødre skuler på oss fordi de tror vi ikke "var fornøyde" med å adoptere, men det er selvfølgelig ikke tilfelle. For oss ble det sånn, og vi elsker alle tre barna over alt på jord.

 

Lykke til, kjære deg, med det ene eller andre valget! Håper du snart opplever noe veldig positivt! Det tar virkelig på kreftene dette her. Men når du engang( for det SKAL du) opplever å bli mamma igjen kommer krefter og energi tilbake. Det gjorde det i alle fall hos meg. Har veldig lav blodprosent, men aldri følt meg så fin og lykkelig som nå.

 

STOR klem fra meg

[Mammaen til Daniel og Ida :O)]

Tusen takk for et langt og informatovt svar melina...

 

Ja er litt vanskelig dette, for jeg har som deg veldig lyst på å adoptere, samtidig som jeg har lyst at vi skal lykkes med å lage et barn til. Det er tiden som er vanskelig her. Jeg er 30 og mann 34, så kan ikke vente alt for lenge om vi vil adoptere. Men samtidig er det så vanskelig å slutte å prøve helt til vi evt er så heldige å få tildelt et lite barn. Tror vi faller ned på å prøve selv et års tid til, for så å starte adopsjonsprosessen etter det. Var fast bestemt på å adoptere når jeg gikk gravid med Daniel ( men da visste jeg jo ikke at han ikke ville greie seg). Men adoptere skal vi uansett om det blir uten egne fødte barn eller med....

 

Du tok akupunktur når du var gravid nå sist? Har begynt med det selv np, har virkelig troen på dette. Hvor ofte gikk du?

 

Stor klem tilbake...)

[melina, glad mamma]

Hei igjen!

 

Skjønner så godt at du ønsker å prøve å få selv. Du er jo i en litt spesiell situasjon siden du opplevde det du gjorde i sommer. Igjen må jeg si at jeg kan bare prøve å forstå hvor vondt det må ha vært for dere. Så all forståelse fra meg om ønske å bli gravid igjen og å bære det fullt ut!

 

Er derfor helt enig i at du gir deg ett år til. Det skal være tidsnok å begynne en adopsjon etter det. Da er jo mannen din 35, og i de fleste land er jo det en fin alder :-) Da får dere også tid til å bearbeide det vonde dere opplevde, og jeg tror jeg ville gjort det samme.

 

Jeg tok akupunktur denne gangen ja. Begynte i god til før jeg ble gravid. Tok det to ganger i uka den første tiden. Så gikk jeg ned til en gang i uka, og da jeg ble gravid hadde jeg noen behandlinger innimellom. Brukte nok en 5-6000 på det, men så ga det meg to fine friske jenter ) Hadde stor tro på det selv, og er idag sikker på at det, sammen med blodfortynnende (klexane som jeg tok hele svangerskapet), er grunnen til at det gikk bra.

 

Jeg ønsker deg det aller aller beste framover.

[Mammaen til Daniel og Ida :O)]

Takk for svar melina. Så nettopp den gamle linked din som du svarte på. Det er jeg som var baby 07 der he he.. KLem