Gravid og ikke glad for det

[Anonym bruker]

Fant for noen uker siden ut at jeg var gravid. Da hadde jeg og samboeren min akkurat flyttet fra hverandre. Vi har strevd lenge i noen år, og jeg har vel egentlig forstått nå at jeg ikke helt har de rette følelsene for han. Dette vet han. Var på tidlig UL og fikk beskjed om at fostersekken var tom, 2 uker etterpå fant de ut at den ikke var det likevel. Så det endte opp med at jeg hadde 2 uker på meg til å bestemme meg for hva jeg ville. Jeg bestilte time til abort, men greide ikke gjennomføre det.

 

Så nå skal jeg bli mamma. Men jeg er ikke glad. Jeg sliter med vonde tanker om at jeg håper å miste babyen, og jeg håper at noe skal skje med den. Jeg klarer ikke finne noe positivt med å få babyen. Jeg har egentlig hatt lyst på baby i mange år, og det var egentlig et under at vi ble gravide pga sykdom.

 

Egentlig burde jeg vært glad for dette. Samboeren min er fantastisk og stiller opp for meg. Han kommer til å bli en god far og mann. Han er snill med meg og familien. Likevel greier jeg ikke være glad. Gynekologen sa at det vil komme etterhvert, og at disse følelsene ikke er her nå fordi jeg har vært gjennom så mange sjokk og en vanskelig tid. Da jeg fikk beskjed om at fostersekken var tom ble jeg veldig lei meg. Nå skulle jeg ønske at det hadde vært sant.

 

Er det noen andre som har hatt det slik? Jeg er så redd for at disse vonde følelsene ikke forsvinner og at jeg ikke skal klare å bli glad i barnet mitt. Jeg er så redd for at jeg kommer til å være ulykkelig resten av livet. Jeg er bare 12 på vei, og gyn mente at straks jeg kjenner liv vil det bli bedre. Alle rundt meg er så glade for dette, men jeg kjenner meg følelsesløs og kald. Jeg er sinna på babyen fordi den kom og fordi jeg skulle ønske den ville forsvinne. Jeg føler meg ikke som meg selv lenger og vil bare at alt skal gå over....

[Anonym bruker]

Hei!

 

Det kunne nesten vært meg som skrev det innlegget for 1 år siden. Jeg og sambo hadde vært sammen i 4 år, men strevd mye. Av en eller annen grunn fant vi likevel ut at vi skulle prøve å bli gravide. Men kort tid etterpå hadde vi på nytt en del krangler hvor han til slutt ba meg om å flytte ut for en periode. Jeg hadde bestemt meg for å gjøre det, men fant ut at jeg var blitt gravid. Siden vi faktisk hadde prøvd å bli gravide, kunne jeg jo ikke ta abort. Og jeg visste at han ønsket barnet.

 

Jeg følte heller ingen glede, håpet at jeg skulle spontanabortere. I tillegg har jeg slitt med depresjoner før, og sluttet med antidepressiva fordi jeg var gravid. Dette sammen med at mamma ble innlagt på psykiatrisk sykehus grunnet alvorlig psykisk sykdom flere ganger i graviditeten, siste gang 2 uker før fødsel, gjorde at svangerskapet var vanskelig. Jeg hadde egentlig tenkt å starte opp med antidepressiva like før fødsel for å forebygge barseldepresjon, men utsatte det i det lengste.

 

Det som har reddet oss er:

 

Jeg insisterte på at vi skulle gå til parterapi, noe som hjalp utrolig bra. Terapeuten fulgte modellen som brukes i Prep-kursene og det har hjulpet utrolig på den dårlige kommunikasjonen vi hadde og som nok var roten til at forholdet var så vanskelig.

 

Jeg fikk hjelp av jordmor som også hadde videreutdanning i psykiatri, jeg gikk hyppig til henne under graviditeten i tillegg til psykiater.

 

Dessverre fikk jeg barselsdepresjon, fordi jeg ikke hadde startet med medisiner igjen og fordi den første tiden etter fødselen ble ganske tøff. Men begynte med medisiner igjen og etter noen uker begynte ting å lysne.

 

Nå har jeg en gutt på 7 mnd som er verdens nydeligste og som jeg elsker over alt på jord. Jeg kjenner daglig en lykke jeg aldri har opplevd før og føler meg takknemmelig som har en frisk sønn og en mann som er en god far. Forholdet vårt er også bedre enn noen gang før.

 

Så hva vil jeg egentlig si med dette?

 

Jeg mener ikke nødvendigvis at du kommer til å slite like mye som meg. Men du bør ta signalene på alvor siden de kan være første tegn på en depresjon og problemer i parforholdet kan disponere for barselsdepresjon.

 

Jeg ville prøvd å finne en god parterapeut, og finne en jordmor og/eller lege som virkelig hører på hva du har å si og ikke bare avfeier det med at det vil gå over (selv om det godt kan hende at det gjør det snart!) Du trenger noen å snakke med om disse følelsene, for de er virkelig ikke noe koselige å kjenne på.

 

Husk at det finnes lys i enden av tunnellen! Selv jeg som slet både under hele graviditeten og ikke kjente lykke over barnet mitt de føste mnd etter fødselen heller grunnet barselsdepresjon, nå er overlykkelig for å ha blitt mamma :-)

 

Vil gi deg en klem og ønske deg lykke til :-) Men ta følelsene dine på alvor!

[Anonym bruker]

Er samboer i dag den mannen du flyttet fra fordi du ikke hadde de rette følelsene for han? Hvordan er i såfall disse følelsene i dag? Er du forelsket i han eller er han bare en god støtte og god kommende far? Det er litt viktig å finne ut av dette selv om man venter barn sammen. Kanskje er noe av grunnen til at du ikke er glad for graviditeten, fordi du ikke føler det burde for din mann?

 

Det er et veldig viktig råd å snakke med jordmor så tidlig som mulig om hvordan du har det. Babyen vil komme uansett og trenger en mamma under graviditet og barsel som har det bra med seg selv.

 

Jeg er ikke enig i gynekologen som sier at det automatisk vil komme etterhvert. For min egen del kjente jeg ikke gleden over mitt eget barn i de første 9 årene og det var først etter god hjelp fra fagpersonell. Det er viktig å ta signalene på allvår når ting ikke er helt ok, både for din del, for babyen og for din mann.

 

Nå er jeg selv gravid igjen og har hatt mange tunge stunder under graviditeten. Alle følelser jeg har slitt med tidligere og fått hjelp til har kommet tilbake, det er hormonene som hjelper til med å sette igang dette. Men jeg tenker at det er meningen at dette barnet skal komme, nettopp fordi det ble til på mest upassende tidspunkt like fullt som det egentlig var etterlengtet. Tenkte at babyen kom med beskjed til meg at en ny epoke av livet skulle begynne. Det ble veldig viktig å få vite kjønn og gi den navn, slik at den nå i uke 28 er blitt en liten skapning med identitet og med tilhørighet i familien. Nå blir jeg varm i hjertet når jeg tenker på han. Det tar litt tid å bli glad i noe inne i en mage. Men det kan ta enda lengre tid etter man har født om blir rammet av fødselsdepresjoner, noe som skjer lettere om man ikke har det bra i forkant.

 

Stor klem

[Anonym bruker]

Til HI.

off lille venn. Dette var leit. Men du skal se at de gode følelsene kommer etterhvert.

Jeg også hadde noen sånne tanker som deg.

Selv om jeg som du har en snill mann og barnet var ønsket.

Men nå vokser kjærligheten til den lille i takt med magen. Det går nok bra skal du se.

Ønsker deg masse lykke til.

En stor varm klem fra meg til deg.