dere som jobber ibarnehage, blir dere glad i barna?

[Anonym bruker]

Jeg får hele tiden høre at man ikke må bli følelsesmessig involvert med barna. Men det er helt uaktulellt for meg. jeg er jo kjempe glad i alle og en. jeg kan gjerne komme med noen hjertesukk til noen kollegaer på andre avdelinger om de små rakkerne vi har om jeg er sliten en dag. men nåde de om de så mye kommenterer noe negativt om "mine" barn. jeg går rett i forsvar, nei det kan IKKE være han som gjorde det. det må være noen som terget han først osv. hehe... må vel si at jeg er oppriktig glad i alle sammen.

 

vet ikke helt jeg, er dette noe som er negativt?

[Anonym bruker]

Selvsagt er det ikke negativt, og selvsagt blir vi glade i dem. Det jeg merker er at jeg vet at de er til låns, og blir ikke knyttet til dem selv om jeg er glad i dem. Og der synes jeg grensen går. Et eksempel er tantebarna mine, dem er jeg knyttet til og kan ikke tenke meg et liv uten dem. Banrehagebarna vet jeg og takler fint at jeg ikke vil se etter de slutter, selv om jeg tilbringer mer tid med dem enn med tantebarna. For meg regulerer dette seg naturlig.

[Anonym bruker]

Ja jeg blir glad i de, og jeg elsker å komme på jobb å bli møtt av store smilende fjes eller et lykkelig hei og navnet mitt:-) Jeg jobber på småbarn og jeg kunne ikke tenkt meg noe anna. De små barna betyr veldig veldig mye for meg. Alikevel klarer jeg å skille jeg også og jeg takler jo at de går videre til større avdeling eller slutter.

 

De små klarer alikevel å røre ved meg. Den tilliten de gir meg og den tilliten foreldre gir ved å få ta oss av deres mest dyrebare er motivasjon til å stå opp og gå på jobb hver dag det. Ja jeg er glad i de alle sammen:D

 

Hilsen hun som har funnet en jobb hun lever og ånder for:-))))

[Anonym bruker]

Jeg vet at førskolelæreren som har mitt barn er veldig glad i henne. Og viser det tydelig.

 

På en måte er det godt på en annen måte skremmende. Vet at hun har barnet i fokus, men jeg synes det hindrer henne i å være proffesjonell.

 

Jeg synes det er vanskelig å bli sett som en del av hverdagen til min datter av denne førskolelæreren. Det virker som hun lever seg veldig inn i oss. Det legger et press på meg å åpne meg mer enn jeg ønsker for å forklare virkeligheten. Det kan være farlig å føle for mye for mennesker man ikke er i en valgt relasjon til om de ikke ønsker en slik oppmerksomhet.

 

Selv er jeg veldig reservert og trenger å ha litt plass rundt meg for å trives.

 

Vil sette pris på å bli sett og møtt høflig, ikke føle at jeg kommer til en "familie".

 

Alt med måte : )

 

 

[LivetErEnLek]

Det å kunne finne balensen mellom det å være proffesjonell og personlig er en kunst. Ja, jeg blir selfølgelig glad i de ungene jeg møter i mitt arbeide som pedagogisk leder, men det er som ei annen skriver over her, ikke på samme måte som med mine egne barn, tanteunger osv. Jeg vet at jeg er en viktig person i livet deres nå, men jeg vet også at når de er ferdige her hos meg, kommer jeg ikke til å ha mer kontakt med dem og sånn må det være. Det blir derfor helt feil ovenfor ungene å knytte dem for nærme til meg, tenkt hvilket svik det vil føles som og hvilke konsekvenser det vil få for dem når vi bare forvinner ut av livet deres dersom den relasjonen vi har sammen er for tett.

 

 

[Anonym bruker]

: ) fint sagt : )

[❤lille stjerne❤]

Ja, jeg blir glad i barna i barnehagen! De er herlige små mennesker som jeg er sammen med hver dag og det er ikke til å unngå at man blir glad i dem. Det tror jeg bare er positivt. Men man må være bevisst på at man ikke involverer seg for mye eller på feil måte og beveger seg inn i foreldrenes roller. Det er en hårfin balansegang, særlig med de minste barna som er så tillitsfulle og som trenger mye omsorg og nærhet.

[M ♥ ♂-2010]

Det er da negativt å ikke bli glad i barna tenker jeg! Da har du virkelig ett problem - man blir jo glad i folk man er sammen med hver dag. Det gjelder jo både voksne og barn. Forskjellen er vel heller det at voksne ikke skal bli bestevenner med barna, og bli med de hjem og slikt;) Men det er jo helt uaktuelt for alle.

[Anonym bruker]

jeg er jo ikke like glad i barna i bhg som jeg er i mine egne barn eller i tante barna mine..... men jeg er jo glad i dem likevel. og som dere skriver så vet jeg jo at de slutter etter noen år. Jeg er ikke ute etter å trenge inn på familie livet til ungene heller..

 

men enig med deg, at det er veldig negativt å ikke bli glad i barna man jobber med 5 dager i uken.

 

HI

[Anonym bruker]

Selvfølgelig får man følelser for barna man jobber med. men jeg er veldig klar over at dette ikke er mine barn eller barnebarn. En dag skal de slutte og gå videre.

Jeg gir kjærlighet og omsorg til de små på min gruppe, klemmer dem, trøster dem, leker med dem osv.

Men jeg er nøye med å skille på barna i barnehagen og mitt barnebarn.

jeg nusser aldri barna i barnehagen på munnen, kaller de ikke kjæresten min osv.

Tror det rett og slett er umulig ikke å bli glade i barn man faktisk jobber med fem dager i uka jeg.

Det er jo også så givende og rørende da når man kommer på jobb og blir møtt med smilende fjes og armer som strekkes mot en.

Bedre jobb finnes ikke