Dere med hastesnitt se her..

[Anonym bruker]

Skal prøve å gjøre en lang historie kort. Var utsatt for overgrep i min barndom fra flere menn over flere år og utviklet kraftig fødselsangst under svangerskapet. Var på en kjapp samtale på føden der jeg satte opp konkrete ønsker for hva jeg ville under fødselen og følte meg relativt trygg på at dette skulle gå bra (ønsket mer enn alt å føde vaginalt til tross før angsten). Var egentlig ganske stolt og over valget etter at flere hadde rådet meg til keisersnitt!! Startet med vannavgang mandag morning og onsdag kveld bestemte legen at nok var nok å det ble hastesnitt (mini var stjernekikker). Snitte gikk greit å roli for seg å har ikke hadd noen form for komplikasjoner i etterkant.

 

MEN nå i etterkant sliter jeg fryktelig. Har mareritt nesten hver eneste natt. Husker hvor redd jeg var alene på oprasjonstuen (den tiden før pappa fikk komme) og hvor hjerteskjærende det var å kun få se sitt barn i 2 sek før di stakk av med han. Er konstant redd noen skal ta han fra meg i gjen for noe så vondt vil jeg aldri mer oppleve. Lå å telte minutter på oppvåkninga fram til di fikk komme opp. Ikke fikk jeg noe info om han var frisk eller noe som helst.

 

På grunn av dette vet jeg rett å slett ikke om jeg TØRR å få flere (har besyadig ønsket meg 2). Redd for at det skal ende opp i keisersnitt i gjen. Sjansen skal visst være større med barn nr 2. Noen som har opplevd det samme i etterkant? Ser på prinsen min å vil aldri være uten han men tanken på å gjennomgå det på nytt i gjen får meg nesten til å gråte. Må bare legge til at det har ingenting med riesmertene å gjøre. Greit det va f**s så vondt men likvel overkommelig

 

På forhånd takk

[Rampongi]

ojda, dette hørtes helt ulikt min opplevelse.

Jeg hadde haste-ks i september. Etter et døgn med rier hjemme, viste det seg på sykehuset at jenta mi hadde puls på 50 når jeg hadde rier. Godt vi dro ned og sjekka det..

jordmor tok vannet da jeg bare hadde 3 cm åpning, etter en halvtime var det 4,5 cm, men lege ville ikke vente og vi hasta ned på operasjonssalen.

Verken jeg eller pappan rakk å bli redd og alt ble godt forklart og inngrepet gikk utrolig fint og raskt. Tror nok kanskje ikke jenta pusta så bra de første sekundene for jeg fikk ikke beskjed om at hun var ute før hun lå på bordet å ble "rensa", først da hun hylte til skjønte jeg at hun var ute. Hun var krølla inn i navlestrengen og det kunne gått skikkelig ille. Men nok om det.

Jeg har ikke hatt noe som helst trøbbel med såret i ettertid og var raskt oppe og uten smertestillende.

MEN jeg kan jo innimellom gruble meg ihjel på hvorfor dette skjedde og hvorfor det gikk som det gikk. (jeg har ikke vært til noe som helst samtale og aner egentlig ikke hva som skjedde).

For meg er hjelpen at jeg har en frisk jente som mest sannsynlig kommer til å bli en stor og fin jente og jeg fokuserer på det. Men om jeg tenker mye på ks, så bli jeg jo rørt og tårene kommer. Men jeg er vel rimelig full av hormoner enda..

jeg var forrestenveldig inneforstått med at jenta ikke kunne ligge så lenge i armene mine etter fødsel, men jeg syns jeg fikk holde henne lenge nok og hun var jo hos pappan sin mens jeg lå til observasjon.

 

Jeg skjønner at du har flere "issues" enn meg, da du har vært gjennom grusomme ting og jeg prøver ikke å mindregjøre problemene dine, men prøv å tenk positivt og evn få en samtale med sykehuset og lege/jordmor som kjenner til/var med på Ks og snakk med dem. Det er jo også mulig å få snakke med terapeuter vil jeg tro.

 

Håper du blir klar for nr 2 en gang

 

Lykke til!

[§iris§]

jeg vet ikke helt hva du spørr om egentlig.. jeg har 2 haste snitt.. men gikk og går helt fint i etter tid å.. men jeg fikk ikke se mine barn jeg da.. gikk 9 timer før jeg fikk se nr 1 og 2 døgn før jeg fikk se nr 2. tenker på det men det går bra... har veldig stort ønske om få et barn på brystet rett etter man har klart å få den ut.. men det går ikke bestandig sånn man planlegger.

[Anonym bruker]

Jeg valgte å ikke å fortelle om mine traumer ved min første fødsel. Jeg var utsatt for omfattende vold og overgrep i barndommen. Fødselen endte i hastesnitt og jeg fikk samme reaksjon som deg i etterkant. Jeg tror det tok over 1 år før jeg ikke tenkte på det daglig og de 3 første månedene gråt jeg hver natt. Helt jævlig!!

 

Nå, 4 år senere, valgte jeg å være ærlig på hvilken traumer jeg bærer og søkte om planlagt keisersnitt. Fikk det innvilget med en gang.

 

Jeg personlig mestrer ikke at så mange mennesker skal ta på meg og at jeg mister så mye kontroll ....

 

Det gikk veldig fint under det planlagte keisersnittet og jeg hadde god kontroll igjennom hele forløpet. Babyen var hos meg hele tiden etter at hun kom ut av magen min :0)

 

Jeg tror du vil finne tryggheten igjen og få et barn til. Bruk tid på å sørge over det som var vanskelig ved denne fødselen. Det er viktig. Så kan du se fremover. Da vil du finne vilje og styrke til å få et nytt barn. Det er jo kjempe flott om du da velger vaginal fødsel. Det er jo det beste for barnet :0)

 

Masse lykke til! Sender deg mange gode tanker!

 

[Anonym bruker]

Jeg måtte også ta keisersnitt da småtten ikke ville komme ut på egenhånd (men var langtfra dramatisk for min del). Ville bare si at så lenge det ikke finnes noen andre fysiske årsaker til at du må ta snitt er det ingen grunn til at du ikke kan føde vaginalt med nr. 2. Det at de valgte snitt når den lille var stjernekikker er ingen grunn til at ikke nestemann kommer ut rett vei.

 

Lykke til uansett og søk heller hjelp enn å gå med slike tanker alene.

 

 

Hilsen mor til en keiser og gravid med nr. 2 (som forhåpentligvis finner veien ut...)

[Anonym bruker]

HI her

 

Tusen takk for alle svar. Om det var andre faktorer enn det (kansje bekkenet mitt var smalt, er ganske lita fra før) vet jeg ikke. Skal prøve å komme meg på samtale men tenker jeg helst tar dette etter jula. Vil konsentrere meg på familien i denne tiden. Etter jeg skrev innlegge følte jeg det lettet litt. Ønsker enda noen svar fra di som fulgte meg å slikt men føler meg egentlig litt bedre, Vet egentlig ikke hvor skoen trykker siden selve snitte var helt udramatisk sånn sett. Prinsen gav ekko i hele oprasjonstua når han kom ut å tårene mine rant for å si det sånn . Tror egentlig at siden jeg var så fastsatt på vaginal fødsel og brukt hele svangerskapt på å forberede kropp og sinn på det at det på en måte ble et nederlag. Hvis noen skjønner hva jeg mener. Er også fryktelig vondt å tenke på alle som var å krafset "oppi der" når det egentlig var "unødvendig". Vanskelig og forklare men sliter med å slippe samboern til etter dette. Han forstår jo men allikevel mener han at vi må prøve å heler ta det sakte fremover. Må legge til at han er verdens beste og er enormt forståelsesfull for hva som har skjedd. Fikk foresten vite at det står ikke hastesnitt i papirene mine men akutt keisersnitt :S.. Var muligens mer dramatisk enn det legene gjorde inntrykk av.. huff.. ikke lette dette

[Anonym bruker]

Så vidt jeg har hørt er det en del som sliter med ettervirkninger etter ks som bl.a. at de misliker arret / egen kropp i ettertid. Nå er vel ditt tilfelle hakket verre, men du bør absolutt søke en samtalepartner. Jeg kjenner flere som har født stjernekikkere vaginalt og det er de som ønsket seg ks istedet(uten at de kunne sammenlikne de to). Nå er riktignok alle fødsler individuelle, men stol på at legene gjorde det rette for ditt tilfelle. De tar ikke ks dersom de ikke mener det er nødvendig.

 

Lykke til.

[Anonym bruker]

HI her

 

Må vel ærlig innrømme jeg ikke er vidre fornøyde med magen i etterkant men det bryr meg lite. Hva så om jeg er litt "slapper" i huden nå? jeg har jo født (etter en mors mening ) verdens beste lille gutt og da får bare magen henge både her å der for min del .. thihi

 

Men jah må nok få tak i noen å prate med. Kansje det kan hjelpe meg vidre etter dette.

[AO3]

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver, minus at jeg ikke har vært utsatt for overgrep.

 

Jeg hadde vannavgang uten riaktivitet, to døgn med sengeleie på sykehuset, så igangsetting, og til slutt akutt ks på full åpning etter å ha presset i to timer. På det tidspunktet var jeg fullstendig utslitt, og ga blaffen i om jeg selv levde eller døde, men jeg var så redd for at barnet skulle dø. Jeg holdt på å besvime på operasjonsbordet pga lavt blodtrykk, og var nesten borte da han ble født - så borte at jeg ikke hørte at han illskrek fra første sekund. Jeg trodde han var død. Jordmor løp rett ut med ham uten å vise ham fram til meg, selv om han var helt frisk og hadde Apgar 9/10. Etterpå sa hun at hun pleide å vise fram barnet med en gang, men akkurat denne gangen hadde hun visst glemt det... Etterpå fikk jeg spinalhodepine, for å gjøre det hele "perfekt".

 

Etterpå fikk jeg fullstendig skrekken. Det var ikke smertene som var problemet, det var den håpløse følelsen av at det faktisk ikke GIKK - jeg husket så godt hvordan det føltes å ligge der og innse at dette faktisk ikke gikk. Hvor hjelpeløs jeg følte meg, så snytt, så lurt, så dønn sliten, så mye strev for så lite! Så mye strev for bare enda mer smerter etterpå! Det tok flere uker før jeg innså at dette ikke hadde vært en god opplevelse, som jeg først sa det var, men at det hadde vært fælt. Jeg var i full denial lenge. Det tok et halvt år før jeg lot meg selv huske at jeg faktisk hadde trodd at sønnen min var død, og at det var min skyld siden jeg ikke klarte å presse ham ut. Jeg fikk fødselsangst og det jeg selv tror (uten å ha noen offisiell diagnose) var fødselsdepresjon og post-traumatisk stresslidelse.

 

For å gjøre en lang historie kort: Etter lang tid og endel turer til diverse sykehus viste det seg at bekkenet mitt er smalt og deformert, og at det var grunnen til at det ble ks. Det var ikke min "skyld". Neste barn må også fødes med ks, selvsagt. Selv om jeg ikke ser 100% lyst på dette heller, og kommer til å stille en rekke konkrete krav til sykehuset rundt dette, klarer jeg stort sett å tenke at det sannsynligvis vil gå bedre neste gang.

 

Angående en vaginal fødsel etter ks, er det jo 75% av dem som neste gang prøver å føde vaginalt som klarer det. Det er jo ikke så verst! Terskelen for ks neste gang blir lavere. Det er INGEN som kommer til å tyne deg i 2,5 døgn ved neste fødsel. Min erfaring er at de tar hensyn til oss som har vanskelige opplevelser bak oss. Gynekologer og jordmødre er også mennesker, de fleste vil nok ha stor forståelse for at du føler dette er veldig vanskelig når de leser journalen din med et akutt keisersnitt - særlig når du har overgrepsproblematikk på toppen. De vil sannsynligvis strekke seg langt for deg, enten det innebærer å innvilge ks hvis du ønsker det, eller å lage et skreddersydd opplegg for vaginal fødsel.

[AO3]

Forresten, akutt ks er bare et annet ord for hastesnitt. At man sier det er "akutt" er bare en betegnelse på at det ikke var planlagt at fødselen skulle skje ved ks. Det er en definisjon for det, som går på hvor mange timer før fødselen det blir bestemt at det skal tas ks, men den er kanskje ikke så viktig for deg. Akutt ks kan igjen deles inn etter hvor mye de haster, med katastrofekeisersnitt (som utføres i full narkose, og som vi begge heldigvis slapp) som den som haster mest. Et akutt ks haster dermed ikke noe mer enn et hastesnitt, det er det samme.

[Anonym bruker]

Tusen takk meg80. Kjenner i gjen den følelsen av blodtrykksfall. Svimte ikke av men det kjentes slik ut og jeg spydde som en gris. Kjenner også i gjen mange av di andre følelsen du beskriver. Det å føle å at man ikke greier det også såkart redslenen. Selv om jeg på slutten hadde bare ca 7cm så fikk jeg disse pressriene. Forferdelig å skulle stritte i mot når hele kroppen skrek etter å få presset ut skapningen. Tror det egentlig var det verste med hele prossesen. Smertene lettet med jeg måtta stritte mot instinktet på en måte. Allefall tusen takk for at du delte din historie. Hvis du klarte å komme deg vidre skal nok jeg og det. Med tiden til hjelp hvertfall.

[AO3]

Fint at min historie kunne være til hjelp! Hvis det er én ting jeg har lært av alt dette, så er det at uansett hva man føler, er det noen andre der ute som har følt/føler noe lignende, og vet hvordan man har det. Selv om man føler seg aldri så alene, så er man faktisk ikke det. Jeg håper du får den hjelpen du trenger, og at du med tiden vil føle deg bedre!

[Anonym bruker]

En liten oppdatering.

 

Var på samtale i dag etter deres anbefalinger og det viser seg at det ble gjort flere store feil under fødselsforløpet. Hun jeg pratet med sa at dette var nok en av flere grunner til min ekstreme fødselsangst i etterkant. HVIS det skulle bli flere barn på sikt så skal jeg få min egen fødsels plan der ingen kan motsi meg hvis det er noe jeg ber om. Kan og få planlagt KS med nestemann hvis jeg var intresert i det.

[AO3]

Så bra, da! Håper dette ordner seg for deg, og at du etterhvert tør å få en til.

[Anonym bruker]

Heg hadde oxo HK. Men kjære, du får jo ungen igjen. OOg det er en unik mulighet for far og sitte med barnet den tiden du ligger på oppvåkning. Barnet tar i allefall ingen skade.

[1prinsesse + 1 spire:)]

Hei!

Jeg syns det er helt forferdelig at du har gått igjennom det du skriver! Men kan forstå deg med tanke på fødsel/snittet!

Jeg endte med keisersnitt i full narkose og våknet helt alene uten og vite hva som hadde skjedd ,var full av lystgass før de kjørte meg inn på operasjonsstuen så husker ikke så mye.. men uansett, jeg lå der og ventet så kom det omsider en pleierske inn som spurte meg om jeg trengte litt morfin.. å det var da det gikk opp for meg at ungen var ute alt var over,men hun sa ikke noe om det til meg! Jeg måtte selv spørre :hvor er barnet mitt ,lever det osv..

Tenker mye på en evt nr 2 (som jeg alltid har ønsket meg) men gruer meg veldig med tanke på forrige gang.. så ikke gullet mitt før dagen etter fordi jeg sovnet igjen etter en god dose morfin, noe jeg syns er grulig trist!

 

Må nok gå mange flere runder med meg selv før jeg klarer og bestemme meg med tanke på en til..