Min lille nydelige pike, som jeg aldri fikk sjansen til å bli kjent med...

[Anonym bruker]

Vet ikke om jeg egentlig tilhører her da jeg mistet i uke 17, men skriver nå min historie her likevel...

 

Det er nå nesten 6 år siden jeg mistet min nydelige lille pike, og savnet er fryktelig stort, selv om jeg nå har to flotte og friske barn.

 

Jeg var 17 år gammel da jeg ble gravid for første gang, og jeg og daværende kjæreste gledet oss masse - selv om vi var unge skulle dette gå bra.. Vi valgte å holde det hemmelig lenge pga frykt for hva andre skulle si - vi var begge medlem at en menighet og fikk ofte den at: "selv om dere er kjærester og forlovet, er det etter en er gift at man skal ha sex".. Verken jeg eller kjæresten min har hatt noen tro på den sex etter ekteskap greiene, men valgte likevel å holde dette skjult for almennheten så lenge som mulig - noe som også inkluderte vår familie...

 

Da jeg var tolv uker på vei sånn ca var jeg på første ul hos legen min, og alt så kjempe fint ut, fosteret vokste og alt så bra ut.. Og tenkte at endelig er jeg over den verste perioden og nå kan vi begynne og glede oss ennå mer ( ettersom at jeg hadde hørt fra andre at det var "vanlig" å miste første gangen ), men ennå valgte vi å ikke fortelle det til noen - vi ville vente til ul slik at vi kunne fortelle at vi ventet en jente/gutt og at vi kunne være ennå mer sikkert på at ting skulle gå bra, men slik ble det da altså ikke :-(

En uke før jeg hadde fått timen til UL fikk jeg store smerter som var helt uutholdelig og jeg klarte nesten ikke å stå på bena.. Jeg ble kvalm, kastet opp, blødde og bare gråt.. Kjæresten min ringte på helsestasjonen for å snakke med jordmor som igjen ba oss om å ta en tur på sykehuset for å bli sjekket - hvor vi får konstantert at vi aborterte...

Når de ordene kom frem satte jeg meg bare ned og strigråt.. Jordmor fortalte at jeg måtte inn slik at de kunne sette i gang fødselen, og det er det verste jeg noen sinne har vært med på! Smertene var uutholdelige og jeg visste at jeg måtte føde en død baby - livet var så urettferdig!

 

Fikk se henne etter fødselen og i mine øyne var hun bare sååå nydelig! Natalie, min lille skatt!

 

Men i ettertid har jeg tenkt ufattelig mye på det, på at jeg aldri fikk snakket ut med noen om det..

Prøvde å ta det opp med jordmoren min på de to siste fødslene, men var bare så himla vanskelig iom at jeg ikke hadde snakket om det til en sjel utenom min daværende kjæreste - som jeg forøvrig ikke har snakket med på rundt 5 år eller noe da han fikk seg ny kjæreste..

 

Selv om jeg har mann og nå to nydelige barn, er det bare så ufattelig vanskelig å snakke om det, og jeg tenker så vanvittig mye på det...

 

Vet ikke om jeg skal henvende meg en plass eller prøve å leve videre med det slik som jeg har gjort i nesten 6 år nå, men er tungt å ikke kunne prate med noen om det :-(

 

Noen som har noen råd?

[lifeline]

om du vil snakke med andre som har vært i samme situasjon så kan du jo snakke med meg. er ofte enklere å prate med noen utenforstående. jeg har ikke prata om det som skjedde når jeg mistet gutten min i uke 20. i 2007.

 

sender deg en klem jeg