Tør jeg å bli gravid igjen?

[Anonym bruker]

Nå har jeg to fantastisk skjønne og vakre barn, og den første fødselen gikk kjempe fint og var den drømmefødselen...( 1t og 20 min så var alt over ).

I vel 6 mnd etter denne fødselen hadde jeg fødselsdepresjon hvor jeg ikke følte at barnet var mitt, jeg prøvde å legge barnet så mye som mulig over på pappaen slik at jeg skulle slippe å passe på den lille og slet veldig med meg selv, hvordan kroppen min så ut osv....

 

Hele svangerskapet med nr2 gikk nokså greit, hadde mye plager med bekkenet men ellers var formen fin. Men hadde jevnlige samtaler med sykehuset pga fødselsdepresjonen jeg hadde første gangen.

 

Dro på UL i 19.uke og ble satt tilbake en uke og noen dager pga hodemålet til babyen, selv om alle andre mål tilsa at jeg var 20 uker på vei... Og da jeg kom på 3d UL i uke 28, sier hun som tok UL at målene ikke stemmer med en baby som er i uke 28, men at jeg måtte være 30uker og 2 dager på vei, noe jeg ble ganske forundret over, iom at jordmoren på første UL hadde satt meg tilbake.

 

Jeg våknet en morgen og trodde jeg måtte på do, men det bare rant - var veldig usikker på om dette kunne være en vannavgang selv om jeg var 39 ( i følge 1.ul og 41 uker på 2.ul ) uker på vei og ringte derfor føden - hvor jeg fikk beskjed om at så lenge jeg ikke hadde noen smerter så kunne jeg gå tilbake i seng og prøve å sove litt til... Vel 30 min senere blir det store smerter og jeg aner ikke hvor jeg skulle gjøre av meg - kunne ikke huske at det gjorde så vondt første gangen! Ambulanse ble tilkalt da føden var redd for at jeg skulle føde på veie opp iom at første gangen gikk så raskt, og jeg ble lagt inn på føden..

 

Jeg ble tatt veldig godt i mot, og hadde samme jordmor som første gangen.. Riene ble sterke og pulsen til babyen ble svakere for hver rie jeg hadde.. Jeg ble flyttet over på en annen avdeling, og det ble tilkalt leger for å undersøke både meg og babyen. Det kom inn to leger,to jordmødre og en barnepleier i tillegg til den jordmoren jeg hadde der inne fra før, også kom det inn anestesi-lege og sykepleier så jeg skulle få epidural mot smertene mine!

Etter mye styr finner legene ut at babyen må ut og jeg får beskjed om å presse, men ingenting skjer...Så etter en liten stund får jeg beskjed om å presse igjen og deretter en liten pustepause før jeg må presse igjen... Etter en 15 min eller noe sier jordmor at hun ser hodet og at jeg nå må presse - og kommer ikke babyen på det presset må jeg inn til akutt keisersnitt :-/ Jeg presset alt jeg hadde og ut kom den vakreste prinsen, men med navlesnoren rundt halsen og puster dårlig ( da etter 3.5 timer med rier ), og han blir tatt bort og tilført oksygen o.l.

Var helt fortvilet og kjempe redd, men etter en liten stund kommer ene legen bort og sier at han nå puster for egen maskin men måtte få litt "starthjelp".. Klart jeg ble glad.... Men følte det ble så mye på engang, at fødselsgleden og det som skulle være den lykkeligste dagen ble kaotisk og redselsfult...

Morkaken var forkalket en god del, fostervannet var misfarget og gutten min pustet dårlig ved fødsel og hadde tett oppfølging første dagen..

 

I dag har jeg en frisk og skjønn gutt og alt gikk heldigvis fint den gangen og gir all ros til de som kjempet sammen med oss... Men nå er jeg der at mannen vil ha et barn til, og jeg vil jo så gjerne, men har nesten frykt for at det skal skje noe liknende til fødsel nr 2 eller verre!!!

 

Noen som har noen tips?

 

 

[Anonym bruker]

Huff jeg skjønner så utrolig godt hva du mener! Det er en forferdelig "angst"-følelse å gå rundt med. Jeg hadde selv en liknende fødsel (med barn nr 3) og jeg og min mann kunne gjerne tenkt oss en til, men jeg er livredd for at ting skal gå enda verre!!

 

Jeg har gått i noe som likner terapi-samtale med fastlegen min og det har hjulpet en del + at jeg vet at jeg vil få tett oppfølging og samtaler med både lege og jordmor på fødestedet om vi skulle bli gravid igjen... det anbefaler jeg deg på det sterkeste å gjøre

 

Lykke til