Hvor kan jeg hendvende meg for å få medisin mot hyppige panikkanfall?

[Anonym bruker]

Jeg har den siste tiden vært svært plaget av angst. Nå har problemet økt og jeg opplever til stadighet angstanfall, uten at det ligger noe til grunn for det. Jeg kan pluttselig bli livredd, kvalm og få uvirkelighetsfølelse- på jobb og i sosiale sammenhenger, men også hjemme i sofaen. Helt uten grunn som sagt.

 

Har kviet meg for å gå til legen, siden han er gammeldags- men en veldig god lege. Jeg gikk imidlertid dit idag, fordi nå hemmer dette meg i å ha en normal hverdag. Jeg kan få anfall på jobb og jeg fungerer ikke ordentlig sosialt lengre heller (trekker meg unna). Jeg er deprimert også.

 

Går til psykolog, men det ser ikke ut til å hjelpe. Det er ingen foreliggende årsak, så vi finner liksom ikke ut noe. Jeg har bare angst.

 

Legen min skrev ut betablokkere til meg. Noe som er for skjelvinger og hjertet. Dette skulle jeg ta når det sto på som værst. Men det er ikke hjertet som plager meg, det er alt annet! Får ikke særlig hjertebank, såklart i et anfall blir det jo det også, men det er pustebesvær, panikk og kvalme som er værst. Siden legen min er gammeldags skriver han ikke ut noe som er "vanedannende" til noen uten at det er et enormt behov. Jeg orker ikke gå inn for at jeg har et enormt behov. Jeg vil bare ha noe som kan hjelpe meg gjennom de værste anfallene....

 

Kan jeg ikke få det noe sted?

 

Har aldri misbrukt noe som helst før-men føler meg som en misbruker når jeg "spør" om å få hjelp i form av medikamenter. Jeg har tydd til rødvin den siste tiden og er redd for at jeg skal få et alkoholproblem , dersom jeg ikke får bukt med angsten på annet vis.

 

Kan noen gi meg råd eller tips, så blir jeg veldig glad. Jeg har det ganske tungt nå.

 

På forhånd takk

[Anonym bruker]

du kan spørre psykologen om det er lettere, hun/han hjeper deg.

Det er en prøveordning nå så vidt jeg vet, at psykologer også har lov til å skrive ut medisiner.

 

Jeg har selv angst, men er imot medisiner(personlig valg) men det som hjelper meg er oppmerksomhetstrening.

 

en liten link om hva det er:

http://www.pustepause.no/Oppmerksomhetstrening.html

[Anonym bruker]

Hei, det høres utrolig slitsomt ut å ha det slik! Jeg tror ikke psykologen kan skrive ut medisiner, men kanskje hun samarbeider med en psykiater (en psykiater er lege med psykiatrispesialitet og kan derfor ordinere medisin) evt kan anbefale en psykiater som kan gi deg en grundigere medikamentvurdering? Det går også an å selv ta kontakt med en privatpraktiserende psykiater dersom du ønsker en helt separat second opinion, da koster det fullpris (800 - 1200 kr/t). Hvilke diagnoser har du fått? Jeg kan tenke meg at du kanskje kunne ha profittert på antidepressiva, noen typer (SSRI) kan ta brodden av angstsymptomer og føre deg inn i en litt bedre spiral enn du nå er inne i. Jeg har hatt samme type symtpomer, og begynte som deg å trekke meg unna ubehagelige situasjoner. Det som da skjer er at man forsterker problemene over tid, og terskelen for mestring blir høyere og høyrere. Jeg fikk antidepressiva (Zoloft, en SSRI) mot depresjon og opplevde at enkelte ting ble lettere, som å ta ordet på møter, holde forelesninger, være "med" i vennegjengen - altså sosial fungering, pluss betydelig økt energinivå. De erfaringene jeg gjorde med å greie å snu en negativ spiral ga meg mange mestringsopplevelser som varte når jeg sluttet på pillene. Jeg tror du er inne på en skummel sti når du tyr til alkohol, det er veldig lett å tenke at man kun greide noe fordi man hadde litt innabords. Da er det jo på en måte ikke du som har fikset situasjonen likevel. Kan heller ikke anbefale deg beroligende (benzodiazepiner som valium, vival etc), har venninner som har brukt det som krykker i visse situasjoner og erfaringen er at symptomene aldeles ikke bedres, det blir omtrent som med alkohol ("klarte det fordi jeg tok en pille/et glass"), det er også mange som opplever at man må ta stadig flere piller for å få samme beroligende effekt, når man så forsøker å redusere får man mer angst enn man hadde i utg punktet. Jeg synes også at du skal diskutere progresjon i behandlingen med din psykolog, om du ikke synes samtalene har noen effekt kan det være et greit tema, kanskje kan dere fokusere på andre ting framover? Psykologer jobber veldig forskjellig, nå skal de fortrinnsvis drive evidensbasert terapi, altså bruke de metodene som har dokumentert effekt. Det som fungerer best på angstmestring er vanligivs kognitiv atferdsterapi hvor man bruker en del tid på å registrere hva, hvordan og når man reagerer, for så å øve veeeeldig gradvis på det man er redd for. Om din behandler har en annen strategi og du ikke merker effekt kan du som sagt forsøke å ta det opp med vedk., eller du kan prøve en annen psykolog om det er mulig der du bor. Jeg ønsker deg iallfall all verdens lykke til! Anbefaler også boken "trange rom og åpne plasser" om angstmestring, koster etpar hundrelapper, veldig mye nyttig stoff som kanskje kan få deg til å oppleve litt mer mestring i hverdagen! Stor klem til deg !

[Anonym bruker]

Har du ikke fått hjelp til pusteteknikker å slikt mot panikkanfallene?

Har selv angst, og går til psykolog. Og hun har lært meg en del triks som skal roe ned anfallene når de kommer.

Vet jo det at man ikke vil bli kvitt angsten, men man må lære seg å leve med den.

Lykke til

[Anonym bruker]

Når du kjenner du blir uvel å får tegn på anfall, pust igjennom nesen Tenk pust hele tiden, kjenne at du trekker inn i nesen (lukke munnen) så ut igjen.

Om du får det når du er på butikk feks, vend fokuset utover istede for å kjenne på det som foregår innvendig. Fokuser på folkene du ser, legg merke til fargene de har på gensrene/jakkene, samtidig som du puster igjennom nesen, og ikke munnen

 

Hilsen anti-medisin:p

[Anonym bruker]

Hei jenter, takk for fine svar

 

Jeg har en svigermor som er veldig alternativ og har forsøkt å ta meg med på meditasjon og hjulpet meg med pusteteknikker og avspenningsteknikker også. Det er godt der og da, men hjelper ikke når jeg får det som værst. Jeg vil heller ikke ha medisin, jeg har jo aldri tatt sterkere enn en ibux... Men jeg har slitt med dette så lenge og nå har det bare økt på... Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre..

 

Til deg over som ga meg så utfyllende svar: Jeg er enig med deg...beroligende er kanskje ikke svaret. Men jeg er redd for å beskrive min situasjon til en lege, og at jeg ønsker antidepresiva, pga at jeg har barn. Har du barn? Kan det skade meg på noen måte at jeg har barn? Jeg er jo en god mor selv om jeg har angst.... Sønnen min merker ikke noe til det, jeg får det heller aldri når jeg er bare med ham.

Er redd for barnevernet osv om det kommer ut at jeg har angst... Kanskje noen mener at en mor med angst ikke er en god mor?

 

Kunne godt tenke meg å bli kvitt dette uten medisiner, men har prøvd det meste. Også akupunktur. Hvis jeg da ønsker antidepresiva og ikke vil gå til min gammeldagse fastlege, kan jeg da oppsøke en privatklinikk? Vil jeg få noen forståelse der?

 

Lurer også på bivirkninger av disse midlene... Jeg er jo skeptisk med tanke på at jeg har barn osv...

[Anonym bruker]

Det skal nok andre ting til enn angst for at barnevernet skal rasle med sablene :-) - hadde de skullet rykke ut til alle med lettere psykiske lidelser hadde ikke så mange sittet igjen som foreldre... Barnevernets anliggende er jo omsorg, og ut fra det du skriver er det overhodet ingenting som tyder på at du ikke er i stand til å være en god omsorgsperson! Da må det isåfall være andre ting med i bildet som du ikke sier så mye om (omsorgssvikt/neglisjering - rus - mishandling - overgrep etc - og det er det jo ingen grunn til å mistenke..). Jeg tenker tvert imot at det er en moden og voksen beslutning å forsøke å gjøre noe med sine vansker, en umoden person ville nok heller bagatellisert problemet og skyldet på omgivelsene el l. Angstproblemer er faktisk veldig vanlig, du ville sikkert blitt veldig overrasket over å vite hvor mange som sliter med dette, kanskje også personer du virkelig aldri hadde trodd kunne ha sånne problemer. Det er som regel ikke synlig utenpå, det gjelder sikkert også deg! Lettere psykiske lidelser er en av de hyppigst stilte diagnosene hos legen, så dette er legen din vant med å høre. Men det er absolutt et alternativ å gå til en privatklinikk, jeg fikk utskrevet antidepressiva et slikt sted etter en enkeltkonsultasjon en gang. Viste bare til at jeg hadde hatt det før. Og det går jo også an å si at man synes det er et vanskelig tema å snakke med fastlegen om. Men når det er sagt tror jeg nok du vil oppleve forståelse dersom du drister deg til å ta opp temaet med fastlegen, jeg syntes det var kjempevanskelig første gangen jeg skulle snakke om dette til fastlegen min, men hadde forberedt meg med å skrive ned alt jeg skulle si på en lapp, og nevne at en venninne hadde anbefalt meg å prøve medisiner og terapi. Hulket og gråt men fikk da overbragt budskapet til slutt. Når hemmeligheten var ute var det veldig mye greiere å forholde meg til legen etterpå, og han har vært veldig imøtekommende!

 

Jeg har også barn, og har en hyggelig og åpen lege, har hatt en veldig grei dialog med ham og har også gått til psykolog en kortere periode da jeg datt inn i en litt heftigere depresjon. For min del så tenker jeg at det har vært viktig for min evne til å yte god omsorg nettopp å ta imot den behandlingen som finnes. Jeg blir veldig passiv, sliten og ikke så flink til å være oppmerksom mot barnet når jeg er nede. Har likevel aldri fryktet at noen skal tro jeg er en dårlig omsorgsperson, jeg kjenner barnevernets rutiner og tankegang gjennom jobben og det skal nok (dessverre) altfor mye til før de griper inn. Barn tåler også godt at man ikke er helt supermamma hele tiden. Det høres ut som du er trygg på egen morsrolle, men jeg vil bare tipse deg om at om du skulle føle at du ikke strekker til , kan barnevernet faktisk bidra med veiledning (og det har ingenting med mistanke om dårlig omsorg å gjøre! Bare et tilbud de har).

 

Legen, psykologen og jeg ble enig om at jeg skal prøve antidepressivaene igjen etter ammeslutt (jeg er gravid igjen og sleit i permisjonstiden sist). Noen har rett og slett bare en slik biologi at man er litt mer sensitiv og sårbar enn andre, som regel er det et samspill mellom opplevelser før og nå, og biologi. Min psykolog mente at det fortrinnsvis var biologien som var ute å kjøre (har lurt på bipolar 2 lidelse med masse angst i perioder, svinger veldig men litt for lite opp til å stille diagnosen) , så hun anbefalte medisinene siden det fungerte så bra sist. Du spør om bivirkninger, jeg opplevde veldig lite av de, ikke vektøkning f eks (var redd for det), men litt seksuelle bivirkninger (vanskeligere å få orgasme - helt greit å leve med den en liten stund, blir ikke så mye uansett når man er nedstemt hele tiden).

 

Akupunktur har jeg ikke forsøkt, men jeg er skeptisk i forhold til alt av alternativ medisin så det hadde vel ikke funka så bra på meg.

 

Ønsker deg lykke til videre! Det kommer til å bli bedre en dag! Det at du ikke får angst når du har gutten din, er jo forresten veldig interessant, tyder kanskje på at du har et stort potensiale for å lykkes med å kvitte deg med /dempe resten også? Tvi, tvi!

 

Hilsen den snakksalige med det lange innlegget tidligere :-)

[Anonym bruker]

Selvfølgelig kommer ikke barnevernet inn i bildet fordi du har angst, da skal jeg si deg de hadde blitt temmelig overarbeidet!

Jeg har hatt noe vannvittig med angst siste 2 mnd, da mener jeg myyye angst. Opplevde noe traumatisk, døden nær opplevelse. Alt gikk helt fint til slutt men angsten vil ikke slippe taket. Jeg har vært hos både lege og psykolog og går til de ennå. Jeg har hatt det så ille at jeg ikke har klart å ta meg av barna mine, mannen min har gjort alt. Det har jeg også fortalt til lege og psykolog, de kontakter ikke barnevernet av den grunn. Det er veldig mange som sliter med angst, så det må du ikke være redd for.

 

Jeg har som du voldsomme panikkangstanfall og angstanfall generelt, har ikke kunnet hentet i barnehage, gått i butikken eller fungert i hverdagen pga angsten har tatt fullstendig overhand. Det har vært så ille at jeg ikke tørr å gå i dusjen pga jeg er så redd for å dø. Men jeg jobber med saken med å ta over kontrollen igjen, litt etter litt.

Jeg har begynt med antidep.cipralex og har gått på det i tre uker, det har fungert noe men har fortsatt mye angst. Jeg har også fått både vival og sobril av lege men det bruker jeg minimalt. Det er noe drit, noen ganger har jeg bare fått mer angst av de eller blitt skikkelig deprimert i stedet. Om dette går utover og ødelegger hverdagen din vil jeg anbefale deg å starte med medisiner for en periode sammen med samtaleterapi.

 

Dette skal vi klare:) Lykke til

[Anonym bruker]

Min psykolog sa at folk med angst ikke burde drive med meditasjon, for de må vende fokuset utover, istede for innover

Har ikke din psykolog noen tips som kan hjelpe?

Synes virkelig du skal prøve det som er nevnt ovenfor her -pusteteknikkene.. Simpelt ja, men de funker!

Grunnen til at anfallene øker er fordi man begynner å hyperventilere, men hvis man puster kun igjennom nesen, så klarer man ikke å hyperventilere, dermed roer anfallet seg

[Anonym bruker]

Jeg ser at du skriver at du går til psykolog. Vil virkelig anbefale deg å snakke med psykologen om det du opplever for tiden og hva du tenker om det. Psykologen skal være på din side, og skal være noen du skal kunne støtte deg til og få hjelp fra. Men dette skjer ikke over natten, og det skjer heller ikke automatisk. Det er nettopp gjennom å snakke om slike ting som virkelig betyr noe for deg at forholdet til psykologen kan utvikle seg, og på den måten gir du ham/henne mulighet til å hjelpe deg.

 

Nå går jeg forresten ut fra at du er i en tidlig fase i behandlingen, på bakgrunn av det du skriver.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Hvis du skal ta medisiner er min erfaring at i forhold til angst er antidepressiva den aller beste medisinen faktisk. Jeg brukte cipralex i mange år før jeg ble gravid igjen nå og det hjalp meg kjempemye iallefall.

 

Anbefaler deg å styre unna beroligende tabletter, det vil ikke gjøre deg noe godt - du vil sannsynligvis bare bli fysisk eller psykisk avhengig - og det hjelper ingenting på angsten annet enn der og da.

 

Terapi vil være den viktigste behandlingen og du vil måtte jobbe masse med deg selv. Antidepressiva kan hjelpe deg og gi deg et løft.

 

Jeg har ikke hatt ett eneste panikkanfall siden jeg sluttet i terapi og det er mange år siden. Jeg la ned en stor innsats for å jobbe med meg selv og justere en del ting i livet mitt (som bidro til å opprettholde angsten).

 

Lykke til, stå på.