Noen som har opplevd?

[Anonym bruker]

Er det noen som har opplevd at barnet plutselig kommer ut? Jeg opplevde at foster plutselig kom ut da jeg var på toalettet. Hadde i forkant hatt litt blødninger.

Jeg fikk helt sjokk og klarte ikke ta i babyen..Brukte papir for å ta i den..Oppfattet ikke med en gang at det var babyen...Vet ikke helt hva som skjer i hodet i en slik situasjon, men sliter i etterkant med "skyldfølelse" for at jeg ikke klarte ta i min lille baby på 16 uker...

[Anonym bruker]

Huffda, stakkars deg. Må være fryktelig å oppleve det du gjorde. Jeg har ikke vært i samme situasjon, men jeg fikk Cytotec for å støte ut fosteret etter MA. Da gikk jeg her og gruet meg til det skulle komme ut, og jeg tror ikke jeg hadde klart å studert det om det hadde kommet. Pillene virket ikke og jeg fikk utskrapning i stedet, så jeg opplevde det aldri.

 

Men jeg skjønner godt at du fikk sjokk, og at du ikke tenkte klart i den situasjonen. Og det er nok fryktelig unaturlig der og da og tenke at det er en baby.

 

Vet ikke hva jeg skal si....vil bare du skal få en klem.

[Anonym bruker]

Uff, du har ikke gjort noe galt, det der er et kjempesjokk! Mitt foster kom ut etter 14 uker, fikk også sjokk da det plutselig lå der. Synet har brent seg inn på netthinnen. Men det var alt for lite i forhold til hvor stort et foster på 14 uker skal være, så det hadde nok dødd lenge før, og det kom fostervann først og hadde kommet blod og smerter hele dagen, så det var vel klart at ikke ting var topp. I mitt sjokk hev jeg først fosteret i søpla, men etter en stund plukket jeg det opp igjen og tok det med på legevakten. Det hjalp ikke, for de gjorde ikke noe med fosteret der, så jeg får aldri vite hva som skjedde, og sannsynlgvis var det bare naturens gang. Neste morgen fikk jeg utskrapning, så var det over.

 

Jeg brukte lang tid på å komme meg både fysisk og psykisk, var sykemeldt 6 uker. Men ting blir faktisk bedre.

[Anonym bruker]

Tusen takk for gode ord!!! Jeg synes det er vanskelig med tanke på sykemelding. Det er snart to uker siden det skjedde og jeg tenker å begynne på jobb igjen i morgen. Har dårlig samvittighet i forhold til jobb dersom jeg skal være hjemme lenger. For fysisk så er jeg jo i god form. Og det psykiske synes jeg er vanskelig å si om det er sånn eller sånn...det er jo mye opp og ned....

[Gjest]

hei HI.. er som å lese mitt eget mareritt!

2 desember var den lille jenta mi på vei ut (bar tvillinger).. jeg var på do, og plutserlig merket jeg at en av ungene var på vei ut.. var i uke 21, og klarte heller ikke ta i henne.. samboeren min ringte ambulansen, og jeg ble hastet til sykehuset.. klokka 18.16 var lille Amalie ute, hun levde fortsatt, og var i live i 15 minutter.. det var så merkerlig, tungt og trist! 5 desember kom broren hennes også, legene hadde ikke klart å stoppe fødselen, enda vi trodde det i nesten tre dager.. 06.33 kom lille Peder til verdenen, han overlevde i 25 minutter..

vet ikke om jeg hører hjemme på denne debaten.. men finner ikke noen plass jeg hører til! enten er det "de som opplever å føde etter 23 uke som mister".. eller så er det "de som har hatt abort før uke 23"..

synes ikke det var abort når ungene levde, og jeg hadde rier som førte til fødselen..

[Anonym bruker]

uff..uff..å uff...stakkar dere!!!Dere hadde jo kommet enda lengre enn meg. Skjønner godt at du ikke føler det som abort! Forferdelig trist opplevelse!! Så fælt at det ikke er noe sykehus og leger kan gjøre.

Vet ikke hva jeg skal si....

Jeg spør et spørsmål som jeg selv synes er veldig vanskelig å svare på, men hvordan går det med deg? Har dere barn fra før?

[Gjest]

joda, hele meg er en berg og dalbane.. av og til kan jeg smile og le, og gleden kommer fra hjertet.. og i neste omgang er jeg så langt nede man kan komme.. det er ikke lett å takle sorgen, enda vi er to om den, og står sterkere sammen nå enn før hendelsen, så er det jo noe som mangler..

vi er jo foreldre uten barn, det er du også, og minnene om tiden de hadde i magen, kommer til å bli det kjæreste minnet vi har :-)

dette var våre første barn.. det hele er vanskerlig å forstå, i 2006 fikk jeg vite at mine sjanser for å bli gravid var minimale.. men etter videre undersøkelser nå, så viser det seg at problemene jeg hadde, har rettet seg selv,.. så med tiden blir det nok en familie av oss, bare ikke den vi har drømt om så lenge nå..

 

hvordan går det med deg?

[Anonym bruker]

Hei igjen

Jo det går opp og ned her også. Men prøver å se framover. Håper å bli gravid så fort som mulig igjen!

Så bra det har ordnet seg. Ja det er bare å krysse fingrene!!Lykke til!

[Gjest]

takk det samme :-)

vi blir nok prøvere fra mai 2010 igjen, vil ikke gå høy gravid på sommeren.. men vi er enige om at da prøver vi på nytt :-)