40 år og snart alenemor?

[Anonym bruker]

Hei! Jeg er en dame på 40 år som har termin 2.aug. 2010. Er altså i 6.uke nå. Jeg er dypt fortvilet og veldig usikker på om jeg skal beholde barnet eller ikke, da barnefaren ikke vil ha noe med dette å gjøre. Han ønsker at jeg skal ta abort. Vi har ikke hatt noe fast forhold.

 

Jeg har lav inntekt og lite nettverk rundt meg som kan stille opp for meg. Jeg føler at jeg blir veldig alene om ansvaret, og er redd jeg blir isolert hjemme med dette barnet hver eneste kveld og helg fremover i årevis, da barnefaren ikke kommer til å ha samvær. Da blir det vanskelig for meg å opprettholde kontakt med venner og mister også muligheten til å treffe en ny mann i mitt liv.

Er også i tvil om jeg vil klare meg økonomisk. Må ha større leilighet bl.a. og bostøtte er uaktuelt. Tjener akkurat litt for mye.

 

Samtidig vet jeg at dette mest sannsynlig er min siste sjanse til å bli mor i dette livet, og jeg har et sterkt ønske om å beholde det. Dette er det hittil vanskeligste valget i mitt liv, og akkurat nå føler jeg at det vipper på 50/50.

 

Er det noen som har noen gode råd til meg?

 

 

[Vegaspia]

heisann, jeg tror ikke jeg kan gi deg så mange gode råd, men jeg kan fortelle deg hva jeg ville gjort. Jeg hadde ikke betenkt meg, jeg ville beholdt den lille. Jeg ville ikke greid å ta abort, selv om ikke faren vil være i bildet, hans tap... kan jo hende han også ville ombestemt seg når barnet er født.

 

Hvorfor jeg sier dette, vel jeg er snart 45 (januar) og fått høre fra den mye legen min at jeg er ganske nært overgangsalderen. Så sjansen for meg å bli mamma er så og si borte.. har eggløsning enda så det er en veldig liten sjanse men den er så liten at jeg ser på den som null.

 

Så hadde jeg kommet i din situasjon hadde jeg bestemt meg for å beholde,...men det er jo fordi jeg har den erfaringa jeg har nå, prøvd å bli gravid i 10 år, mistet 2 ganger..

 

Tenk på at dette blir kanskje din eneste sjanse til å bli mamma...

[Gjest Sensitiv er gravid!]

Behold barnet! Det vil du aldri angre på.

 

Skjønner at du føler at du er i en vanskelig situasjon mht til barnefaren, økonomi etc. Men mange er i lignende situasjon - og det går bra. Ta kontakt med aleneforeldreforeningen, NAV etc og undersøk hva du kan få i støtte.

Prøv å få kontakt med andre gravide. Og jeg tror ikke du mister muligheten til å treffe en ny mann.

 

Ønsker deg lykke til!

[Anonym bruker]

Er nok enig i det de andre damene her sier; du kommer aldri til å angre på at du beholder barnet! (se da bort i fra at vi alle angrer innimellom når det står på som verst, uansett alder og situasjon) Du er 40 og det blir ikke lettere for deg å bli gravid senere. Dette er en gave til deg, hvis du klarer å se det slik da.. Vi er mange her som ville gitt høyrearmen for å få lov til å være i din situasjon; faktisk BLI gravid. Nå vet jeg at det å få barn ikke nødvendigvis er drømmen til alle kvinner, det er det bare du som kan ta stilling til. Vi kvinner er seige og sterke, de fleste av oss, barnefaren skulle ideelt sett vært med på prosjektet, men det er nå ikke slik at alle fikser det. Ta DITT valg; er det viktig for deg å få et barn, så har du sjansen nå, og du klarer det! Tenk på så mange purunge jenter som står ovenfor samme valg, du har livserfaring og modenhet!! Jeg heier på deg (og er ærlig på at jeg faktisk er litt misunnelig..) Har vært alenemor med svært dårlig økonomi, og det fikset seg helt fint. Kanskje du kan få noen (venner) eller avlastningshjelp til å sikre deg litt egentid? Menn er ikke noe problem, de dukker opp! Har vært alenemor i årevis, tilgangen på menn var det minste problem! (Man må sile da..) Nettverk kan skaffes, det er ikke lett ,men ikke umulig.Du kan det du vil, jente!

[Anonym bruker]

Heisann,

måtte bare sende deg noen ord. Du og jeg er i en ganske lik situasjon faktisk, foruten at jeg har valgt dette selv. Jeg er 40 år og heller ikke sammen med barnefar, han har kun "hjulpet til" med produksjonen. Det var avtalen vi hadde, og greit for oss begge. Han bor langt unna, og vil nok hjelpe til økonomisk om jeg ber om det, men i utgangspunktet er dette min greie.

Jeg kommer og til å måtte ha større leilighet etterhvert, må sannsynligvis ha ny jobb fordi jeg nå har endel kveldsjobbing. Vennene mine ser jeg at takler dette veldig ulikt. Noen gleder seg til å bli "tanter og onkler", andre har jeg knapt sett noe til etter at jeg annonserte graviditeten. Sånn er det. Nye venner dukker opp blant andre som også skal ha barn. Veldig hyggelig. Poenget mitt er at mye må og vil endre seg, men det er og blir en hyggelig begivenhet vi har i vente. Jeg tror at når den første forskrekkelsen har lagt seg så kommer gleden og forventningene. Og mannfolk? De mennene jeg har sansen for møter jeg nok mer sannsynligvis på trilletur i marka enn på byen!

En ting til. Pappaen - han har nå også begynnt å glede seg. Han er i ferd med å innse at han ikke bare har gjort en dame gravid, han skal faktisk bli PAPPA. Det er ting på gang inne i hans hode også :-)

Mitt råd, ta et praktisk problem av gangen. Alt må ikke løses med en gang, man trenger lite til å begynne med. Så takler man det underveis. Lykke til!

[Anonym bruker]

Takk for alle hyggelige svar! Setter stor pris på at dere bryr dere. Lykke til med deres prosjekter! :-)

[Anonym bruker]

Hei.

 

Jeg er 42 år og alenemamma til ei lita baby. Det blir kanskje eneste barnet jeg vil ha pga høy alder. Jeg må bare si til deg, jeg er rett og slett forelska i vesla at menn er ikke aktuelt for meg for tiden ;-)

 

Jeg bor i liten toroms og stortrives med det. Kjøpte utstyr litt og litt i løpet av 7 mnd via finn.no - man kan virkelig gjøre kupp der. Ellers så er det snakk om priotering ift til å ha barn, jeg har valgt å priotere babyen og storkoser meg med det :-) Jeg har motsetning til deg nettverk - men, man er og blir alene om barnet uansett. Amathea tilbyr barnevakt for alenemødrer, du kan gå inn på nettsiden deres og lese om det. Og som de skrev ovenfor, du har noe rettigheter ift økonomi - far må betale bidrag og du har rett på dobbel barnetrygd.

 

STÅ PÅ!!!

[Lattergalen]

Heisann!

 

Jeg er i nesten lignende situasjon som deg. Jeg fyller 40 år i januar, 5 dager før termin. Jeg har kuttet ut barnefaren, som jeg var svært glad i. Men pga at han ikke oppførte seg særlig pent overfor meg, så er det best å bli alene. Det var et utrolig vanskelig og vondt valg.

Jeg har mange ganger i løpet av tiden grått mye fordi jeg trodde jeg aldri kom til å mestre dette. Men jeg kan love deg en ting, at er det noe vi kvinner gjør, så er det virkelig å mestre ting.

Vennene dine vil være der for deg. Bare husk på å åpne opp og fortell om hva du føler. Du vil også helt sikkert også få nye venner underveis.

For mitt vedkommende har jeg fått utrolig mye hjelp fra uventet hold, og ingen ting er mer rørende enn det. )

Ta kontakt med NAV og få en time med en som jobber med fødselspenger, barnebidrag osv. Jeg fikk utrolig god hjelp der. )

Alt ordner seg til det beste, så lenge du har den rette innstillingen. Du har sååååå mye positivt å se frem til.

Skal jeg få lov til å gi mitt råd til deg, så blir det å beholde barnet.

 

Og som du ser, så finnes det mange her inne som du også kan støtte deg på.

 

Jeg ønsker deg masse masse lykke til. )

 

Stor klem

 

[Gjest Sensitiv er gravid!]

Hei Lattergalen, jeg har sendt deg en mail :-)

[Anonym bruker]

Kan godt være at du har lav inntekt og lite nettverk, men gjennom språk og formuleringsevne ser jeg at du er en oppvakt kvinnne. Ikke fortvil, dette greier du- også alene! Ta imot barnet ditt!!!! Kos deg og vær stolt!!!!!

 

:-)