Hvordan takler dere dette..?

[Cecilie'82 25pp, IVF feb'10]

Hei!

Vi har nå prøvd å få barn i over to år, og har vært til utredning og greier... Jeg har endometriose, og det gjør det tydeligvis veldig vanskelig for meg å bli gravid. I februar skal vi endelig få prøve med IVF, og vi er veldig spente på hvordan det kommer til å gå!

Våre venner og familie vet at vi sliter, og de prøver å støtte oss så godt de kan. Men de forstår nok ikke helt hva vi egentlig går gjennom! Jeg må jo innrømme at det begynner å bli veldig tøft når den ene etter den andre av vennene våre plopper ut unger så lett som bare det! Men det største slaget av alle (og det var en skikkelig stjernesmell, skal jeg si!) fikk vi da søsteren til min mann fortalte at hun er gravid... Hun er ikke langt på vei, termin ca juli tror jeg... Hvordan skal jeg klare dette? Jeg vet ikke om jeg klarer å glede meg over å bli tante, når jeg så inderlig skulle ønske det hadde vært meg i stedet... Jeg har grått og grått, men det blir bare ikke bedre! Var jeg ikke deprimert fra før, så er jeg det i allefall nå!!! ;( Vi skal egentlig feire jul sammen med hans familie i år, men det er jeg faktisk ikke sikker på om jeg klarer. Det blir nok ingen hyggelig jul i såfall! :S

Gode råd mottas med stor takk...

[mipmip]

Huff, jeg kjenner meg igjen. Vi har prøvd i 2,5 år. Nå skal vi gjennom IVF for første (og forhåpentligvis siste) gang neste uke faktisk.. og vi får vel svaret rett før jul...Bare tanken på at vi får et negativt resultat og må sitte der med familien (jeg har akkurat blitt tante..) hele jula får meg til å begynne å gråte. Familien vet hva som foregår, men dette er en ensom tilværelse har jeg oppdaget..for det er ingen som ikke har vært oppi samme situasjon som skjønner hvordan alt føles!!!

 

Ca. en uke etter at jeg fortalte en nær venninne at vi skulle gjennom IVF, kom hun løpende og fortalte at hun hadde fått positiv graviditets test. Hun kunne like gjerne hatt testen med seg og veivet oppi ansiktet mitt med den. Ikke kom det et eneste ord som viste at hun kanskje tenkte på at dette ikke var så enkelt for meg. I stedet kom det etter en stund: "Når er det dere skal inn til prøverørsbehandling??" Akkurat som om vi har lagt en bestilling på et barn liksom. Nå som tida har gått og magen hennes vokser, og jeg går hormoner og greier vet jeg ikke en gang om jeg orker å treffe henne før jeg er ferdig med denne runden.. kvier meg skikkelig. Hater å føle det sånn. Det er ikke det at jeg er direkte misunnelig heller, jeg skulle bare ønske at jeg var i samme situasjon. Det er et forferdelig sårt punkt dette. Føler meg skikkelig ego. Men er det ikke lov å være det innimellom? Jeg går jo rundt å gråter hele tida også, hvor trivelig er det å være sammen med meg da uansett??

 

Til familien ang. jula har vi sagt at vi tar hele høytiden på sparket. Kjenner vi at dette ikke blir noe særlig (negativt resultat), så tar vi vare på oss selv - dvs vi forkorter oppholdet. Når det gjelder venner og sånt, så har vi ikke sagt til de som vet hva vi sliter med nøyaktig når vi skal inn. Så da får vi bare skylde på travel jul, så unngår vi festene i jula tenkte vi. Orker ikke det nå.

 

[titinn]

Kjenner meg veldig igjen her....har prøvd å bli gravid i ca 1,5 år, og har brukt msteparten av dette året til å være deprimert og lei meg pga hele tiden negativ test, mens mange rundt oss blir gravide med en gang. Vi skal igan med ivf sannsynligvis i januar/februar og har gått to runder på pergotime.

Men, i det siste har jeg tenkt at nei jeg vil ikke kaste bort livet mitt på å surve over at jeg ikke blir gravid.Det gjør bare min og min samboers tilværelse ganske så stusselig. Jeg blir ikke fortere gravid av å surve. Jeg biter tenna sammen og prøver å gjøre hyggelige ting, tar noen glass rødvin, slapper av med hjemmkos, trening og nå førjulskos. Har bestemt at jeg ikke skal deppe i jula og kose meg og finne på gøyale ting. Innerst inne tror jeg at jeg blir gravid engang derfor skal jeg nyte tiden da vi bare kan tenke på oss selv. Vet det ikke er så lett men vil ikke gå rundt å deppe.... Jeg vet at vi får hjelp og er like ved behandling. Så må bare prøve å tenke på at det er en mulighet til å bli gravid.

 

Ha en riktig god jul alle sammen, og prøv og kose dere litt også

[☆Meg og lille snuppis+knerten☆]

Heisann

 

Det nærmer seg 2 år siden vi begynte å prøve også - 3 runder med dobbel pergo uten resultat - mannen min vil ikke gå videre med nærmere undersøkelser eller utredning, han vil bare at vi skal komme oss videre, han mener det er en grunn til at vi ikke blir gravide eller en grunn til at vi mister igjen og igjen... Jeg derimot er helt besatt av tanken på å bli gravid igjen, jeg vil såååå gjerne ha en baby, og det er jammen ikke lett...

 

Jeg har vært ganske så positiv inntil denne siste pp`n her - de siste ukene har jeg blitt fort sint og sur og gråter for ingenting. Jeg kjenner meg skikkelig deprimert og jeg er sliten - er sliten av prøvingen, og sliten av jobben, sliten av alt på en måte... Sliten av å se jenter med store mager, sliten av å se jenter som går og triller barnevogn, de er jo overalt, på jobben, i butikken, i nabolaget!! Jeg har begynt å takle det veldig dårlig nå kjenner jeg...

 

Jeg ville bare si at jeg føler som deg og ville bare gi deg en god varm trøsteklem og si at vi er flere i samme båt!!

 

Ønsker deg bare lykke, lykke til videre!!!

 

Klem fra

[emilie]

heihei =)

har prøvd siden mai 08,

for øyeblkket takler jeg det ganske greit,

men hadde en sinsykt tung periode i sommer/høst,

har hatt lett lett lett anoreksia, som eg har vert frisk fra leeenge, som kom tilbake for fullt (har kontrollen igjen nå =), deppa som faen og begynnte å røyke igjen (holder på å slutte igjen nå)

ei vennine av meg har fått 2 unger (en som mest sansynli er blitt født i dag eller kommer i morge) siden jeg begynnte å prøve og det er jævli deprimerende...følelsen av at ALLE blir gravid men det er aldri min tur er helt jævli, men en kommer ingen vei med å deppe, så jeg har funnet ut at det er bare å ta seg sammen å nyte livet som det er=)

men jeg har verdens beste nabo som har prøvd lenger en meg så vi har god støtte hos hverandre =)

så vi får satse på at 2010 blir et bra år for alle her inne =)

 

go jul klem til alle sammen =)

[Lykkeli_med_2_i_magen:-)]

Du er ikke alene!

Har prøvd i 3 år, og nå går det mot IVF på oss. Jeg har sliti enormt. "Alle" blir gravide rundt meg, men det var verst da min svigerinne fortalte at hun var gravid. Hun timet det såpass bra at hun fortalte det når vi hadde bestemt oss for å ha 2 måneders prøvepause og ikke tenke på det. Så den pausen gikk rett i dass, jeg utviklet depresjon isteden. Nei, det er tøft, men klisjeen om at man må ta tiden til hjelp gjelder her. Det går opp og ned, og selvom det er tøft, så overlever man på et vis. Men trikset er å beskytte seg selv mot de vanskeligste tingene. Si ifra til din gravide venninne at det er for tøft for deg å møte henne akkurat nå, dropp å gå i det juleselskapet hvor du vet det blir mase barn og mur deg inne med mannen din og nyt å gjøre voksenting dere ikke kan gjøre når dere får barn. Fattig trøst, men det er det eneste vi har.

[Frk Marge]

skulle ønske jeg kunne bure meg inne og gjøre voksenting jeg..

greia er jo at jeg faktisk HAR barn..., men han har ikke

vi har prøvd nå i 16 mnd og det sliter noe vanvittig!

jeg vingler fra å se verden som helt svart og være sikker på at han vil bytte meg ut snart fordi jeg ikke klarer å "levere" til å utforske alle mulige løsninger på problemet som å tygge vitaminer, lese meg opp, gå til undersøkelser osv.

 

det er ikke så stor trøst at vi er flere, men vi kan i det miste gi hverandre gode råd osv