Trodde ikke jeg skulle bli så skuffa...

[Kanskjemamma]

Jeg var på Stork for første gang fredag 20. november, og som dere sikkert vet, har det vært noen laaange dager med mye venting, inbilte symptomer og kaos i hodet - har vært helt fjern fra den virkelige verden. Startet testinga 4 dager før IKM (slik Clearblue mener man kan), men det har bare vært negativt. Nå er det dagen før IKM, og jeg må nok bare ta innover meg at det ikke gikk på første forsøk. Selv om jeg vet at det er teoretisk mulig at jeg er gravid, har jeg mista troen - hadde jeg vært gravid, burde det ha vistes på testene nå. Alle mine nærmeste venninner (som er like nysgjerrige som meg ;-)) har testa positivt flere dager før IKM... Jeg innbilte meg at jeg hadde realistiske forventninger til dette prosjektet, og at jeg var forberedt på at det neppe gikk på første forsøk. Men jeg var visst ikke så klar i tanken likevel - det har sneket seg inn ei overbevisning om at noe var på gang, og jeg har tydeligvis glemt alt om å være realistisk. Er så ufattelig skuffa! Trodde jeg skulle ta det med litt mere fatning. Samtidig klamrer jeg meg til håpet om at "det kan jo hende" siden IKM ikke har vært enda. Og i neste sekund skjønner jeg at jeg må gi det opp for denne gang... Som dere skjønner: kaos i hodet og følelsene! Jeg er klar over at det er folk her som har måttet takle skuffelse etter skuffelse etter skuffelse, så jeg mener ikke at det er spesielt synd i meg. Men jeg følte et behov for å lufte tankene mine litt for noen som kanskje skjønner hva det går i. Nå er jeg spent på hvor lang tid det tar før jeg klarer å ta inn over meg realtetene og hvordan jeg skal bygge meg opp til nytt forsøk i januar (er i utlandet neste eggløsning, og det er frustrerende - vil prøve på nytt med en gang!). Beundrer alle dere som har måttet ta denne prosessen mange ganger - det er sterkt! Mennesket er heldigvis tilpasningsdyktig... En ting er sikkert - dette er en gigantisk følelsesmessig berg og dalbane :-)

[Gitte ♥tvillingmamma♥]

Ja her er vi mange som kan sette oss inn i hvordan du har det akkurat nå. Det er masse følelser i sving og "prosjekt barn" er det eneste en tenker på om dagen. En håper og håper og håper og tror på positiv test enten det er første, andre, tredje eller 8. forsøk. - og skuffelsen er like stor hver gang det ikke går ..

Men GLEDEN er desto større den dagen du står der med to blå streker og er gravid !!!!

 

Lykke til på ferden videre !

 

Klem

[januar-jenta]

Jeg tror jeg kommer til å skjønne hvordan du har det...

 

Jeg skal på mitt første forsøk nå neste helg...og jeg nesten forventer å bli gravid...fordi jeg kommer fra en veldig fruktbar familie. Alle i familien har blitt gravide på første eller andre forsøk(naturmetoden), og bare de så vidt tar av seg trusa så er magen der:)

 

Så tror jeg blir veldig skuffet om det ikke klaffer...selv om jeg vet at muligheten er stor for at jeg må prøve et par ganger så vil ikke hjernen skjønne det:)

 

Lykke til videre....

[Lillie Vanillie]

Jeg skjønner veldig godt hvordan du har det. Det er nesten umulig å ikke få forventninger, selv om man vet veldig godt at det ikke klaffer på første forsøk for de aller, aller fleste.

Personlig prøvde jeg første gang i juni, jeg trodde jeg var ganske så avslappet i forhold til det hele, men gikk på en skikkelig smell da jeg fikk mensen et par dager før jeg skulle på riksen og ta blodprøve. Mye grining den dagen. Jeg var på ingen måte forberedt på de følelsene som kom veltende.

Det positive er at etter en dag eller to, går det litt over. Det ser man jo på de andre som er her også, utslått og matt når man oppdager at det ikke gikk, etter et par dager, har de fleste fått ny giv og ny motivasjon.

For min del blir jeg jo relativt emosjonell i starten av menstrasjonen selv uten hormoner, og jeg merker jo at det blir litt ekstra ille når man har både hormoner og forhåpninger. Trøsten er at det blir bedre, veldig snart.

Andre forsøk i oktober gikk heller ikke, og det var like skuffende (selv om jeg visste litt mer hva som kom). Men skuffelsen gikk fort over. Man må bare legge nye planer, glede seg over mulighetene som åpner seg i ventetiden. Fokusere på at det er andre ting i livet enn å prøve å få barn. Vi må jo vente til januar på neste forsøk, og da er det viktig at ikke månedene i mellom bare blir en venteperiode. Livet er tross altfor kort til å ikke glede seg over de gode tingene.

[Diddi72]

Synd at du ikke lyktes på første forsøk..selv om det ikke er 100% sikker enda. Tanker og følelser ikke alltid er samstemt...man kan ikke være forberedt på alt ;-) Det er lov å være skuffa...skikkelig skuffa. Men det blir bedre og så er man klar for neste runde. Sånn er det iallefall med meg. Håper du finner ny giv til ny runde i januar :-)

[Klar som et egg!]

Jeg forestår det også så godt!

Var på første inseminasjon lørdag 21., dagen før deg.

Har gått og ventet på at jeg skulle teste nå på lørdag, da jeg forventet mensen.

Men så kom den onsdag kveld! 11 dager etter inseminasjon!

Da kan jeg umulig ha hatt eggløsning den dagen?

Føler det hadde vært lettere å takle hvis jeg hadde fått mensen på lørdag, for da hadde jeg i allefall visst at inseminasjonen skjedde på riktig dag. Nå er jeg motløs, men skal ringe stork idag for å høre hvordan vi kan planlegge bedre neste gang. Må også vente til januar.

 

Det er litt av en bergodalbane ja! Fra den dagen man kjenner alle tegn, til den neste hvor håpet knuses helt...

[Eira2010]

I følge min kones lege er det mange graviditeter (el. kjemiske graviditeter) som ender som tidlig sa og da kun oppleves som for sen eller for tidlig mens. Forklaringen på at mensen kommer for tidlig i forhold til el (siden tid mellom el og mens skal være stabil) kan dermed være at en befruktning har skjedd men så går det galt veldig tidlig.

[Klar som et egg!]

Takk for svar!

Det kan jo være årsaken, ja.

Snakket med Stork igår, og de trodde det måtte ha vært riktig dag, for jeg var på ultralyd før inseminasjonen, og egget var perfekt timet.

 

Det er bare å prøve igjen:)