Drittsekken svarer ikke!!

[Ronja88]

Jeg har blitt gravid med en gutt jeg knapt nok kjenner, og er nå snart 9 uker på vei. Jeg er student, og bor veldig langt fra familie og venner. Her jeg bor nå, har jeg ingen nettverk. Ingen å snakke med, ingen å støtte meg til. Ikke en eneste venn. Jeg er alene hver ettermiddag, og folk ser jeg kun på skolen. Dette er jo deprimerende i seg selv, og når situasjonen i tillegg er som den er, virker alt så svart.

 

Da jeg fortalte han at jeg var gravid, ble han til min store overraskelse glad, og begynte å glede seg. Han var helt innstilt på å støtte meg hele veien, og det ble lett for meg å ønske å beholde barnet. I tillegg virket det som at han ville være sammen med meg, og jeg tror at både han og jeg romantiserte det å få barn sammen. Det er nå to uker siden jeg fant ut at jeg var gravid, og jeg og BF hadde disse samtalene. Han var hos meg den helgen, og alt var tilsynelatende bra. Etter dette har han ikke tatt kontakt med meg en eneste gang, kun svart på meldinger fra meg. Jeg har heller ikke tatt kontakt med han siden torsdag, for jeg er redd for å mase. I går sendte jeg han ei melding om at jeg har legetime i morgen, og at jeg ønsker å flytte hjem. Jeg fikk ikke noe svar, og ble veldig lei meg og fortvilet. Sendte han ei ny melding i formidag, hvor jeg forlanget et svar, og spurte om han kanskje syntes at abort er et bedre alternativ. Han har ikke svart på det heller. Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Situasjonen har forandret seg enormt mye på to uker. Da trodde jeg at jeg hadde en som ville støtte meg gjennom svangerskapet, og være der for meg og barnet. Nå føler jeg meg helt alene og forlatt i den store verden. Kan hende det er hormoner som tvinger fram tårer og tanker, men akkurat nå har jeg det ganske uholdbart.

 

Er det noen der ute som har noen råd? Hva sier jeg? Hva gjør jeg? Er så tom og trist inni meg nå.

[Gjest]

Hei du =o)

Jeg har noe av det samme problemet som deg. Jeg kjenner ikke bf i det hele tatt egentlig. Jeg tror jeg er ca. 7 uker på veg nå (nesten like lenge som jeg har kjent bf). Først var jeg helt sikker på at jeg skulle beholde barnet, men nå...nei, jeg vet ikke ass. Jeg begynner å tvile. Det blir veldig vanskelig for min del når man ikke har familie og venner som støtter. Jeg kommer aldri til å få avlastning. Jeg kommer til å bli stuck inne i min knøttlille leilighet med en unge og bare bli gal. Jeg har funnet ut at jeg egentlig ikke liker bf heller, sånn ordentlig. Jeg synes du bør tenke igjennom om han virkelig er noe å mase på og om du kan se for deg han og deg resten av livet. Ikke for å virke negativ altså, men man bør tenke igjennom de mindre bra sidene som kommer med en unge oxo. Jeg tror nok jeg romantiserte det en del før krona datt ned for å si det sånn. Hvis du vet at du får støtte av din familie og venner der du bor, blir det lettere. Da kan det hende at fraværet av bf ikke blir så tungt. Jeg skjønner at det er frustrerende at han ikke svarer, men man kan ikke kontrollere andre mennesker. Det er jo lite du får gjort egentlig desverre. Jeg føler med deg og håper det ordner seg. Det kan jo hende at han er i sjokk og trenger litt tid for seg selv for å klarne tankene litt. Han var jo i utgangspunktet positiv? Håper du skriver igjen om hvordan det går.

Klem fra

[Ronja88]

Hei Tina! Koselig med svar

 

Hjemme har jeg støtte fra foreldre og venner, men her er jeg jo ganske alene. Uten bf blir det vanskelig å gå svangerskapet ut her, og fullføre skolen.

 

Jeg var jo forberedt på å bli alenemor, selvom han ville støtte meg, og være med. Vi er jo ikke sammen, og det blir vi nok ikke heller. Jeg vet at det kan fungere godt for barn som har en mamma her og en pappa der, men hva om barnet ikke får en pappa i det hele tatt? Jeg kan jo ikke tvinge han til å ha samvær med barnet?

 

Vet du, jeg tror det er litt sjokk for han. Jeg har egentlig ikke tenkt på at han nok også tenker mye på det som skal skje, og kanskje har det like tungt som meg. Jeg har i allefall fått svar fra han siden siste innlegg. Og i helga traff ei venninen av meg han ute på byen. Han hadde spurt henne om hun visste, og det gjorde hun jo. Da hadde han sagt til henne at han ønsket å ta vare på meg og barnet, og begynt å gråte og sånn. Da hun fortalte meg det fikk jeg øynene mine litt opp. Selv om han ikke sliter med kvalme og øme pupper, skal han jo bli like mye far som jeg skal bli mor.

 

Jeg fikk veldig dårlig samvittigeht for at jeg har presset han, og bare tenkt på meg selv og mine behov. Det har ikke streifet meg at han også har følelser rundt det her. Jeg sendte han ei melding på søndag, om at han fikk ta den tiden han trenger, og når han er klar kan vi prate sammen igjen.

 

Nå har jeg bestemt meg for at jeg vil beholde barnet. Hvis jeg tar abort for at han er fraværende, tror jeg ikke at jeg vil kunne leve med det i ettertid. Jeg vet jo at det er nok styrke og kjærlighet i meg, til å veie opp for det hvis han ikke er med. Dessuten kommer mamma og pappa til å være der for meg så lenge jeg trenger det.

 

Jeg har tatt en abort tidligere, som jeg overhode ikke angrer på. Situasjonen min tilsa at jeg ikke kunne beholde det barnet akkurat da. Jeg var veldig sikker på at jeg ønsket abort, og nå når jeg tenker tilbake, vet jeg at det var riktig avgjørelse. Fra det sekundet testen ble positiv, visste jeg hva jeg ønsket. Slik var det denne gangen også, men nå ønsket jeg å beholde.

 

Jeg tror det er lurt å være helt sikker før man tar en abort, og at grunnen din er sterk nok til at du selv kan støtte deg på den, og vite at du har gjort det rette! Hva andre mener er grunn nok eller ikke, er ikke så viktig. Så lenge DU føler at dette var riktig for DEG!

 

Håper du finner ut hva du ønsker, og jeg titter innom her om du ønsker å snakke mer

 

Klem

[Gjest]

Hei igjen =o)

 

Så lenge du har støtte fra familien din tror jeg det går kjempebra for deg. Jeg hadde flyttet tilbake til dem hvis jeg var deg ihvertfall. Hvis du vil eller orker, kan du jo gå så lenge du kan på den skolen du går. Det er veldig kjedelig å bare sitte hjemme å glo i veggen vet jeg, hehe. Eller må du kanskje begynne på nytt uansett med akkurat dette året? Du burde kanskje søke om å holde av studieplassen din slik at du har noe å falle tilbaker på hvis du en dag ønsker å fortsette.

 

Som sagt var jeg oxo helt sikker på at dette barnet skulle jeg ha, koste hva det koste ville. Men nå, herregud, jeg orker ikke tanken engang. Beklager å måtte si det altså. Jeg fatter og begriper ikke hva jeg tenkte på? Er det mulig å være så utrolig dum i hodet! Uff, jeg synes synd på meg selv hvor idiotisk jeg har oppført meg. Jeg har to jobber og kurs som jeg går på og det går ikke rundt fordet. Dessuten leier jeg bare en leilighet. Viktigst av alt kjenner jeg jo ikke bf og har vel egentlig aldri hatt noe følelser for han i det hele tatt. Nå orker jeg ikke å tenke på han engang. Føler kun avsky rett og slett. Han har ikke gjort meg noenting engang. Skjønner ikke hvorfor jeg føler det slik. Noen gravide får jo enkelte matvarer de ikke tåler, jeg har det på samme måten bare med han gutten!

 

Jeg bestilte meg time på sykehus i dag for sånn kontroll. Håper jeg får ta med meg tabletter hjem slik at jeg kan ta medisinsk abort hjemme. Fikk ikke time før i neste uke. Jeg ringte 5 sykehus! Så nå må jeg kjøre 2 timer unna her jeg bor helt aleine. Kjempemoro. Ingen av mine få venner kan desverre ikke være med pga arbeid. Jeg skjønner jo det, men allikevel. Hadde det vært meg hadde jeg forsøkt å fått meg fri akkurat den ene dagen. Men det er greit. Jeg er vant med å klare meg selv da.

 

Hvis du vil kan du gjerne fortelle meg hvordan det var for deg med din abort? Har lest alt jeg har kommet over på disse sidene. Veldig godt å vite at det er mange fler akkurat i samme situasjon. Du trenger kan hende ikke å skrive det her, men sende meg en pm.

 

Klem fra

[Ronja88]

Ja, jeg tror nok jeg kommer til å klare det, med eller uten han. Håper for barnets skyld at han blir tilstedeværende i hans/hennes liv. Bortsett fra det har jeg bestemt meg for å ikke kreve eller forvente noe av han. Han er en flott gutt, snill, lojal, omsorgsfull. Og som sagt, da han fikk vite at han skulle bli pappa ble han glad, og sa at han ønsket at vi kunne bo på samme sted hvertfall, så han kunne få ta del i barnets første år.

 

Du må ikke tenke på at du er dum! Det er slettes ikke dumt å tenke uansett hvilke tanker. Du er gravid, alene, sårbar og full av uvante hormoner som styrer mye av den irrasjonelle tankegangen din

 

Sender pm om resten

 

[Ronja88]

Vet ikke om du fikk meldinga? Jeg prøvde å sende, men internettet mitt er litt rart, så jeg vet ikke om den kom frem. Kan prøve en gang til, si fra om du får den eller ikke