Lillejenta vår døde i magen, dagen før hun skulle bli født..

[vi blir 4 :o)]

helt uvirkelig, og helt tomt.. Vi skulle inn på sykehuset og settes igang, i uke 39, masse liv i magen dagen før.. Da de skulle legge på CTG-registreringen fantes det ikke hjertelyd! UL viste at lillemors hjerte ikke lengre slo. Sjokk, vantro, en håpløs følelse av å være utilstrekkelig. Ikke kunne beskytte det kjæreste man har..

 

Det er så forferdelig vondt, vanskelig, og jeg klarer nesten ikke tanken på at jeg må bære henne i hertet mitt livet ut, når smerten er så stor!

 

Det er nå 10 dager siden lillejenta vår ble født. Nydelig og stor, 4380 gram. Vi hadde henne hos oss i 2 dager, holdt henne og nøt den lille stunden sammen. Nå som begravelsen og alt har vært, føles det så tomt. Jeg klarer ikke taken på at hun nå ligger begravet, kald og alene... hele prosessen er hjerteskjærende!

 

Hvordan skal man klare å komme igjennom dette, med hodet i behold og forholdet slik som det var før?

 

Vi er heldige å ha en annen solstråle i livet vårt, på 3 år, noe som gjør at vi må takle hverdagen!

 

Skulle så gjerne snakket med noen andre i samme situasjon, iallefall etterhvert, når det største sjokket og sorgen har gått over..

 

Hadde aldri tenkt tanken på at det kunne ende sånn her.. eneste tankene mine var bekymringer for hvor slitsomt det ville bli med to, søskensjalusi, mann som jobber mye, lite søvn.. Tanker jeg i dag ikke kan forstå. savner lillejenta mi sånn, og skulle ønske jeg hadde klart å glede meg mer under svangerskapet!

 

 

[Firekids]

 

Jeg opplevde nesetn det samme som deg og du har min inderligste medfølelse.

 

Anbefaler englesiden.com/forum på det varmeste. Det reddet nesten livet mitt.

[2pluss1engel]

kjære deg, føler sånn med deg. den sorgen og tomheten du føler nå er bare grusom. min historie er lik din. min lille jente døde i uke 38 bare helt plutselig 10. september i år. du må gjerne sende meg en pm hvis du ønsker kontakt. ellers ser jeg at de aller fleste anbefaler englesiden. jeg har prøvd bli medlem men vet ikke hva jeg har gjort galt for har ennå ikke fått tilbakemelding...tenker sånn på deg

[Anonym bruker]

Vil bare gi deg en klem.. Helt grusomt. Livet går nok videre, selvom du har en tung last i hjertet ditt, sender over noen tanker til dere.

[Lousje/1 i hjertet & 1 i magen]

Kjenner meg veldig godt igjen i det du beskriver. Min lille jente døde i magen tre dager over termin i januar. I starten er sorgen så rå og hudøs at man ikke skjønner hvordanman skal komme seg gjennom det. Men på en eller annen måte klarer man det. Den aller dypeste sorgen og fortvilelsen avtar, og etterhvert lærer man seg å leve med sorgen og ikke i den hele tiden. Jeg er nok ikke helt der enda selv, men vet nå at jeg er på vei dit.

 

Det har vært, og er, utrolig viktig for meg å kunne dele tanker og følelser med noen som forstår. Det er viktig å se at egne reaksjoner og følelserer helt normale og at man ikke er alene i verden om å ha dem. Ikke minst er det viktig å se at andre kommer seg videre. Anbefaler dere å bli med i sorggruppe hvis dere har mulighet til det gjennom sykehuset det dere fødte. Ellers arrangerer både Foreningen et barn for lite og Landsforeningen uventet barnedød sorggrupper rundt om i landet. Gjennom dem kan dere også få kontaktperson som har opplevd noe av det samme som dere, men som har komme lenger i sorgprosessen.

 

Anbefaler også englesiden på det varmeste. Tror kanskje det har vært noen tenkniske problemer som gjør at du ikke har fått svar Vembi. Send meg gjerne en pm med mailadressa di så kan jeg be admin om å ta kontakt med deg.

[Deniha]

Forferdelig trist å lese dette, å merker du er sterk som klarer å skrive om det her såpass tidlig.

 

27.Januar 2006, i en alder av 19, mistet jeg min førstefødte sønn 4 dager før termin, og ingenting kan måle seg med den hjelpeløse grusomme å ikke minst utenkelige følelsen man plutselig blir sittende med iløpe av små sekunder. Å kansje spesielt i vårt tilfelle hvor babyen var helt klar til og komme ut å møte verden, men så skjedde dette plutselig uten forvarsel.

 

Jeg var i tillegg alene og som skrevet veldig ung, jeg bodde i Troms, hvor det ikke var noen i nærheten som jeg kunne prate med om det som hadde skjedd, så jeg gikk egentlig igjennom det helt alene, noe som endte i at jeg ga blaffen i alt og festet hver eneste helg og mange ganger i ukene helt fram til september-06 da jeg traff min samboer. Han var nok absolutt den som reddet meg fra meg selv, så er nok veldig godt for deg at dere er to (3 med lillegull) som kan hjelpe hverandre igjennom dette, for det tar tid.

Er nå straks 4 år siden det skjedde med meg, men tenker på Mario hver dag, er ikke lenger sønderknust når jeg gjør det, men det stikker enda dypt, spesiellt hvert år når det nærmer seg hans 'bursdag'....

 

Nå er jeg så heldig at jeg har en sønn, Romy, som ble født 30.April 2008 som fyller dagene våre med liv å røre, og er også gravid med nr.3 som har terminn 11.feb 2010. Det som er litt 'dumt' med det er at jeg skal settes igang to uker før termin pga det som skjedde med Mario, å to uker før 11.feb er 28.jan...dagen etter Mario sin 4 årsdag..så for min del må jeg utsett igangsettelsen til 1.feb (siden termin til Mario var 31.jan), men det er en veldig tung avgjørelse å ta, for enn om d skulle skje noe mellom 28.jan å 1.feb? Når man har opplevd det vi har kan man ikke unngå å tenke det... Men jeg tror ikke jeg klarer barnebursdag hvert år i det som alltid kommer til å være min værste uke i året.... Men er jo flere alternativer, jeg kan jo f.eks bli lakt inn på sykhuset fra 28.jan o.l

 

Ble mye om meg her, men er kanskje 'godt' å vite at det er flere som har opplevd det du har og som har kommet seg veldig greit igjennom det uten større problemer!

 

Du må gjerne skrive Pm til meg om du føler for det etterhvert. Mine tanker er iallefall hos dere nå i denne ekstremt tunge tiden...

 

Mvh Isabell

[vi blir 4 :o)]

takk for svar!

 

det er mange tanker som svirrer rundt.. dagene går, og det svinger veldig fra dag til dag. Enkelte dager er gode, og jeg tenker at dette vil vi klare helt fint.. også kommer det tyngre dager, da jeg nesten ikke orker stå opp, jeg og mannen min kommuniserer dårlig, og alt er bare tomt..

 

 

Det føles godt å høre om andre som har vært igjennom liknende, og se at livet har gått videre og at man klarer seg! det gir håp..

Sender gjerne PM etterhvert! Litt selvsentrert om dagen, og har ikke mye energi og overskudd til andre enn meg og mine.. Blir ganske egoistisk midt oppe i en slik dyp sorg!

 

men setter stor pris på gode ord og tanker!

[Deniha]

Du er da alldeles ikke egoistisk, d må du ikke tro engang.

 

Jeg hadde også sjanse til å skrive til andre over internett sider, men jeg årket bare ikke, og etterhvert så var det gått så lang tid at jeg ville ikke ripe opp i minnene igjen, så da lot jeg vær. Nå har det gått så mange år at jeg klare og prate om det med hvem det skal være, men det var ikke alltid sånn.

 

Er du gammel foresten?

 

Jeg har ikke så mye erfaring med hvordan det er å være to i en slik situasjon siden barnefaren egentlig ikke ville ha Mario i det heletatt, men har fått med meg at ganske mange forhold ender kort tid etter noe slikt har skjedd, så tror nok det kan være lurt å være bevisst på det og prøve å få komunikasjonen på rett kjøl...

 

Fikk lillejenta ett navn forresten?

[vi blir 4 :o)]

Ingrid heter jenta vår, og vi prøver, etter råd vi har fått, å inkludere henne i hverdagen. Vi hadde en flott begravelse for henne, og har gjort alt som vi har følt selv er riktig. Så langt er jeg "fornøyd" med de valgene vi har tatt i denne tunge prosessen.

 

Når det gjelder kommunikasjon, så er det en vanskelig sak.. vi jobber mye med dette, men allikevel reagerer iallefall vi forskjellig, spesielt nå som det har gått en liten stund. Jeg er så heldig at jeg har en flott mann, og vi hadde før dette skjedde et godt og stabilt forhold. Kan ikke tenke meg hvordan det var for deg å gå igjennom dette alene! Men allikevel, så er det dager hvor jeg blir så irritert på han, og ønsker meg mer prat og nærhet og trøst.. men jeg ser jo det at jeg må gi han mulighet til å reagere på sin måte, og ikke tvinges til å gjøre som jeg vil! Det er bare så vanskelig når det føles så tungt og jeg vil gjøre ting på den måten jeg tror er best.. Jeg er 28...

 

Leste det du skrev om hvor syk du ble med han. Synes du er veldig tøff som gjennomgår nye svangerskap etter slike erfaringer!

Jeg ble og veldig syk med førstemann, og lå på intensiv og formen var dårlig. Tenkte mye på det dette i svangerskapet, og var så redd for min egen helse.. Det tok alt fokus bort fra lille Ingrid, ettersom legene på 20 UL ikke kunne se noe galt med henne.

 

takk for svar )

[Deniha]

Skjønner deg veldig godt med at du kan føle deg irritert på han, kunne å bli det på de nærmeste rundt meg, men bare vær klar over at det er en ting som går over med tiden!

 

Ja, jeg er så heldig at jeg har den egenskapen med å ha ett veldig greit synspunkt på livet. Jeg har alltid tenkt sånn at det som skjer det skjer og man kan ikke gjøre noen ting med det, og er veldig glad at jeg kunne tenke sånn da dette skjedde med Mario, spesiellt siden jeg følte meg alene i verden.

Jeg stengte meg ikke inne å sørget og 'plagde' meg selv med tanker om hva som kunne ha vært o.s.v, for det ga meg jo ikke Mario tilbake.

 

Så jeg reiste meg fort å fortsatte livet som jeg hadde gjort før jeg ble gravid med han, når jeg ser tilbake på det nå var det nok litt for mye alkohol, men jeg hadde det liksom så bra som jeg kunne uansett der og da og det er jo det viktigste.. Men heldigvis møtte jeg min samboer og fikk litt andre ting å fylle hverdagen min med enn fyll og fest. og det er jeg veldig glad for nå!

 

Og jeg så fram til å bli gravid på nytt å faktisk vise megselv at jeg kunne få ett friskt sprell levende barn... Hvor stor var egentlig sjansen for at lynet skulle slå ned to gang samme plass, spesielt med den oppfølgingen jeg fikk? Og alt ble mye bedre da jeg fikk Romy hylende på magen. En klomp forsvant fra magen min i det øyeblikket...

[2pluss1engel]

kjenner meg igjen i det du skriver. dagene går bare. i begynnelsen tenkte jeg at dette kommer jeg aldri igjennom, men utrolig hvordan vi mennesker er bygd for å klare oss gjennom det meste. jeg har god nytte av kontakt med folk som har opplevd det samme. er det som har hjulpet meg gjennom dette foreløpig. det er noe med det å dele tanker og erfaringer med noen som vet akkurat hva en går gjennom. da kan en dele sorgen over alle som ikke forstår også.....

jeg har erfart at det å miste et barn i dødfødsel er en utrolig ensom sorg. ingen savner jo Tuva sånn som vi. selvfølgelig har mange gledet seg på våre vegne underveis men det er bare oss i dette huset som kjenner daglig på savnet og sorgen siden det kun er vår hverdag som er blitt snudd oppned. besteforeldre er faktisk de som jeg føler har mest medfølelse. de sørger også selvfølgelig. kan vel ikke forvente at andre skal savne noen de aldri har kjent, men det er en vond og sår følelse.

tar sjansen på å skrive mail adressa mi her hvis du vil ha kontakt. er ikke så ofte jeg er inne på disse sidene lenger men mailen er flittig brukt. ellers har jeg endelig fått mail tilbake fra englesiden så nå havner jeg vel der etterhvert. desverre....

klem til deg.

[email protected]

[Englemor07]

hei

 

først vill jeg bare si at ingen ord kan erstatte sorgen som enn bærer.

 

føler sterkt med dere og spesielt deg som mor. jeg selv var gravid med tvillinger i 2006/2007 men den ene fikk dødsdommen allerede i uke 9. legen var sikkre på at den andre ville stryke med når den syke døde. hver uke var jeg til ultralyd og hver gang spurte legene om jeg ville ta abort, de spurte helt til uke 28 da vår lille Linnea døde i morsliv. 3 uker etterpå fødte jeg begge 2 den andre som oxo er ei jente er nå ei sunn og frisk aktiv "3åring", men sorgen over å ha et barn for lite er og blir stor uannsett. sorgen vill for alltid være der og jeg har funnet min måte å sørge på(pappa`n bryr seg ikkje).

Jeg pleier å sette meg ned på kvelden avleine og tenke på hva som kunne ha hvert men oxo passe på å stelle grava til Linnea og pynte den året rundt,tenner lys og tar bilder. mars i år fikk vi en gutt,med håp om kanskje at d ville dempe sorgen,men d gjorde den ikkje. men barna lærer at vi er en forlite og spørr noen meg hvor mange barn vi har sier jeg alltid at vi er tre.

 

tips om steder du kan dele din sorg er foreningen "et barn for lite" og englesiden.com

 

lykke til

 

alle med et barn for lite føler med dere i sorgen og spesielt nå som d er jul

 

klemz

[Englemor07]

sender deg noen fine dikt

 

Ser du stjernene, liten

 

 

Ser du stjernene, liten,

fra der hvor du er?

Ser du månen som speiles i vannet?

Ser du at vi gråter?

Vi har deg så kjær.

Vet du hvor dypt du er savnet?

 

Fryser du liten - eller har du det godt?

Sprer du tannløse smil over verden?

Er du redd, er du ensom, kanskje savner du oss?

Har du kjærlighet med deg på ferden?

 

Kjempet du, liten,

før du reiste fra oss?

Fikk du med deg alt det du trengte?

Fikk du omsorg og lykke og kjærlighet nok?

Merker du hvordan vi lengter?

 

Kan du høre meg, liten?

Når tankene frem?

Kan du gi meg det svaret jeg trenger?

Er du omsvøpt i glede og varme og fred?

I hvile på dunmyke senger?

 

Elskede unge,

får vi treffes igjen?

Det er så stille her hjemme.

Takk for den tiden du var

for alt det vi aldri skal glemme.

 

Magdalene Langslet

 

[Englemor07]

hei ang engelesiden må du bare prøve igjen

d har hvert noe problemer der

er medlem der selv

 

bare husk å skrive at du mistet din lille engel du får svar men kan ta tid noen ganger

[Englemor07]

My mom is a survivor

 

 

My mom is a survivor,

or so I heard it said.

But I hear her crying at night,

when all others are in bed.

 

I watch her lay awake

and go to hold her hand.

She doesn"t know I"m with her,

to help her understand.

 

But like the sands on the beaches

that never wash away...

I watch over my surviving mom,

who thinks of me each day.

 

She wears a smile for others...

a smile of disguise.

But through heavens door

I see tears flowing from her eyes.

 

My mom tries to cope with death

to keep my memory alive.

But anyone who knows her,

knows thats her way to survive.

 

As I watch over my surviving mom...

through heavens open door.

I try to tell her angels

protect me forever more.

 

But I know it doesnt help her

or ease the burden that she bears.

So if you get a chance to visit her...

and show her that you care.

 

For no matter what she says...

no matter what she feels.

My surviving mom has a broken heart

that time wont ever heal...

 

They say that memories are golden,

well maybe that is true.

I never wanted memories,

only wanted you.

 

A million times I needen you,

a million times I cried.

If love alone could have save you,

You never would have died.

 

In life I love you dearly, in dea

th I love you still.

In my heart you hold a place,

no one could ever fill.

 

If tears could build a stairway,

and heartaches make a lane.

Id walk right the path to heaven,

and bring you back again.

 

Our family chain is broken,

and nothing seems the same.

But as God call us one by one,

the chain will link again.

 

 

 

My dad is a survivor

 

 

My dad is a survivor too

which is no surprise to me.

He's always been like a lighthouse

that helps you cross a stormy sea.

 

But, I walk with my dad each day

to lift him when he's down.

I wipe the tears he hides from others;

He cries when no one's around.

 

I watch him sit up late at night

with my picture in his hand.

He cries as he tries to grieve alone,

and wishes he could understand.

 

My dad is like a tower of strength.

He's the greatest of them all!

But, there are times when he needs to cry...

Please be there when he falls.

 

Hold his hand or pat his shoulder...

And tell him it's okay.

Be his strength when he's sad,

Help him mourn in his own way.

 

Now, as I watch over my precious dad

from the Heavens up above...

I'm so proud that he's a survivor...

And, I can still feel his love.

 

 

What makes a mother

 

 

I thought of you and closed my eyes

And prayed to God today.

I asked what makes a Mother

And I know I heard him say.

 

A Mother has a baby

This we know is true.

But God can you be a Mother

When your baby''s not with you?

 

Yes, you can He replied

With confidence in His voice

I give many women babies

When they leave is not their choice.

 

Some I send for a lifetime

And others for a day.

And some I send to feel your womb

But there's no need to stay.

 

I just don't understand this, God

I want my baby here

He took a breath and cleared His throat

And then I saw a tear.

 

I wish I could show you

What your child is doing today.

If you could see your child smile

With other children and say

 

"We go to earth and learn our lessons

Of love and life and fear.

My Mommy loved me oh so much

I got to come straight here.

 

I feel so lucky to have a Mom

Who had so much love for me

I learned my lesson very quickly

My Mommy set me free.

 

I miss my Mommy oh so much

But I visit her each day.

When she goes to sleep

On her pillow's where I lay.

 

I stroke her hair and kiss her cheek

And whisper in her ear

"Mommy don't be sad today

I'm your baby and I'm here."

 

So you see my dear sweet one

Your children are OK

Your babies are here in My home

And this is where they'll stay.

 

They'll wait for you with me

Until your lesson is through

And on the day that you come home

They'll be at the gates for you.

 

So now you see what makes a Mother

It's the feeling in your heart.

It's the love you had so much of

Right from the very start.

(Jennifer Wasik)

 

 

[Borris]

Hei!

 

Vet ikke hva jeg skal si annet enn at jeg ikke vet akkurat hvordan du føler det, for det kan man aldri, tror jeg, men at jeg opplevde nesten det samme i januar i år, og kjenner godt igjen følelsene du beskriver, kanskje spesielt tomheten.. Bare å ikke få ta med seg babyen sin hjem fra sykehuset var for meg helt absurd..

 

Men det er flere ting som har hjulpet meg. Presten på sykehuset har vært en viktig person i min sorgbearbeiding. Er ikke medlem av Statskirken og tror ikke på Gud, men han var en jeg kunne snakke med om hva jeg følte og tenkte, en nøytral person som har vært borte i mange mennesker i sorg, og en person som ikke sto med begge bena i denne forferdelige situasjonen, og som ikke bare var opptatt av å skåne meg så jeg ikke skulle bli mer lei meg.. Var sikker hele veien på at vi på en, eller annen måte skulle komme oss igjennom alt, visste bare ikke helt hvordan, og det tror jeg bare man må ta fra dag til dag, fra uke til uke..

 

Å fortelle hva som skjedde igjen og igjen til alle som ville høre de første dagene var viktig også.

 

Min samboer var min store støtte hele veien, men det var ikke alltid så lett.. På sykehuset var vi like knust begge to med tårer og alt, men etter noen dager følte jeg at han trøstet meg mye, men at jeg ikke fikk gjort noe for han, at han ikke hadde behov for meg på samme måte.. Men vi sørger forskjellig og det er kanskje det viktigste å huske på, forhodet tåler alt hvis man bare er ærlige om hvordan man har det. Han sa til meg at jeg hjalp han masse bare ved å la han få trøste og være der for meg, noen dager slo jeg meg til ro med det, andre dager var det likevel ikke helt nok..

 

Er ingen fasit på hva man skal gjøre, tror bare man følger hjertet, og hvor rart det enn høres ut, og hvor vanskelig det enn er, så tror jeg man må nyte de øyeblikkene der man klarer å se fremover og tenker positivt, det blir heldigvis flere og flere av dem..

 

Føler du behov for å snakke med noen så er jeg her!

 

Lykke til fremover, sender mange gode tanker!!!!!

[vi blir 4 :o)]

Takk for gode ord og nydelige dikt!

 

"ser du stjernene, liten" leste vi opp i Igrid`s begravelse, og er for meg et helt spesielt og nydelig dikt!

 

I dag er det 3 uker siden lillejenta vår ble født, og jeg synes nesten det er tyngre å bære nå som det største sjokket har gitt seg..

 

Noen dager er så uendelig tunge, mens andre er lettere..

mannen min og jeg kommuniserer godt, og har et sterkt forhold.. det er bare det at våres behov er så forskjellige! Jeg vil helst krype opp i armkroken og bare kose og trøste hverandre, mens han gjerne kunne dratt på hytta noen dager alene.. det å møtes på halvveien da byr på noen utfordringer. men det skal vi klare..

 

Min mann også har en stor sorg, og jeg føler med han når han forteller hvordan det er å være mann oppi denne sorgen.

Han møter ikke på langt nær like mye forståelse fra kollegaer og andre rundt oss som det jeg gjør. Og som han sier har jo han mistet lillejenta si.. Derfor synes jeg ikke det er så lett å bruke hans støtte i den grad jeg ønsker, ettersom han har så sterk sorg selv..

Utrolig vanskelig å være to sørgende, og ha forståelse og respekt for at man sørger ulikt..

 

takk igjen for gode ord!

[Anonym bruker]

Heisann! Jeg sitter her med tårer i øynene av å tenke på alt du/dere har gått igjennom! Jeg har bare ikke ord på hvor trist dette må ha hvert får dere! Jer har lest endel historer om slike tilfeller, men har aldri blitt så "puff" før..

 

Ønsker dere lykke til på veien fremover, og håper dere kommer dere videre på en fin måte sammen, etterhvert!

 

Tankfulle klemmer til deg og dine )

[toniberjeta]

hei...jeg mistet min jente for en uke siden,hun ble født frisk og velskapt...plytselig døde hun fra oss..

[Anonym bruker]

Trist!! Forferdelig! Har ikke ord!!!!!! Jeg mistet selv min gutt en dag før termin...... Kan ikke sammenlignes med noe... Savner han dypt!!!!!!!