Samboer gjør ingen innsats til å slutte med hasj røyking...

[Anonym bruker]

Er det slik at når man har røyket så lenge som 10 - 12 år at man mister helt lysten til absolutt alt. Han har sviktet meg på nesten alle områder, både under sv skapet og etterpå. Han er så innesluttet og orker ingenting nesten. Har nettopp hatt pause i forholdet, og han vet hvordan jeg vil ha det i mitt liv. Etter dette har han hjulpet mer til hjemme, vært mer ilag med oss og sånn. Men han er fortsatt humørsyk, røyker hasj hver dag og skjuler det ikke engang!!

Vi har hus ilag, billån osv... Syns det er så vanskelig å dra fra han når vi er så etablerte, også tenker jeg jo at jeg ikke skal gi opp for fort heller...

 

Huff, det er så vanskelig!

[Anonym bruker]

Hei HI!

 

Dette hørtes ut som meg! Mannen min har røyket i sikkert 10 år han også. Han har også sviktet meg på alle området. Var utro mot meg da jeg var 7 mnd på vei med vår datter. Jeg ble hos han, men sliter med å kommer over det. (Det er et år siden det skjedde.)

 

Mannen min er også veldig innesluttet og orker lite. Han klarer ikke å stå opp om morgenen, og blir bare sur når jeg prøver å vekke han.

 

Jeg har mange ganger tenkt på å gå fra han, men tenker som deg at det er vanskelig når vi er så etablerte.

 

Nå skal jeg begynne på jobb igjen snart, og da skal han ha 6 uker pappaperm. Gruer meg, siden jeg ikke vet om han kommer til å la være å røyke når han er sammen med henne hele dagen. Tør nesten ikke å spørre han heller, for han blir bare sur og tar det som masing.

 

Regner med at du har barn? Er de hans? Har han hatt pappaperm med barnet/barna? Hvordan gikk det?

 

Hilsen trist og sliten mamma

[Anonym bruker]

Han har sviktet meg på flere områder, selv om han ikke har vært utro da. Han har prioritert venner, hasj og data fremfor meg og datteren vår i den tøffeste perioden. Jeg har truet med å dra og det virket. Han er blitt en ny mann, men måtte virkelig vise han at det var nok og at jeg var helt seriøs med å flytte ( søkte om leilighet ).

 

Nå er det gått en liten tid, og han røyker ikke ( som jeg vet om )... Han har fått klar beskjed om å ikke røre hasj når han har ansvaret for datteren vår, jeg drikker jo ikke en flaske vin når jeg har henne alene. Det kan jo skje ting som gjør at man må være klar i topplokket, fks kjøre bil, de kan bli syk, det kan brenne... osv...

Han er mye humørsyk og grinete, kan slamre med skuffer og skap, syns det er helt forkastelig, men skal prøve litt til.

 

Han skal ha 10 uker pappaperm, og jeg vet ikke hvordan det kommer til å gå, men han er flink pappa når han gidder. Men det er ikke før i april da, og det er jo ikke sikkert vi bor ilag lenger.

 

Det kommer til et punkt der man ikke orker mer rett og slett. Jeg har holdt det inni meg i flere år og mens jeg var gravid og etter hun ble født har jeg grått mange millioner tårer... egentlig skjønner jeg ikke hvorfor jeg ikke bare flyttet ut da.... Nå har jeg fortalt den nærmeste familien vår og mine nærmeste venniner hvordan vi egentlig har det og jeg har all støtte fra de og jeg vet han kommer til å angre og skjemmes om jeg en dag drar min vei. Han vet ikke at jeg har fortalt alle hvordan han har holdt på, men det er godt at de vet det.

 

Håper du finner styrken til å virkelig ta han for deg en dag og konfrontere han med alt dette, jeg vet det er vanskelig. Hvis han bare blir sur og sint på deg å ikke prøver å forstå eller vil forstå er det jo like greit at du vet det og bare kan dra din vei. Det finns så mange fantastiske menn der ute og dessverre mange som ikke er så bra.

Lykke til

[Anonym bruker]

Huff, dette gjør så vondt å lese nå... Fælt å høre at slike problemer ikke løser seg så lett.. Skulle gjerne hatt en tryllestav og bare fikset opp på et øyeblikk.

 

Jeg er gravid, og sammen med en mann som deres. Han røyker, og blir veldig humørsyk og utrivelig å være sammen med... Nå nettopp begynte vi å krangle, etter å ha hatt en fin dag sammen, fordi han fant det for godt å begynne å rope til meg og hytte med nevene på gata, fordi jeg sa noe om at jeg ikke liker å gå på rødt lys.... Han sier jeg er altfor sårbar når jeg reagerer på oppførselen hans, og JA, jeg skal gi han rett i det, jeg har jo aldri vært så sårbar som nå, og det burde jo han også skjønne. Men tunellsynet hans tar over... Og han ser vel ikke i det hele tatt at grunnen til at jeg er -så- følsom som jeg er er at jeg rett og slett begynner å stille spørsmål ved hele forholdet vårt. Jeg vil ikke at barnet mitt skal vokse opp med en ustabil og rusa far, og en deprimert mor som er fullstendig psyka ut. Det var ikke sånn jeg hadde forestilt meg at ting skulle bli, men det kan se ut som det er det som er realiteten... Han tar fra meg alt av energi, livsglede og selvtillit.

 

Han sier også, som de fleste, at han skal slutte å røyke hasj/pot, men jeg må si at jeg ikke tror det før jeg får se det. I såfall forstår jeg ikke hvorfor det ikke har skjedd noe ennå.. Vi har jo visst om barnet i godt og vel 4 mnd, og ingenting har forandret seg. Jeg er lei av å ta det opp også, for det ender i store krangler og noen ganger kan det bli så ille at jeg er redd vi skal fly på hverandre.

 

Jeg begynner å ønske at jeg hadde tatt abort og gått fra ham. Føler meg fanget i et grep jeg ikke kan komme ut av. Og det gjør vel han og; rusgrepet. Noen ganger, hvis vi snakker rolig sammen om hvordan vi har det, så kan han si ting som at han beklager hvordan han snakker til meg, og at han frykter at han skal bli en "tikkende bombe". Noe innsikt finnes altså, men den druknes jo i joint på joint, og snart er vel alt borte...

[Anonym bruker]

Uff, det er trist og høre ders historier:(

Jeg er selv i et forhold med en mann og et barn, hvor han røyker. I grunn er det ikke noe stort problem for meg(men det var det), bortsett fra at han har sagt han skal slutte, men han klarer ikke helt.

Jeg har valgt å respektere at han ikke klarer det, selv røyker jeg jo vanlige røyk, og vet hvor avhengig man faktisk blir av det. Men han har trappet ganske mye ned etter at jeg respekterte at han røyker, og da mener jeg at han også respekterer meg og oss å. Han røyker aldri hjemme(ute), fordi jeg har sagt at det respekterer jeg ikke, derfor reiser han alltid bort=) Han har gått fra å røyke to ganger daglig til å røyke 1-2 ganger i uka noe jeg syns er kjempe bra!! Men jeg har sagt jeg ikke vil vite når og hvor han røyker, fordi jeg ikke vil ha noe som helst med det å gjøre. Han prøver å slutte helt, og håper han klarer det. Håper det gir dere noe inspirasjon;) Og at det evt. funker.

[Anonym bruker]

Jeg skrev innlegget over ditt, siste anonym. Godt å høre at det fungerer for dere! Det høres greit ut at han i det minste drar bort for å røyke. Jeg har også sagt det til min samboer, at jeg ikke vil at han skal røyke hjemme (han røyker ute altså...). Han sa seg enig i det for en stund siden, men en uke senere var det glemt igjen, og ifølge han frekt av meg å påpeke at det ikke var greit... Hukommelse... Blir jo så jeg ikke orker mer krangling snart. Holder på å gi opp. Dessuten, hvis han bare skal røyke borte vil han mest sannsynlig ikke være så mye hjemme... Men det er kanskje greit det og, jeg vet ikke. Han er jo ikke særlig morsom å være sammen med når han er fjern uansett, så han kan like gjerne være borte kanskje. Huff, jeg er så lei og sliten og oppgitt. Føler ikke at det kommer til å bli noen god løsning på dette. Jeg føler at jeg holder på å bevege meg mer og mer mot alternativet å bli alene med barnet. Og det vil jeg jo egentlig ikke, men det er vel bedre for et barn å vokse opp med en forelder, men i et stabilt hjem, enn i et ustabilt med to utslitte foreldre med store problemer.

Blir helt ustabil selv av dette. På den ene siden gleder jeg meg noe helt utrolig til barnet skal komme, men på den andre siden er jeg så bekymret og lei meg som jeg aldri har vært før. Faen. Forbanna blir jeg og.

[Anonym bruker]

"godt" å se at det finnes flere av oss masehøner

Jeg har slitt med samme probemet med min mann i alle år. Han lover å slutte, og ender opp med at han går bak ryggen på meg. Jeg fant ut at jeg måtte ingå kompromiss og la han røyke innimellom... MEEEN problemet da var at jeg så på hele kroppsspråket hans at ahn ikke ville være hjemme...gikk å jikket ut vinduet (på bilen), spg på mobilene heeele tiden...før han sa "jeg stikker ut en tur"... Synes det var helt for jævlig å være sammen med en som ikke ville være sammen med oss...

Det gikk fra å røyke i helgene og så flere ganger i uken og så hveeeer dag, flere ganger til dagen.

Jeg sa STOPP! Dette finner jeg meg ikke i. Han ble sur og vi ble ikke enig.

Vi har nå bodd fra hverandre i 5 mnd, og han har virkelig innsett at hasjen ikke er vedrt å miste familien for.

Han har nå kuttet helt ut, og blitt en bedre pappa

Jeg tar forbehold om at han kanskje dette tilbake i gamle fotstpor, men er da klar for å flytte for godt. For jeg og barna fortjener bedre enn å være sammen med en som heller vil røyke hasj enn å være sammen med oss!

[Anonym bruker]

Huff, så vanskelig dette... Jeg føler meg spesielt ille nå i jula, nå når jeg er hjemme hos familien min og forteller om hvor fint vi har det og hvor mye vi gleder oss til babyen kommer. Det er jo på den ene siden sant, men på den andre siden så gruer jeg meg og, mest av alt pga røykinga. Orker ikke fortelle noen om det heller, fordi jeg er redd for å høre at jeg har tatt feil valg... Noe som kanskje er litt sant. Det å få barn med denne mannen er kanskje ikke det lureste jeg har besluttet.

 

Til anonym over: min er akkurat lik, når jeg legger ned forbud mot å røyke hjemme. Da vil han jo ikke være hjemme... Går bare rundt og stresser og er rastløs. Før han stikker.. Jeg vil ikke ha det sånn. I allefall ikke når barnet er kommet. Barn fortjener jo en pappa som tar seg tid til å være sammen med oss, som du også sier. I allefall bør fraværet ha en bedre grunn enn at han skal til en kompis og røyke...

 

For min del så venter jeg nok med å gjøre noe til barnet har kommet, og ser hvordan det går da. Jeg har mast mye allerede, og ingen endring har skjedd, så nå gjenstår det vel å se om det å bli pappa kanskje kan gi ham motivasjonen han trenger til å slutte. Men hvis det ikke skjer så blir jeg vel nødt til å gjøre som deg, flytte ut og håpe at han forstår alvoret.

 

Håper det går bra med dere!

[Anonym bruker]

Hei jenter! Ville bare dele min "historie" med dere.

 

Har en mann fra en velstående familie. Vi har et flott hus, som ingen andre på vår alder har, ihvertfall ikke med alt av flott inventar. Vi har bil, vi har hytte, mange penger, boblebad i hagen. En gutt på 5 år.

 

Men min mann røyker hasj. Hver kveld, etter at barnet har lagt seg. Han gidder stort sett ikke annet enn å dra ut å handle mat,. Aldri er han autoritær og stiller opp med meg på foreldremøter i barnehagen osv. Han er asosial ovenfor andre, kan hilse og være hyggelig, da han er en ekstremt hyggelig mann, men han blir aldri ansvarsfull. Jeg kan ikke reise noe sted, jeg kan ikke stole på ham. Jeg elsker ham og sier at det må kunne gå en grense hvor det blir bruk og ikke misbruk"

 

Jeg drikker jo ikke vin hver dag. Så hvorfor må han røyke hver dag? Vi er relativt unge, i slutten av 20 årene. Men jeg har hele veien oppdratt min sønn alene. Han glimter til med sine meninger iblandt, men det er ikke noe jeg mener han har rett til. Han bruker som regel masse penger på sin egen lille virkelighetsflukt- han reiser rundt omkring i verden og lever livet, mens han betaler alt for meg og gutten her hjemme. Så her sitter vi... Mens han ringer og sier han elsker oss, står jeg og måker snø.. Oppdrar hans sønn, går på jobb for å fylle dagene, vasker hus og tar meg av det meste.

 

Jeg har vært igjennom flere utroskap. Et brudd, hvorpå vi ble sammen igjen etter ett år. Da startet vi på ny, men gudene må vite hva han har bedrevet i utlandet.

 

Mitt råd til dere jenter, er å følge hjertet. Jeg angrer at jeg ikke gikk ifra han, mens gutten var for liten til å forstå. Nå starter han snart skolen. Pappa burde være et godt forbilde. Vår sønn vet ingenting om at pappa tar en røyk til kvelds, men han ser nok etterhvert at pappa ikke er like tilstede som andre pappaer. Han tar aldri gutten med seg noe sted, ikke ønsker han det heller. De gangene jeg tar det opp, sier han at de to koser seg mer med tv- spill hjemme. Vel, det er ikke det jeg ønsker for mitt barn, så jeg er den som da ender opp med å stå for uteaktivitetene. Pappa har ALDRI vært med på en eneste skitur. Ikke en aketur, ikke en eneste tur til svømmehallen. 2 ganger på kino, 2 ganger på lekeland. Gutten er snart 6 år....

 

Jeg tror jeg ville klart dette bedre alene. Men fasaden skal jo opprettholdes.

 

Ting skjer bak de flotte gardiner, som dere ikke har aning om.. Det skal dere vite. Og nå snakker jeg ikke om bare her, men rundtomkring. Ikke la en fasade lure dere.

 

Jeg lider.