FØDSELSHISTORIE

[Tryne_ nr.3 på vei]

Fødselshistorien av Leah og Sarah

Her kommer 2 fødselshistorier. Den første er fødselen jeg hadde for 3 år siden og den andre er fødselen for 3 uker siden. Jeg skriver ned begge slik at de som har hatt en fæl opplevelse og nå skal føde igjen kan se at det trenger ikke bli likt. Hos meg var første fødsel grusom (så er dere advart) mens fødsel nr.2 gikk veldig fint.

 

DA LEAH KOM TIL VERDEN

Det hele begynte natt til 17.desember klokken 24.00. Magen begynte å stramme seg, men jeg tenkte som vanlig at dettE var kynnere, hadde jo hatt en del av de i svangerskapet. Men etter en halv time fant jeg vel egentlig ut at noe var litt annerledes. De gjorde på en måte litt vondt, men jeg hadde ikke noe tro på at fødselen var i gang. Når klokken var 2 hadde jeg lenge vurdert å vekke mannen, for nå var det virkelig begynt å gjøre litt vondt, men så tenkte jeg at det var litt dumt visst det ikke var noe på gang. Klokken 3 derimot vekket jeg han. Han er som vanlig veldig trøtt, så når jeg fortalte at jeg ikke visste om det var noe på gang og at det gjorde vondt, så la han seg berre ned igjen og lukket øynene. Men så gikk det noen sekunder så spratt han opp, han hadde skjønt hva det var.

 

Jeg hadde lenge telt minuttene mellom de som senere viste seg å være rier, de vekslet nå mellom 5-10 min, å gjorde skikkelig vondt. Men dom som jeg er, så trodde jeg fortsatt ikke at fødselen var i gang, sa til mannen at det går sikkert over. han derimot var ikke helt overbevist, så han ringte til føden. Vi fikk beskjed om å vente til riene var enda mer regelmessige. Det var jo greit for meg, for jeg ville ikke komme der når jeg ikke hadde rier, hadde jo berre kynnere (ja, så dum går det an å bli).

 

Klokken 6 ringte mannen til føden igjen og sa at nå var det 5 min mellom riene, av og til 10 min. Damen i telefonen spurte meg om jeg kunne vente, å jeg sa selvfølgelig ja, dom som jeg er. Nå hadde jeg vert 6 timer i sengen hjemme, å de siste 3 timene hadde det gjort veldig vondt. Klokken 7 begynte det vel å sige inn litt hos meg, det var jo nødt til å være rier, er ikke akkurat normalt å ligge å vri seg i alle retninger i sengen visst ikke. Så derfor ringte vi klokken 7 å sa at vi kom. mannen spurte om han skulle pakke med klær til babyen og litt til meg. Men jeg sa nei jeg, trodde jeg skulle komme hjem igjen, skulle jo berre sjekke.

 

Klokken 8 var vi framme. jeg ble sjekket, å der fant de ut at jeg hadde 3-4 cm opning.

Der seig det inn, jeg skulle faktisk føde, det tok meg altså hele 8 timer før jeg ville innrømme for meg selv at fødselen var i gang. Så kom panikken, det var jo ingen vei tilbake. Jordmoren spurde når fostervannet hadde gått. Jeg stod der som ett spørsmålstegn, det hadde jo ikke gått. Jordmoren kunne ta rett på hode til jenten, så jeg hadde altså ikke fostervann, så når det gikk er det ingen som vet. Jeg ble lagt på ett rom, riene var virkelig begynt å ta seg opp. Fra nå av klarte jeg ikke lenger å følge med på klokken, hadde mer enn nok med å konsentrere meg om det som jeg skulle. Jordmoren kom inn å spurte om jeg hadde lyst å prøve badekar, å hva vil en ikke når en har vondt?? Jeg hoppet oppi å satt der en stund. Det lindret vel litt i begynnelsen, men så ville jeg vel berre ut av, klarte ikke å sitte stille der.

 

Så var det inn på rommet mitt igjen, nå ble jeg sjekket en gang til. Jeg hadde 5 cm opning, å jeg hadde grusomt vondt. Så da spurte ho om jeg ville ha epidural, ja sa jeg da. Jordmoren sa jeg måtte vente litt, for anestesi legene var opptatt. Det var greit for meg, men lite visste jeg da at det skulle ta laaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaang tid før jeg fikk epiduralen.

 

Jeg ble flyttet inn på ett annet rom, de måtte ha mer utstyr siden jeg skulle ha epidural. Riene var begynnt å bli veldig intense, å jeg følte jeg ikke fikk puste. Jeg prøvde å finne noe å slå, å fant nattborde. Jeg visste rett å slett ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg hadde ventet leeeeeeeeeeeenge på epiduralen, men anestesi legene var på en operasjon. Jeg sa til jordmoren at visst ikke jeg fikk ett eller annet nå så dør jeg. Der er sant så mamma sier, at når en tror at det ikke kan bli værre, så blir det 10 gonger værre. Nå hadde jeg så vondt at det er rett og slett mange ting jeg ikke klarer å huske, men som mannen har fortaldt meg etterpå. Den ene rien var så intens at jeg ble ikke akkurat lydløs. Jeg fikk fortalt etter fødselen at da hadde jordmoren sprunge ned til disse legene og sagt at nå fikk de jammen meg komme, for no hadde hun det ikke gått.

 

Omsider kom de, men da hadde jeg 9 cm opning, å det ville ta en stund før epiduralen begynnte å virke, da tenkte jeg at dette kommer jeg aldri til å klare. Jeg fikk beskjed om at det kunne gjøre litt vondt, men jeg kan ikke si at jeg husker at det var vondt å få inn epiduralen, for det er jo ingenting som kan måle seg med de smertene jeg allerede hadde. Så var det berre å legge seg ned å vente på at den skulle virke. Den begynte å virke etter en stund, men da viste det seg at jeg allerede hadde 10 cm opning. Altså, jeg hadde klart det meste alene.

 

Så var det disse pressriene da. Jeg fikk beskjed om at jeg skulle begynne å presse. Jeg presset og presset, men jenten rikket seg ikke. Da viste det seg at hun hadde festet seg skjevt, det var altså umulig å få henne ut. Da måtte jeg altså ikke presse når jeg hadde pressrier, det var forferdelig. Jeg så opp på skjermen å merket at hjertelyden til jenten min datt ned fra 150 slag pr.min til 50 slag per.min hver rie. Jeg begynte å bli litt stresset. Men jeg var ikke alene, jordmoren å den ene legen var også begynt å bli stresset. De kallte på flere. Til slutt var det 2 leger, 2 jordmødre og tre sykepleier inne hos meg. De begynte å hviske, så det var tydelig at noe ikke var som det skulle.

 

Så fant de ut at hun måtte ut snarest mulig, så de skulle bruke sugekopp. De prøvde å få den inn, men det var ikke så lett når jeg kjempet i mot. Mannen har sagt til meg etter på at de hadde funne fram saksene å holdt de rett framfor øynene mine, de måtte altså klippe litt. Dette kan jeg heller ikke huske, hadde nok med meg selv jeg. Da jeg endelig skulle få begynne å presse, begynte riene å dabbe av. Dette var pga epiduralen. Dette var jo ikke akkurat bra i min situasjon siden jenten måtte ut snarest. De ga meg noe som skulle få fort gang i riene igjen, å det tok heldigvis ikke lang tid før de var i gang.

 

Nå var jeg klar til å presse. Etter ca 9 press var hun ute. Hun kom til verden den 17.desember 2006 klokken 13.15 ( 14 DAGER FØR TERMIN). Hun ble lagt oppå magen min så snart de fikk vekk navlestrengen som var snurret seg rundt halsen hennes. Jenten som var kommet var IKKE stor. Leah var 1870 gram og var 44 cm lang. Det viste seg at morkaken hadde vert ødelagt, noe jeg ikke visste.

 

Nå i etterkant vil jeg helst ikke tenke på det, jeg er berre glad alt gikk som det gikk. Hun hadde de første 3 ukene problem med å holde på temperaturen. Vi fikk heldigvis komme ut av sjukehuset på julaften, en uke etter at hun kom til verden

 

 

 

DA SARAH KOM TIL VERDEN

Det hele startet med en vanlig kontroll på Haugesund sjukehus 4.november. Pga svangerskapet jeg hadde første gang har jeg måttet hatt hyppige kontroller (ca hver uke/hver annen uke) så å si hele svangerskapet. Jeg og sykehuset var også blitt enige om at jeg hver uke de siste 4 ukene før termin skulle sjekke moding fordi jeg nå hadde fødselsangst etter forrige fødsel som ikke gikk så bra. Jeg hadde også lang vei til sykehuset denne gangen og det var mulig at fødselen kunne gå veldig fort. Jeg ville i utgangspunktet ha KS denne gangen, men etter flere samtaler med jordmor og lege bestemte vi sammen ett opplegg som skulle følges slavisk slik at jeg klarte å komme meg gjennom vaginal fødsel.

 

Så den 4.noverber da jeg skulle på kontroll (var da ca 2,5 uker til termin) ble det som vanlig sjekket hvor stor barnet kunne være, blodgjennomstrømning i morkake og navlestreng. I tillegg ble det tilslutt sjekket modning. Det viste seg at jeg var begynt å bli litt moden (1-2 cm åpning), jeg ble strippet av legen. Jeg hadde ikke noe forventning denne dagen, det var blitt bestemt at jeg skulle uansett legges inn uken etterpå for å få sett i gang fødselen da om jeg var moden. Men til min store forbauselse sa legen til meg at han ville legge meg inn denne dagen og sette meg i gang dagen etterpå. De ville ikke lenger vente fordi også dette barnet så ut til å være litt lite og ble mindre om mindre prosentvis i forhold til gjennomsnittet for hver uke som gikk.

 

Ute satt min svigermor og jenta mi å ventet på at jeg skulle komme så vi kunne kjøre hjem. Hun ble rimelig sjokket da jeg sa at jeg fikk ikke reise hjem, nå skulle jeg settes i gang. Min svigermor har ikke billappen, derfor måtte hun og datteren min bli i Haugesund hele dagen sammen med meg og vente på at min mann og svigerfar skulle komme på kvelden. I mellomtiden gikk vi å handlet. Jeg kjente at jeg var begynt å få murringer som kom å gikk hele dagen. Det kom også litt blod i trusen. På kvelden kom svigerfar for å hente svigermor og datteren min. Mannen min fikk ligge sammen med meg inne på ett rom denne natten. Det ble dessverre ingen søvn på meg, jeg hadde ca hvert 15 min ”tak” i magen hele natten.

 

Om morgenen våknet jeg av at jordmoren kom inn og sa at kl. 08.00 skulle jeg settes i gang. Jeg ble spent, men også nervøs. Jeg lå en time med CTG som viste at jeg hadde rier slik jeg trodde hvert 15 min på daværende tidspunkt, så jeg var jo på en måte litt i gang. Jeg ble kl. 08.00 kjørt inn på ett annet rom og skulle få ballongkateter for å få satt det i gang. Legen sjekket meg, da viste det seg at åpningen var gått til 2-3 cm. Jeg hadde da for stor åpning til å få kateter så de ga meg en pille i stede. Etter 15 min startet riene, de kom da med ca 3 min mellomrom. Jeg kjente at jeg ble veldig redd med en gang, og hjertet pumpet i høygir. Jorddmoren som hadde meg hadde heldigvis lest godt gjennom journalen min å visste hele min historie fra a til å. Hun klarte ved hjelp å snakke om alt mellom himmel å jord å roe meg ned. Hun så vel at jeg var nervøs og redd.

 

Tiden gikk og riene varierte mellom å komme hver 3 min til hver 8 min i noen timer. Jeg hadde det faktisk litt morsomt i løpet av denne tiden. Jordmoren var inne hos oss hele tiden for å holde kontroll på jenta i magen (for å unngå at det skjedde samme komplikasjonene denne gangen som sist). Vi spøkte å lo, jeg, hun og mannen min. vi begynte å forberede til epidural slik at jeg skulle få den på ett tidligtidspunkt pga mulig styrt fødsel når det første skulle sette skikkelig i gang. Jeg ble sjekket en liten stund før epiduralen, da hadde jeg ca 4 cm åpning (klokken var da 13.00). Jeg var litt overrasket over at jeg hadde ikke hatt i nærheten av så vonde rier denne gangen på alle disse timene og disse 4 cm som sist gang. Første gang hadde jeg vridd meg i smerter i 8 timer for å åpnå 3 cm (dette gjorde jeg IKKe denne gang). Som sin søster for hjertelyden ned flere ganger under fødselen. Heldigvis fant vi ut hvorfor tilslutt. De viste seg at hun fikk ikke nok oksygen når jeg lå på ryggen, så det bedret seg når jeg la meg på siden. Vi hadde hele tiden kontroll på hvordan jenta hadde det i magen. Jeg lå med CTG første halvdelen av fødselen, og etter at de tok vannet fikk jeg en elektrode på hodet til babyen som fulgte nøye med.

 

Jeg fikk nå epidural. Jeg merket at den startet å virke og etter ca 30 min skulle den ha full virkning. Vannet ble da tatt. Ganske raskt etterpå merket jeg at riene tok seg opp, det var begynt å bli veldig vonde. Jeg ble sjekket og hadde 5 cm åpning da. Like etterpå kom riene uten pauser og ble veeeeeeeeldig intense. Mannen angret nå på at han sa at han håpet fødselen snart ble skikkelig så vi ble ferdig med dette her. Jeg pustet og pustet og sluttet å snakke med folk, orket ikke. Ca 10 min med rier UTEN pauser ble jeg jekket igjen, FULL ÅPNING (IKKE RART DET GJORDE VONDT). De ba meg komme over på en annen seng hvor jeg skulle få presse. Jeg sa at jeg ikke klarte det, men heldigvis fikk jeg noen sekunder med pauser mellom riene den ene gangen så jeg fikk komt meg over i senga.

 

Jeg visste nå at jeg nærmet meg slutten. Jeg var nervøs i forhold til tidligere fødsel om dette barnet også kom til å sette seg i tverrstand. Derfor fant jeg ut at denne gangen skulle jeg presse for livet. Riene kom fortsatt uten pauser og jeg fikk ingen pusterom og holdt derfor å på å spy ene gangen. Heldigvis kom det plutselig en liten engel å ga meg noen sekunders pauserom, det var godt å få hente seg inn. Jeg presset alt jeg kunne og lagde noen merkelige lyder kan man si (lydene kom pga pressingen men også smertene). Det eneste jeg visste var at dette barnet skulle UT. Jeg klarte å skrike under en rie at dette var INGENTING i forhold til sist gang. Da ville alle i rommet le seg i hjel (jordmoren sa hun hadde aldri hørt noe si noe sånt under selve fødselen). Etter en del pressrier og litt vansker med å få henne ut kom hun plutselig skrikende.

 

Min etterlengtede Sarah var ute klokken 16.07 den 5.november 2009 (17 DAGER FØR TERMIN)og var 2485 gram , 46 cm lang og 33 cm rundt hode. Jeg var i syvende himmel, følte jeg hadde lotto. Jordmoren prøvde å snakke med meg, men jeg var i min egen verden, jeg var så lykkelig for at det var over og at alt hadde gått så bra. 9 mnd med redsel i svangerskapet og redsel for hvordan det skulle gå under fødselen var forgjeves. Men gud hvor deilig det var:D Jeg fikk nå vite at også dette barnet hadde stilt seg i tverrstand, heldigvis slapp jeg tang denne gangen og evt. Akutt KS:D

Dagen etterpå møtte jeg jordmoren som hadde hatt meg første delen av fødselen. Hun sa til meg at hun hadde aldri sett en så stolt og lykkelig mor før. Jeg var vertfall overlykkelig

 

Nå i etterkant kan jeg si at ja, det er vondt å føde, men det er stoooooooooooooooooooooooooor forskjell på fødslene. Hvis jeg måtte føde igjen og visste at fødselen ble som denne så skulle jeg overlevd og jeg hadde nok ikke kvidd meg så mye. Min første fødsel var ett mareritt, og den har nok ødelagt en del for meg. Nå 3 uker etter denne fødselen klarer jeg ikke huske smertene som jeg hadde, derimot klarer jeg fortsatt å huske smertene etter første fødsel som var for 3 år siden. Så til alle som kvir dere, det trenger ikke være så aller verst;)

 

Uansett. Jeg har vert på BIM siden 2004 og har hatt min del av prøving for å få disse to jentene. Jeg har ikke ord som kan beskrive følelsen av å bli mor. Det har vert en lang vei, men nå i ettertid har det virkelig vert verdt det. N legger jeg årene inn, nå skal jeg kose meg med jentene mine. Om jeg er heldig å få oppleve dette en gang til så blir jeg glad, men om jeg ikke får det så skal jeg være evig takknemlig for to flotte jenter.

 

[Gjest Bjørnen Collargol*gravid]

Ja der ser man hvor stor forskjell det kan være.

Flott at det gikk så bra denne gangen da Tryne!

 

Du får kose deg masse med jentene dine