Vet ikke om jeg orker mer...

[Anonym bruker]

Hei

 

Jeg har en datter på snart 10månder.. Jeg er gravid med tvillinger og er i uke 23. Ting beynner bli veldig tungt for tiden. Jeg klarer ikke bære vesla mer, men er nødt å gjøre det av å tell for det. Har sliti litt med bekkenløsninger, men går noe bedre nå som tvillingene har kommet seg lengre opp i magen slik de ikke presser bekkenet.

Mannen er nødt å ta vesla på kvelden (natten ) og morgenen, noe som gjør han sliten på dagen. Jeg prøver da å trå til med å vaske,rydde og dagelighus arbeid. Noe som sliter meg helt totalt ut. Vi skal gifte oss i april og jeg har termin runt i mars, jeg har spurt om vi ikke kan utsette det litt, noe mannen ikke er ening om i det hele tatt Han er heller ikke med å planlegge bryllupet, noe som jeg må sitte å gjøre alene. Han har heller ikke en forlover eller sendt ut alle invitasjoene tross for at fristen har gått ut to ganger, så vet jo egntlig ikke hvor mye han vil dette her. Det tærer jo veldig på meg. Gubben har til tross for at jeg har spurt han mange ganger om han kan slutte og lagre bilder av mine venninner i lett kledde undertøy/bikinier. Ikke slutta med det. Han bruker mye tid på pc, mange ganger han aldri hører på hva jeg sier på en hel dag Hver gang jeg tar opp pc greiene, får jeg kjeft tilbake. Enten ingen bestemmer over meg, eller at jeg må slutte og snoke på pv hans. Og at jeg har store problemer. Jeg vet ikke hvor jeg har denne mannen, meg selv eller tvillingene. Jeg synes ikke det var skummelt å føde i det hele tatt. Men har angst nå siden det er 2...

Jeg har sakt til han at jeg er deprimert, noe han sier jeg IKKE er.. og at jeg ikke har noe grund til det. ( Alt ordner seg til slutt)

Men jeg føler ikke det i det hele tatt. Jeg er 21 år, jeg har ikke lappen.

så føler at jeg aldri kunne ha tatt av meg 3 barn alene. så her sitter jeg da, inlåst i mine egne tanker..

 

Hvis noen gidder svare på inlegget mitt, sier dere sikkert av vi må snakke om det, men jeg har prøvd å snakke med han. Men han snur og vreger alt slik det blir jeg som har problemer og er paranoid. og slem som aldri tenker på han..

 

Men svar gjerne for det..

 

Klem

[Anonym bruker]

Problemet ditt er vel egentlig mannen din, slik jeg kan se det.

Er det noen andre som kan avlaste deg litt? Noen i familien som kan passe babyen? Har dere råd til vaskehjelp om ikke annet en gang i måneden?

Høres ut som mannen din trenger en skikkelig oppstrammer. Han fortjener en skikkelig spak i baken spør du meg.

[Samanta Fox]

Jeg tror jeg ville fortalt jordmor om hjemmesituasjonen din neste gang du er der. Fortell at du er deprimert om det er slik du føler deg og hvordan du opplever mannen din. Det er viktig at dere får ordnet opp før tvillingene ankommer. Da blir det neppe tid til å ordne opp i problemene deres. Jordmor vil kanskje anbefale deg videre hjelp hos noen proffesjonelle, eventuelt parterapi til dere begge. Noe som jeg tror dere trenger sårt. Du må få kunne pratet ut med han om det du føler, og klarer du det ikke alene, må dere prate og lære å prate sammen et annet sted. Du blir jo en ganske ung 3 barnsmamma og det er viktig at dere legger forholdene til rette nå og modnes litt mer. Det er blant annet helt uholdbart at han oppbevarer bilder av dine lettkledde venninner.

 

En trebarnsfar gjør ikke slikt av respekt for deg, barna og dine venninner!

 

Jeg synes også at om du er i det minste tvil med å gifte deg med han, så bør du vente til du ikke lenger er det. Et ekteskap bør være en forpliktelse som er ment å vare livet ut, det bør forplikte gjensidig respekt og troskap mot hverandre. Det bør ikke være noe man gjør fordi man har fått barn sammen.

 

Det virker også veldig hektisk å gifte seg en måned etter nedkomst. Det vil si at når du skal legge nye rutiner for to nye babyer, samt en ett-åring som kanskje har begynt å gå, så skal du også komme i form selv. Hvordan skal du få tid til å planlegge bryllupet? Hvem og hva skal dette gå ut over?

 

Jeg må også spørre om han er hjemme hele dagen og ikke jobber? Har han fedreperm er det da han som skal ta seg av barnet deres og ikke sitte foran pcen. Å ta seg av et barn om morgen og natt betyr ikke at han har fri på dagtid og at ansvaret om barnet ligger alene på deg. Det betyr heller ikke at han er fritatt for husarbeid selv om han tar seg av barnet. De fleste mødre som går hjemme med barn bidrar med husarbeidet også, ofte tar de alt siden de går hjemme og har tid mens barnet sover.

 

Jeg hørtes kanskje veldig negativ mot din mann, og enten føler du deg enig eller så vil du skrive inn mange gode ting om hvordan han bidrar. Jeg håper selvsagt på det siste, at det bare er visse ting som plager deg (som du selvsagt har all grunn til) og at dere klarer å rydde opp i disse. Jeg vet selv at hormonene under graviditeten kan få meg til å se fullstendig mørkt på "alt", men at det ofte bare er noen småting når jeg har fått tenkt meg om .

 

Har du fødselsdepresjon fra forrige barn eller svangeskapsdepresjon eller har vært/er generelt deprimert bør du si i fra til din jordmor neste gang du er der! Barna har det best når du har det bra!

 

Lykke til og mange mange klemmer!

 

[Mel_88]

Hei..

 

Ja, jeg er helt ening med dere to. Man må snakke sammen, men her funker det liksom ikke i det hele tatt. I dag satt gubben på pc, jeg snakket til han mange ganger men han hørte ik. Pluselig skulle han svare på en settning men måtte tenke, alerede da pusta jeg dypt. og sa nej for all del ikke snakk med meg i dag. Da klikka det for han, og han har ligget i senga i 2 timer mens jeg har bakt brød å passet på vesla mi.

 

Samanta Fox- Han er hjemme om dagen ( ikke at det hjelper meg noe særlig) Han er sykemeldt og har hvert sykemeldt siden april. Han har operert, men venter nå på nye time for ny. ( handleddet )

 

Jeg vil gjerne snakke med en jordmor eller lege, men problemet er at det er han som kjører meg, og han blir allitid med in. Hvis de spør oss hvordan det går i hjemmet å sånn. ER han sjapp og sier at han er flink å hjelper til hjemme og hjelper meg.. Noen ganger har de til å med sakt, at man må trå til som MANN når damen har tvillinger... Han sier han gjør det og tror han er best. jaja

 

Jeg har spurt mange ganger om jeg kan gå in alene til jordmor eller lege, men da sier han at vi har et åpent forhold og kan snakke om alt. Eller at jeg glemmer å si det jeg skal at han må passe på.

 

Jaa giftemålet er det siste jeg vil.. og har sakt det, men å ha en gubbe i senga i flere dager, gjør ikke saken bedre. Kommer ikke frem eller tilbake.

 

Til Anonym - Jo har en del som har sakt dem kan hjelpe meg. Men kjærsten min sier ofte at vi ikke trenger hjelp når de erbyder seg.

så der går ofte sjansen min bort, dem vet også at jeg har behov for det. Men når de kommer på besøk vil de liksom ikke ta frem støvsugeren mens gubben sitter og sier NEJ vi trenger ikke hjelp.

 

Vet ikke jeg.. Jeg ville egnetlig ikke ha nr 2.. Men det var ikke snakk om noe annet, da ble det ut av hus på meg. Når vi fikk vite det var tvillinger, ble jeg også litt glad siden det ikke er alle som får det. Ting ble litt lysere. Første fødsel gikk kjempe greit. men gruer meg svært nå siden det er to..

 

Kan jeg si jeg er deprimert??

Eller er det bare hormoner??

 

Klem.. tusen takk for svaret

[Samanta Fox]

Det virker ikke helt som om du har det så greit. Jeg vet ikke om han kanskje høres litt kontrollerende ut og at han bestemmer mye om hva skal skje i forholdet. Er det slik å forstå at han har bestemt at dere skal ha barn nr to ellers var det slutt? Du må jo ha følt deg tvunget da og dessuten ventet dere jo ikke særlig lenge med å bestemme dere ettersom datteren din er 10 måneder. Hvorfor han han slik hastverk? Er det for å legge beslag på deg? Du skriver også at giftemålet er det siste du vil. Jeg synes ikke du bør gifte deg da. Kan du ikke si i fra at dette får vente en stund nå fordi du har for mye å tenke på nå med alle barna? Hva skjer om du sier i fra om dette?

 

Jeg reagerer også litt på at du ikke får gå til jordmor alene. Jeg synes han undertrykker deg vet at du liksom skal glemme noe når du er der. Det du ikke husker kan du uansett ta en annen dag. Du er et selvstendig menneske som må få oppsøke lege og jordmor alene om det er dette du ønsker. Kanskje du neste gang kan si at du gjerne vil reise dit alene, ta bussen eller et annet fremkomstmiddel som passer.

 

Men det kan jo hende han er engstelig for at du skal prate om han?

 

Hvis du føler dette er tilfelle kan du kanskje ringe/sende epost og be om en time han ikke vet om? Det høres ut som om dette er noe av det viktigste du kan gjøre for deg selv, få noen å snakke med som kan veilede deg videre.

 

For det virker som om dere har en del problemer mellom dere. En del misoppfattet skjevhet som du har godtatt, i måten han behandler deg på. Det kan ikke være enkelt at han er hjemme hele dagen. Går du ofte ut alene eller er du stort sett hjemme sammen med han?

 

Dette er bare mine tanker når jeg leser hva du har skrevet og jeg håper du ikke føler at jeg har tråkket deg på tærne. Dette er ikke hormoner du sliter med, men mer at du føler deg maktesløs og innlåst i situasjonen din. Det kan selvsagt gi både dårlig selvbilde og selvtiliitt, det kan gi angst og at du aldri helt klarer å slappe av Fordi du ikke ser noen løsninger og at du fortsetter å leve livet etter slik han dikterer det. Slikt blir man deprimert av.

 

Det å ha et åpent forhold betyr ikke at man ikke kan snakke med andre personer alene. Det kalles heller et kontrollert forhold. Du får jo aldri sagt til jordmor hvordan du egentlig har det.

 

Uff, nå hørtes jeg veldig negativ ut igjen og det er jo ikke alltid det er like ille som det høres ut som. Håper du får hjelp snart!

 

[Mel_88]

Hei Samanta fox!!!

 

joda du har rett, og virker ikke så negativ i mine ører.

Men vet liksom ikke hvordan jeg skal få gjordt eller sakt noe.

Som du spurte før, joda det er mange posetive sider i forholdet våres å. Men synes disse negative beynner bli for mange. Jeg kanskje føler du har litt rett med at han er redd for å miste meg, å kontrollen. Vi hadde ikke planlagt andre barn. Og når jeg fant ut om det, ville jeg ta abort. Men da sa han at jeg måtte flytte ut hvis jeg gjorde det. Jeg prøver å godt jeg kan med å komme meg ut, men da sier han ofte.. MEN hvem skal ha vesla? så blir ofte jeg som tar henne med meg. Snakker litt med venninner om det, men de har ikke lengre noen råd.

 

Som i dag foreksempel : Kommer søstra hans på besøk. Fordi hun skal hjelpe meg å vaske å passe vesla mens jeg får gjordt unna husarbeid.

 

Mens min kjære har bett meg lage en spess middag som skal spises da hun kommer kl 18.00. Vesla legger seg rundt 19.00.

Noe som gjør at jeg ALIKVEL ikke kan bli avlastet. støvsuging og sånt vil jeg helst ikke bråke med når vesla har lagt seg heller, tillegg får jeg ikke gjordt noe på hennes rom.

 

Mine foreldre bor i sverige, og jeg har ikke noe særlig kontakt med uten når JEG MÅ DRA Å BESØKE dem, som har blitt en tungde for meg. Svigerforeldrene mine er kjempe greie, å passer vesla. Mens typen min har ødelagt litt av det, for når jeg er avgårde, setter han henne der mens han gjør noe annet og henter henne igjen for kvelden.

Mens han da har spurt om 1-2 timer. Så når svigermor skal passe velsa må vi være nøyaktige med tiden og vi må ha en stor grund til hvorfor hun skal passes. Da gir jeg opp å spørre fordi jeg trenger sove liksom...

 

Jeg sliter med NAV for tiden, har ikke fått sykepengene mine som jeg har krav på. Så har ikke råd å ta buss osv til sykhuset som ligger 1time unna hvis jeg skal ta buss og tåg. Men håper jeg kan få noen å snakke med. Brukte en helsesøster, men hun har slutta

 

HMM..

 

Og tro meg, jeg prøver vikrelig men føler at jeg snakker med veggen hver gang...

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg mye igjen i det du forteller. Har vært sammen med en mann for noen år siden som var kontrollerende, og jeg fikk motstand hvis jeg ville gjøre noe alene. Han var også voldelig, noe som jeg ikke oppfatter som noe problem hos dere. Men det er din rett å gå til lege/jordmor alene. Du har loven på din side der, uansett hva han måtte mene om det som skal sies der inne og om du glemmer å nevne noe. Selv er jeg sykepleier og er godt innsatt i lovverket om pasientvern. Du har også krav på hjelp fra familievernkontoret med parterapi, hvis dere ønsker det. Dette tilbudet er gratis etter det jeg vet.

 

Men noe av det vanskeligste jeg husker det forholdet jeg hadde tidligere, var å sette grenser for meg selv. Dvs. at jeg turte ikke helt si imot han fordi jeg var redd for konsekvensene. Men som sagt, han var også voldelig.

Jeg mener helt bestemt at du må gjøre det (klinkende) klart for din mann at bryllupet ikke kan gjennomføres 1 mnd etter fødselen. Du er da i barseltiden som varer i 6 uker. Ikke skal du slite deg ut heller, nå som du trenger tiden til å samle opp krefter.

Du SKAL ha muligheten til å gå til lege og jordmor alene, han har ikke alltid noe der å gjøre. Vi kvinner (spesielt du med 2 stk) har en del problemer i svangerskapet som vi skal kunne ta opp uten en tredjepart er til stede. Dette MÅ din mann respektere enten han vil eller ikke.

Din mann skal heller ikke lagre bilder av dine venninner(med eller uten klær), eller ignorere deg foran pc`n. Jeg tok min mann i nettflørting (forholdsvis uskyldig), men jeg gjorde det veldig klart for ham at dette ikke var akseptert av meg. Jeg var steil på dette og etter noen runder med krangling så endte det opp med at han slettet profilen sin. (kan jo hende at han har laget en ny, men jeg satte iallefall grenser:-)

 

(Det jeg vil si til deg nå kan oppleves som litt for ærlig og jeg håper virkelig at du ikke blir såret...:-)

Det kan virke som om (jeg kan ta feil) du lar han hersje med deg. At du godtar at han skal være med inn på lege/jordmor-timene. Her er det bare å si nei, og så får han bli så sint han bare vil, eller argumentere imot så mye han vil. Du trenger ikke si hvorfor du skal dit alene. Han må bare godta dette.

Når det gjelder bryllupet så er det IKKE han som bestemmer når dette skal skje. Du kan igrunn bare informere ham om at det ikke blir noe giftemål enda, hvis du ikke ønsker det. Her gjelder samme sak, han har ingenting han skulle ha sagt.

Jeg tror du må manne deg opp å si nei oftere (gjør underverker for depresjoner), og du må kreve mer av ham. Når du er så langt på vei med tvillinger så skal mye av husarbeidet lande på ham. (her har jeg også hatt en disputt med min mann, men han gjør det gladelig nå, etter at jeg har satt hardt mot hardt). Han kan også trille en tur med vesla så du får sove litt:-)

 

Beklager dette lange svaret som kanskje var litt vel hardt, men jeg håper du allikevell finner noe nytte i det jeg skrev:-) Jeg føler virkelig med deg fordi jeg har gått gjennom noe av det samme, og jeg håper du står opp for deg selv og setter krav og grenser til din mann;-))