Blir sprø av seperasjonsangsten til jenta mi!

[Anonym bruker]

Vi har flyttet til England, hun er 4,5 år. Hun har alltid vært sterk og tøff, taklet det meste, men hun har alltid hatt en vanskelig greie med at jeg (spesielt jeg) går fra henne. Som i barnehagen i Norge måtte vi i gjennom visse rutiner, som å ta hverandre i hendene på en spesiell måte, vinke, vinke og vinke enda litt mer (krise hvis jeg glemte det siste vinket osvosv...) Nå har hun begynt på skole i England. Jeg vet jo at det har vært en overrgang for henne (samtidig som hun fikk en lillesøster for 5 mnd siden), men jeg vet hun trives på skolen også. HUn har gått der i tre måneder og er veldig glad når jeg henter henne (Noen ganger vil hun ikke hjem). Hun har fått venner og språket begynne å løsne (selv om det fortsatt er en liten vei igjen der, og det er hovedgrunnen til at det har vært tøft). Men jeg føler vi har snakket så mye med henne nå, jeg har vært ettergivende (funker ikke!!), streng, sint (gir meg bare dårlig samvittighet), og nå får hun en stjerne hver gang hun går til skolen uten å lage rabalder (Hun sparer opp til en spesiell dukke:))....Det har hjulpet litt, men nå virker det som om hun ikke bryr seg om det lenger heller. Jeg føler jeg har prøvd ALT. Og kjenner en stor frustrasjon...vil så gjerne ha litt bedre morgener....For jeg står jo igjen og føler meg som en slem mor som sender henne på skolen når hun har så seperasjonsangst.

 

 

Hva kan vi gjøre? Noen som kjenner seg igjen? Jeg tror hun er inni en periode med mye endringer i kroppen nå også. Jeg har mange utfordringer med henne daglig og det er uvant fordi hun har alltid vært så snill og god...

 

 

Trenger råd....dette sliter på meg (og selvfølgelig også min lille jente)

Det skal sies at så fort jeg er ute av syne er alt fint ifl. lærere og andre foreldre jeg har snakket med. Det er noe med meg...mitt nævær....Far må tidlig på jobb så han kan desverre ikke levere...

[Gjest Filifjonka]

Oi, her var det jammen mye å stri med. Noen tanker fra meg:

 

I forhold til at du blir sprø og utålmodig: Prøv å sett deg inn i hennes situasjon. Sett at du ble dumpet ned i Ytre Langtvekkistan uten å kunne et ord av språket, samtidig som mannen din tok seg ei kone til. Så ble du sendt bort (på skolen) hver dag, mens du visste at mannen din og den nye kona var hjemme. Hvordan ville du følt deg?

 

(Ja, jeg vet at sammenlikningen er en smule søkt, men sånn for å få litt mer forståelse for at hun sliter funker det.)

 

Så var det separasjonsproblematikken. Stryk det som ikke passer.

 

Det er vanlig at barn går gjennom en fase med problemer når de får søsken. Noen vil bli små igjen, noen blir sinte, trassige og "umulige". Prøv å få jenta di til å tro på at du elsker henne like mye som du alltid har gjort. Her er et knep:

 

Kjøp to spesielle, fine stearinlys. Sett det ene i en lysestake og sett deg sammen med jenta di. Tenn lyset mens du forklarer: Dette lyset er ditt. Ser du flammen? Inni hjertet mitt brenner det en slik flamme, og det er min kjærlighet til deg. (Bruk ord som faller naturlig for deg.)

 

Så tar du fram det andre lyset og tenner det. Forklar at dette er lillesøsters lys, og at flammen viser din kjærlighet til henne. Så påpeker du at Storesøsters lys slett ikke lyser svakere, eller at flammen er blitt mindre. Slik er det også med dine følelser for henne, de er ikke blitt svakere eller mindre.

 

Gjentas ved behov, gjerne flere ganger daglig.

 

Når det gjelder skolen inngår dere en avtale. Når du har fulgt henne dit så gir du henne en klem og går, så snur du deg en gang og vinker, og hun skal være stor og flink og ikke lage sirkus ut av det. Så holder du din del av avtalen.

 

Vær veldig tydelig og konkret når det gjelder hennes del. Det er lov å være lei seg, men ikke hyle og klamre seg til mamma, for eksempel. "Være grei" eller "ikke lage spetakkel" blir alt for vagt for barn. Vær også helt tydelig på at uansett hva som skjer, så kommer du til å gå. Du er voksen og ferdig med å gå på skolen, hun er et barn og må være der.

 

Start forsiktig. Kanskje er det nok å kreve at hun ikke skal klamre seg til deg, den første uka. Så kan du, når det går bra, utvide til at hun ikke skal hyle. Etterhvert kan du kanskje forvente at hun ikke skal gråte. Juster tidsaspektet etter hva hun kan mestre, og ikke gå for fort fram. Og hvis hun greier å ikke klamre seg til deg når du skal gå, får hun stjerne for det uansett hvor mye hun hylte hjerskjærende etter mamma.

 

Hvis hun ikke greier å holde sin del, overser du det. Vær også nøye med å vise glede når du henter henne. Hvis hun ikke vil hjem, påpeker du det positivt: Oi, var det så gøy på skolen i dag? Så fint at NN og du er så gode venner!

 

Snakk alltid positivt om vennene hennes, læreren, skolen og hør på henne når hun vil fortelle. Gi positiv respons på det hun opplever som er _hennes_. Gi så mye oppmerksomhet du kan når hun er hjemme. Selv har jeg sittet og spilt spill og lest barnebøker for storesøsken mens jeg ammet baby. Det går helt fint det :-).

 

Når det gjelder de andre utfordringene, spesifiserer du ikke hva de handler om, likevel legger jeg inn noen tanker:

 

Legg opp til minimalt å krangle om. Still spørsmål om hva hun helst vil, slik at hun selv får bestemme. Legg opp til at hun får to-tre valg, og at valgene er akseptable for deg. Ikke: Vil du ha skjerf i dag? Men: Vil du ha dette blå skjerfet i dag, eller den røde halsen som mormor strikket? To-tre valg er overkommelige for barn i den alderen, og uansett hva hun velger er du fornøyd.

 

Samme med maten: vil du ha ost eller pølse på brødskiva di? Vil du melk eller vann til maten? Skal jeg dele brødskiva eller ikke?

 

Å være ettergivende funker dårlig. Barn trenger å vite hvor grensene går, hva som er lov og ikke. Du trenger ikke å være hverken streng eller sint, bare konsekvent. Og det er kanskje det vanskeligste av alt... Bestem deg for hvilke kamper du vil ta, og hvilke regler som er absolutte. Så forteller du henne det, og holder på reglene. (Ikke sitte og ramse opp alle regler, da, ta det når hun går over streken.)

 

"Her i huset er det ikke lov å hoppe i sofaen. Gå ned nå, ellers løfter jeg deg ned." Hører hun, fint. Hvis ikke, løfter du henne ned og ignorerer henne. Ikke vis med en muskel at du er irritert når du løfter henne ned for 13. gang.

 

Har du en vippestol til babyen, kan du vri den slik at hun sitter og ser på storesøster. Så kommenterer du: "Jammen har du blitt flink til å stupe kråke! Lillesøster er skikkelig imponert, ser du hvordan hun ser på deg?"

 

Er du opptatt med å lage middag, bruker du babyen for det det er verdt: "Jeg må steke disse kjøttkakene, men lillesøster ser på deg. Hun beundrer deg veldig, for hun syns du er så stor og flink. Du kan jo XXX og det kan ikke hun ennå."

 

Dette ble jammen langt...Håper det var noe her du kan bruke.

 

:-)

[Anonym bruker]

TAKK, så mange fine tips:)

 

Jeg bruker en del av dem, som og ikke gi for mange valg, er temmelig konsekvent (men har vinglet en del nå pga min usikkerhet til alle de nye utfordringene som har ramlet på meg mitt i ammingen...) Uansett, min vingling har min datter observert og brukt i mot meg - selvfølgelig. Så jeg merker, nå som min energi etter fødsel ol. kommer snikende - at det er lettere å være konsekvent igjen.

 

Jeg føler vi har prøvd og snakke veldig mye med henne om den farvelfasen (som er dagens tøffeste gjøremål). Og gjennomført mange forskjellige rutiner som vi har vært enige om på forhånd. Likevel, har det ofte skjært seg... Som i dag, fikk hun ikke stjerne, fordi hun oppførte seg dårlig ved levering. Og det gikk inn på henne, faktisk. Hun begynte å gråte da jeg sa det til henne etter skolen, hun hadde nok regnet med stjernen i dag tross alt... Så kanskje god oppførsel belønnes med stjerne har noe for seg likevel. Vi får se på mandag igjen...

 

Ja, jeg tror det er en kombinasjon av mange nye utfordringer, alt fra at hun har blitt storesøster til at hun har flyttet til nytt land til at hun faktisk er 4,5år og mye skjer med henne. Min frustrasjon går vel mest på at det tærer på en mor å se min datter bli en opprørsk liten jente som jeg ikke kjenner igjen. Hun har en far og en mor som elsker henne og vi har hele tiden vært flinke med oppdragelsen, hun har fått mye kjærlighet og omsorg - men vi har også vært strenge på visse ting-og flinke med grensesetting. Jeg synes balansen har vært god...Derfor føler man seg litt hjelpesløs når man kommer til langvarig utfordringer man helt ikke vet hvordan man skal takle og man begynner å tvile på sin egen oppdragelsesteknikk.

 

 

Uansett, takk for mange fine råd....:0)