Er så utrolig usikker!!

[Anonym bruker]

Situasjonen min er følgende:

I en alder av 23 som jo er noenlunde ungt, er jeg blitt gravid igjen. selv ved bruk av p-pille. Det var ikke planlagt og tidspunktet er veldig uheldig. Jeg har fra før en gutt i skolealder som jeg fikk tidlig. Han har i tillegg en sterk form for Adhd og problematferd som er veldig slitsomt til tider.

 

Jeg går nå på skole, tar generell studiekompetanse siden jeg utsatte alt når jeg fikk ham. I tillegg til dette har jeg masse gjeld og har tatt prov.abort en gang tidligere pga dette, pluss en spontanabort.. har ingen familie som kan støtte meg og hjelpe meg og har flyttet så gode venner bor langt unna. Føler meg presset av alle på at abort er den beste løsningen, da inkludert barnefaren som mener det er alt for tidlig siden vi har et noe diffust forhold og ikke bor sammen.

 

På mange måter har jeg lyst å beholde barnet, men er skremt over situasjonen min. og på hvor liten støtte jeg kommer til å få. Føler på mange måter at begge deler er feil. Adopsjon tror jeg er utelukket for min del, tror ikke jeg ville klart å gi fra meg barnet når jeg har bært det i 9 mnd. Siden jeg har hatt en utskrapning (spontanaborten) og en medisinsk prov.abort så vet jeg hva jeg går til og føler kvoten min for abort er oppbrukt kan man si, men samtidig er jeg i en veldig vanskelig situasjon hvor jeg forsøker å skolere meg slik at jeg kan forsørge barnet mitt og meg selv. Har slitt med depresjon og bitterhet ofte, selv om jeg er uendelig glad i gutten min, pga alt det vanskelige jeg har gjennongått etter jeg fikk ham. Er bare ca. 3-4 uker på vei så er ennå tidlig.. men jeg trenger virkelig gode råd her.. Noen som kan bidra?

[leoona]

hei:) jeg er også gravid i ca 3-4 uke og situasjonen er veldig lik din:) jeg er blitt gravid med en med store adhd problemer, så store at vi ikke har kontakt nå pga han blir slitsom osv. alle har sakt til meg at jeg burde ta abort for at jeg ikke er klar for det. riktig nok så har jeg bestilt time for abort, men vet ikke om jeg blir å ta den. mammaen min holder det at jeg er gravid skjult akkurat som at hun skammer seg. hvis du tenker på barnet og får en god følelse burde du ikke ta abort. du får økonomisk støtte i tre år og go hjelp der. får du ikke støtte hos familie så burde du ta det opp med di om hva du føler og eventuelt si at det er de som går glipp av noe ikke du. jeg har åsså problemer med lite støtte fra gode venner, men jeg har sett litt rundt om kring og det er utruli mange barnegrupper. unge med barn som møttes for å kunne dele sin situasjon og se at man ikke er alene med den situasjonen:)

 

jeg håper du finder ut hva som er best for deg:) lykke til

[Gjest]

Hei =o)

Endelig noen andre som også ikke har det lett i livet akkurat nå selv om det selvfølgelig er en forferdelig situasjon å befinne seg i. Det var uansett godt å lese at man ikke er aleine. Jeg har samme problem med venner og familie som absolutt ikke ser noe positivt med min graviditet. Barnefar er totalt ute av bildet. Det er utrolig sårende og vondt.

Jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal ta abort uansett. Jeg ønsker meg dette barnet og skal gjøre så godt jeg kan for å få det til. Det blir derimot veldig tungt å gjøre det helt aleine. Jeg har ingen å si det til og prate med det om. Derfor er jeg mye på disse sidene på internett. Jeg gruer meg utrolig til at det begynner å synes på meg. Da vet jeg at de vil skamme seg over meg og bli bunnløst fortvilet på mine vegne. Hva med å prøve å oppmuntre og tilby støtte en gang? Det skal ikke så mye til. Bare det å gidde å høre på meg fortelle om situasjonen hadde hjulpet mye. Det er så slitsomt å holde det inni seg hele tiden. Det blir mer og mer negativt og hemmelig for hver dag som går. Jeg blir stresset og engstelig. Særlig når jeg er sammen med min familie sitter jeg som på nåler. Tenk om de spør eller mistenker noe osv. Jeg føler ikke at jeg klarer å oppføre meg naturlig lenger.

Jeg er enig med leoona om at du bør kjenne etter inni deg om det føles bra at du har blitt gravid eller har et barn inni deg. Hvis du ikke føler det, er du ikke noe dårlig menneske fordet. Jeg tror ikke det er farlig å ta flere provoserte aborter enn én. Jeg vet om mange som har tatt mange flere uten at det gikk galt i det hele tatt. Dessuten tror jeg man kan ta en tablett som driver ut fosteret dersom man er tidlig på vei istedet for å gjøre et inngrep.

Dersom barnefaren støtter deg ville jeg vurdert å ikke ta abort. Bare det at man har én hjelper utrolig mye. Det hadde det ihvertfall gjort for meg.

[Anonym bruker]

Nå vet ikke jeg hvor gamle dere er, om dere er myndige eller ikke. Men jeg skjønner ikke hva andre folk har med deres graviditet å gjøre. Skjønner barnefaren altså og at det kanskje er artig å ha noen å prate med om svangerskapet, men de skal ikke være de som skal bestemme om dere vil beholde barnet eller ikke.

Jeg har selv vært i en situasjon hvor jeg /vi hadde hele familien på barnefar sin side var imot svangerskapet. Selv om familien min ble glade, var situasjonen vansklig pga at de bor over 50 mil unna.

Vi beholdte jo selvsagt barnet, det var jo ikke deres avgjørelse. Men i dag er sønnen våres utrolig viktig for dem.

Jeg syntes du skal finne ut hva du selv vil og hva du selv ønsker hva som er viktig for deg. Hva andre mener skal du ikke bry deg om, diskuter det med barnefar hva du ønsker så avgjør dere dette sammen, men husk at det er du som skal ta det avgjørende valget.

 

Lykke til

[Anonym bruker]

Takk for godt svar:) Godt å vite at jeg ikke er alene der ute. Det hjelper veldig.. Vingler mye fram og tilbake for tiden om hva jeg skal gjøre. Du må ha lykke til du og;) Ønsker deg det beste:)

[Anonym bruker]

De har ingen rett å skamme seg over deg, ingen! Jeg skjønner deg så utrolig godt, Er ingen lett situasjon å være i når familien og venner ikke støtter opp. I mitt tilfelle er min mor syk og kan ikke stille opp. Hun er tidligere pillemisbruker og jeg kan ikke stole på henne og da kan jeg ikke regne med hjelp der.Faren min har jeg ikke kontakt med og resten av familien er spredd over resten av landet. Men alle jeg har snakket med mener at abort er det beste. Barnefaren lurte på hvorfor i alle verden jeg hadde dårlig samvittighet ved tanken på abort, det var tross alt bare en celleklump.. Lett for ham å si, ikke sant?

 

Jeg tror du kommer til å klare deg fint! Hev deg over dem..Vær åpen og ærlig med dem og fortell dem hvordan du har det og hvordan deres oppførsel påvirker deg. Om de ikke vil høre så tving dem. Prat til dem på en voksen måte og vis de hva du mener . Fortell dem hva litt støtte og medfølelse vil hjelpe deg. Fikk mang en gang sårende kommentarer når jeg fikk sønnen min så jeg skjønner veldig godt fortvilelsen din. Den største grunnen til at jeg vingler er pga sønnen min, er redd at jeg med så liten støtte ikke skal klare to barn, en med adhd og en liten baby.Tviler på at barnefaren stiller opp, han har et barn fra før med ei jente han hadde one-night stand med og han nekter å ha noe med den ungen å gjøre. Siden hun ikke tok det bort som de hadde avtalt.. Så da tenker jeg at det samme kan skje med meg.. Takk for godt svar. det hjalp mye:)

[Anonym bruker]

Nå er faktisk jeg 23, så er nok myndig. Nå er det slik at det er godt å bli hørt og få gode råd fra andre som kanskje er i samme situasjon. derfor legger jeg det ut.. men takk for svar:)