hvorfor gir dere mme?

[Anonym bruker]

Jeg måtte fjerne brystene pga kreftgen, og kan derfor ikke amme. Men har ingen problemer med at jeg måtte gi flaske. Visste jo om det på forhånd, og var innstilt på det.

[Tyra01]

Ser det er mange som har lignende historier her, og det gir faktisk en liten trøst at man ikke er alene om dette Gutten vår er snart fem uker, og han har fått mme fra han var 1 uke gammel. Vi fikk problemer helt fra starten på barsel, han ville ikke ta puppen det første døgnet pga at han var kvalm og kastet opp fostervann. Så vi hadde ett døgn på å prøve å få til ammingen før vi måtte reise hjem fra sykehuset. Han tok puppen etter hvert, men jeg fikk aldri noe melkespreng som folk snakker om, og han sovnet vanligvis veldig fort ved puppen. Da vi kom hjem gikk det fra verre til verst, jeg fikk til slutt blødende sår, og å amme var så smertefullt at jeg lå og ropte på gud og jesus hver gang han skulle ha mat. Dette gikk tydeligvis ut over melken, siden det har mye med det psykiske å gjøre også... Han raste ned i vekt disse dagene, og vi endte opp på poliklinikken der vi fikk beskjed om at vi måtte begynne med tillegg, og at jeg måtte senke skuldrene og slutte å amme til puppene var bra igjen. Det var en lettelse, og nå har jeg pumpet meg i en måned og gitt ham det lille jeg fikk ut på flaske i tillegg til mme. Jeg har hatt mye dårlig samvittighet og vært lei meg, men med en liten en med mageknip har jeg ikke fått pumpet meg ofte nok, så nå er melken snart borte. Jeg har prøvd å amme ham igjen siste uken, men han får ikke til å ta puppen lengre.. Har heldigvis fått snakket med en kjempehyggelig helsesøster på helsestasjonen, og hun sa jeg hadde gjort en kjempejobb som hadde pumpet så lenge, og at nå var det kanskje på tide å bruke kreftene på andre ting, og ikke ha dårlig samvittighet lengre, han har det helt fint med mme. Hun sa også at det ikke var rart om jeg var lei meg, at det blir nesten som en sorgprosess om man ikke kan amme om man ønsker...

[Anonym bruker]

Det skal jeg virkelig skrive under på, at det blir en sorgprosess. Leser alt som blir skrevet her, og tårene kommer frem. At amme betyr mye, men det betyr ikke all verden. Det tok meg leeeeenge til å innse. Merkelig nok så de to siste døgnet så har jenta som er litt over 5 månder begynt å søke til min pupp, hvorfor det, har ingen anelse. Hun har fått mme siden hun var nyfødt. Hun fikk det lille jeg hadde i noen uker, men så var det også slutt. Som andre sier så ble ikke jenta mett, hun skreik og skreik at hun ikke fikk nok. Det var ikke bare det som gjorde det, at hun ikke fikk mm. Lang og trist historie. For en mor som har så lyst å amme, og ikke får det til, er et stort nederlag. Vi lærer før vi blir gravide at amming er det beste for barnet, og selvsagt vil man, og ønsker å gi det beste for sitt barn. Da blir det selvsagt gråting og pining med den ammingen for mor. Men, det er 100% sikkert at barnet har det og kommer til å få det minst like bra og godt som om det skulle ha blitt ammet. Det viktigste er at barnet legger på seg og har det godt og bra, da har mor det også like godt. Det er ikke verdt å slite seg ut med den ammingen heller. Hvis man sliter seg helt ut, da sier det seg selv, da blir det ikke godt. Så til alle oss som gir mme: vi har gjort det vi kunnet med den ammingen, ingen skyld eller skam skal vi føle, det trengs ikke. MME er like godt alternativ som mm. Hva skulle vi gjort hvis ikke det fantes et alternativ til mm, tenk på det alle...

Vi gjør så godt som vi kan, og mer får vi ikke gjort.

 

[sjøsamen]

Jeg gir mme til lille prinsen min fordi jeg bruker så mye medisiner at det ikke er verdt å amme. Jeg ville gjerne amme, og spurte div leger og jm... alle sa at det ikke var noe problem, men så "kom jeg på" at bivirkningene på medisinene mine er farlige om man får i seg for mye og at det i værste fall kan føre til hjertestans.. og et så lite barn vil sannsynligvis ikke tåle den mengden med medisiner. Men legene anbefalte meg likevel å prøve... møtte ikke mye forståelse for min avgjørelse på barsel vil jeg si. Men jeg er bestemt på at jeg lar ikke babyen min være prøvekanin... jeg tør ikke gamble med livet hans fordi det er en latterlig ammepolitikk i det landet her.

Han ser ut til å trives med mme.

Synes det er synd jeg ikke kan amme, jeg har masse melk.. de tabl jeg har fått for å stoppe melkeproduksjonen hjelper ikke noe...

 

[Anonym bruker]

Min historie

 

Hei!

 

Jeg kan jo fortelle min historie.

 

Jeg ble gravid i studietiden, og fortsatte å studere når jeg gikk gravid.

Bortsett fra ubehagelig kvalme så hadde jeg absolutt ingen plager med bekkenet mitt... Så fødte jeg gutten. Jeg fødte han på morgenen, fikk mer og mer vondt i ryggen/ bekkenet/ det strålte nedover beina. Ga beskjed om at jeg ville ha smertestillende fordi jeg hadde det så vondt. Jeg fikk bare beskjed om at det var helt normalt å ha det slik. Tok med sammen og la meg for natta. Morgenen etter klarte jeg ikke røre på kroppen.

 

Jeg brukte to og en halv time bort til badet for å gå på do! Hadde så vondt at jeg ikke klarte å beskrive det:(. Var faktisk verre enn å føde gutten.

 

De annsatte på sykehuset hadde ikke hatt noe erfaring med det jeg hadde- strekk i symfysebeina i bekkenet. Jeg var veldig redd, klarte ikke få til amming fordi jeg hadde forferdelige smerter+++.

 

Jeg ble fortalt mye rart, noen sa at jeg ikke måtte stakkarsliggjøre meg slik, ei annen skepleier sa at jeg muligens ikke kunne gå mer(!) I ettertid skjønner jeg at de behandlet meg dårlig...

 

Smertene ble ikke borte av sterk medisinering heller, det førte bare til at det ble enda vanskeligere å amme(lite melk).

 

Jeg var på sykehus i en uke og fikk låne rullestol fra hjelpemiddelsentralen. Var glad jeg hadde familie som stilte opp og hentet den for meg.

 

Barseltiden ble ikke slik jeg hadde forestilt meg. Jeg hadde ingen rosenrøde forestillinger heller, men hadde jo regnet med at jeg ville ha overskudd nok til å kose meg med sønnen min.

 

 

I tillegg til alt dette tok jeg fire eksamener,pumpet meg 12ganger om dagen og var på fysikalsk behandlinger.

 

Det tok 4 uker før jeg klarte å gå, rullestolen ble brukt i ca. 2 måneder.

Det tok 5mnd. før jeg klare å gå ordentlig.

 

Sliter fortsatt med depresjon, men har akkurat fått rekvisisjon til psykolog. Så jeg håper og tror det vil ordne seg.

 

Det som er verst er at ingen vet hvordan jeg har det. Kjæresten min gjør det, men ingen andre. Alle beundere meg for at jeg valgte å fortsette å studere uten permisjon, De ser på meg og tror jeg er vellykket siden jeg får gode karakterer på skolen. De ser ikke hvor vondt jeg har hatt det. Og fortsatt har det.

 

Ønsker ikke at noen av dere som leser dette skal få samme problem etter fødsel. Jeg er bare 21 år, og trodde kroppen kom til å takle fødselen bra, men jeg hadde lite bekken. Atfor lite. Jordmor sa til meg at det var gammeldags å anta at liten kropp =lite bekken. Hun tok feil.

 

 

Amming ble derfor veldig vanskelig for meg, ga meg etter 3 mnd.

Fikk støtte fra Gro Nylander!!!

 

Men sliter fortsatt med dårlig samvittighet for at jeg ikke fikk det til... Begynner noen ganger å gråte bare jeg ser noen amme. Eller leser "morsmelk er det beste for barnet ditt".. Eller ser på "advarsel" på NAN pakka. Skal heldigvis til psykolog å få ordet det opp.