Han sviktet meg! Hva gjør jeg nå?

[Anonym bruker]

Har skrevet inn her før, hadde mistanke om at mannen min var utro. Har konfrontert han med mistanken min, men han nektet. Forrige uke fikk jeg klare bevis, og jeg fortalte ham dette. Først nektet han, og så på meg som om jeg var det verste mennesket som noensinne hadde levd, som kunne komme med slike beskyldninger. Så kom sannheten for en dag, og han har altså hatt et forhold til en annen dame i flere måneder. Jeg har som sagt gitt han flere sjanser til å fortelle meg dette, men innrømmelsen satt så ekstremt langt inne. Utgangspunktet mitt har alltid vært at vårt forhold skal baseres på tillit, og dersom han bryter denne tilliten, f.eks. ved å være utro, er forholdet vårt over. Nå sliter jeg derimot med å bestemme meg for noen ting. Ting ble ikke så svart-hvitt og enkelt i praksis. Er så utrolig såra, skuffa og sint, og føler at livet mitt har vært basert på en stor løgn. Hvorfor får JEG skyldfølelse nå, når jeg vet at jeg har vært en god og kjærlig kone for han. Han sier til og med at ingenting av det som har skjedd er min skyld, og at det verste for ham er at jeg nå føler meg totalt verdiløs. Han angrer og er pissredd for at jeg skal sparke ham ut, og han sier ting som at han ikke har noe annet å leve for, og at dersom han ikke får leve sammen med meg og barna, kommer han til å dra langt avgårde og starte et helt nytt liv. føler at han er utspekulert nok til å nesten skremme meg til å beholde ham. Nå vil han at vi skal reise bort sammen og prøve å finne tilbake til hverandre, og han vil gjøre alt sitt for at dette skal funke. Dette har jeg selvsagt splittede følelser for. Jeg har sagt at jeg trenger tid, at vi får ta små skritt av gangen. Jeg har ikke lyst å ta noen forhastet beslutning, særlig på grunn av barna våre. Jeg har også sagt at det er altfor tidlig for meg å si om dette går bra, og om jeg faktisk klarer å fortsette å leve sammen med ham. jeg føler at livet mitt raser sammen, jeg har bare valg mellom onder. Dersom jeg gir etter for hans ønsker, føler jeg at han slipper for billig unna med det forbanna sidespranget sitt. Jeg har jo på sett og vis lyst å "straffe" han også, men overhodet ikke ved å gjøre det samme mot ham som han gjorde mot meg. Føler nesten at å fortsette forholdet på sett og vis er å akseptere utroskapen. På den annen side har vi barn som vil bli knust av at pappa flytter langt vekk, og kanskje får de ikke se ham noe særlig. Og jeg kjenner at tanken på dette skaper enorm skyldfølelse hos meg. Synes dette er en avgjørelse som bare blir så altfor stor for meg nå. Jeg har bare lyst å stikke av fra hele greia. Faen, som jeg hater livet mitt!!!

[Anonym bruker]

 

Du har all min medfølelse! Dette er noe av det verste en kan bli utsatt for. Du må selv bestemme hva du skal gjøre, akkurat nå er du i sjokk, og derfor bør du vente litt med å ta en avgjørelse.

 

I mellomtiden kan du tenke på et par ting, som kan være vesentlige for hva du kommer fram til.

 

Du sier han ikke ville innrømme det, og at han nå er helt fra seg av redsel for at du vil gå fra ham, og at han ikke har annet enn deg og barna å leve for. Da burde han vel ikke tatt den risikoen det er å inngå et forhold, som til og med varte over lang tid?

 

Når avsluttet han forholdet? Var det da han ble avslørt eller før den tid? Ville han ha fortsatt forholdet enda lenger om han ikke hadde blitt avslørt?

Hvis han avsluttet forholdet NÅ, etter han ble avslørt, så angrer han ikke egentlig. Han angrer bare fordi han ble tatt, for hvis han ikke var blitt tatt, så hadde han jo fortsatt enda. Og hvor mye anger er det? Ingenting.

 

Han føler vel at det er NÅ ting står på spill for ham, nå når du vet og har makten til å gå din vei. Men egentlig var det han som satte alt på spill i det øyeblikket han innledet forholdet. Så du skal IKKE ha dårlig samvittighet for å ta en avgjørelse her. For han har allerede satt deg i en vanskelig situasjon, og er selv årsak til en eventuell avgjørelse i det hele tatt.

 

Du skal la være å tenke på at du må "straffe" ham. La utfallet bli etter hva du føler selv, om en stund. Ikke la ham mase på deg for å få deg til å ta en avgjørelse. Mange trenger flere mnd før de vet om de kan leve videre med partneren etter utroskapen, og det kommer også mye an på hvor mye han legger i reparasjonsarbeidet når det gjelder forholdet.

 

Han bør legge seg flat, være villig til å snakke om dette, og ikke forvente at du blir ferdig med det sånn med det første. Mange menn vil helst bare gå videre med familien etter de første opprivende dagene, de skjønner ikke at damen må ha sin tid til å bearbeide. Og de liker IKKE å være syndebukk! Svært få menn vil takle å prate om utroskapet sitt gjentatte ganger, men det vil du få behov for.

 

Tenk deg om en stund. Om du kan leve med dette og mannen din videre. Og hvordan er det med henne han var utro med? Må han fortsatt ha kontakt med henne gjennom jobb eller noe sånt? I så fall vil det bli enda verre for deg å kunne godta og leve med.

 

 

[Anonym bruker]

Signerer innlegget av anonym over her.

Det er veldig enkelt for han å legge seg flat nå og si at han angrer, han er jo avslørt! Er han lei seg for hva han har gjort mot forholdet deres, eller er han lei seg for at han ble avslørt?

Det at han truer med å flytte langt vekk og starte på nytt, bør telle veldig negativt, og det ville jeg sagt til han. Han bør være 100% ydmyk, og ikke true deg på noen som helst måte.

Synes du bør kreve at dere går i samtaleterapi, tror du trenger litt tid før du kan ta en ordentlig avgjørelse, og er enig i at hans oppførsel i mellomtiden bør telle sterkt.

Lykke til:)

[Anonym bruker]

Hei, vi er nok mange som har opplevd dette. Den man er mest glad i og trodde var sin beste venn kan få seg til å lyve over lengre tid, svikte og ikke prioritere familien, men peke på deg og si det er du som ødelegger, hvis du går. Ikke ta noen avgjørelse nå, det er det viktigste. Kan kan samtaleterapi hjelpe, men viktigst er det at du trekker pusten dypt og ser an. La han krype en stund, ikke vær et troll, men fortell ham hvor såret du er over hans oppførsel og at du også i løpet av deres tid sammen, har funnet andre attraktive. Men at det er noe som heter kjærlighet og moral. Dessverre har han ved sin oppførsel, vist deg at det ikke er så mye verdt. Det betyr at for fremtiden kan du kanskje heller ikke holde deg bare til ham. Det er viktig at han forstår at den kontrakten gjelder begge veier og når den ikke overholdes, har man ikke forpliktelser selv heller. Ellers bør du bruke denne tiden han angrer til virkelig å få ham til å se innover i seg selv. Gjør ham klar over at hvis han ikke ønsker å prate med deg om dette, kan fremtiden bli hver for seg. Det er nå han er mykest, det er nå han er redd og det skal du benytte deg av for å få livet ditt opp å gå igjen. Hvis dette blir liggende, kommer han til å tro at det er over og at det ikke er makt bak ordene dine. Hvis du fortsetter samlivet (nesten) som før, kommer han ikke til å få respekt for deg, tror jeg da. Har prøvd denne metoden selv og gitt rådet til flere jeg kjenner i samme situasjon. Det virker foreløpig. Ikke sikkert jeg blir, har ikke gått lang nok tid, men jeg har latt ham vite at om fremtiden vet jeg ingenting. Ja, jeg er glad i ham, men det er jeg i alle jeg har hatt et langvarig vennskap med. Jeg klarer meg selv, trenger ikke true med å ta med meg barna. Sa han selvfølgelig skulle ha 50/50. Jeg vil også ha min fritid hvis jeg blir alene. Trusler virker ikke, likegyldighet er mye verre. Se litt ekstra godt på andre menn. kommenter dem, vær sjarmerende mot dem når han ser deg. Gjør dine egne ting på kveldstid. Snart klarer du å fortsette intimlivet også, men slutt å betro deg til ham, ikke fortell ham små nyheter i omgangskretsen, hva du tenker på osv. Vær spennende og ukjent. La ham forstå at det kan være flere sider ved deg han ikke har fått bli kjent med og en av dem er at du er beinhard. Ta en liten ferie nå, blås i hvordan han ordner det med barna, det er ikke ditt problem.

Bare noen tanker dette her, men det kan hjelpe deg, inntil du får kontroll igjen og kan ta en avgjørelse

[Anonym bruker]

Jeg syns det du har foran deg virker som en håpløs oppgave. Det kan være lett og si at jeg tilgir dersom du elsker denne mannen. Men å si det og gjøre det i praksis kan være to vidt forskjellige ting. Hver gang dere er intime så vil sannsynligvis tankene om dette sidespranget komme frem i minnet ditt. Du vil stadig spørre deg selv om du er bra nok. Bra nok i forhold til den personen han valgte fremfor deg. Det er ikke noen ideell situasjon. Det finnes sikkert bevis på par som har holdt sammen til tross for utroskap, men jeg tror alle de forholdene har en viss ting til felles: Den som ikke har vært utro må ofre seg og hele tiden sette seg selv i skyggen. Det kan bli en svært vanskelig oppgave etterhvert som tiden går. Med mindre man er selvskader så vil det umulig føre til noe positivt. Jeg ville anbefale deg å gå fra ham. Eller svare med samme mynt. Det kan virke barnslig, men også veldig tilfredsstillende. Den som er utro tror at han kan kjøre på som han vil selv, og tror at han er umulig å såre mange ganger. Det gjelder kanskje ikke alltid, men ofte. Selv om det er barnslig så ville jeg reagert med samme mynt. Først da kan det hende han våkner og skjønner hva han har gjort.