Traumatisk opplevelse

[Anonym bruker]

Mistet i går lille gutt i uke 15+3. Har vært på 4 UL i uke7,9 pga begynnende brunt utflod,12 og nå på mandag i uke 15. Fikk i helga kraftigere bløninger. På UL på mandag mente de at det blødde fra kanten på morkaka fordi den lå litt over åpningen. Dette kunne rette seg opp etterhvert som livmor vokste. Jeg spurte om menslignende murringer jeg hadde i magen, men det visste hun ikke hva var.Blødningene kunne føre til senabort eller prematurfødsel.Men alt så så fint ut at det mest sannsynlig kom til å gå helt fint.

Natt til tirsdag blødde det masse. Var oppe å skiftet bind flere ganger,men gynekolog hadde sagt hun så det var en del blod som skulle ut så jeg regnet med det var det. Det kom også ut en klump, som jeg trodde var blod ,ved toalettbesøk.Blødde lite om dagen på tirsdag og natt til onsdag.Gikk på toalett da jeg sto opp,skyndte meg å fjerne bind slik at mitt 5 år gamle barn(som sto i dusjen) ikke skulle se blodet..Da kom det en klump og da jeg reiste meg for å se kom plutselig hele fosteret ut. Jeg fikk sjokk! Det samme gjorde barnet i dusjen. Barnet hylte og skrek:Blod!!!Hvorfor er det blod??Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre for fosteret hang jo der i navlestrengen..Klarte etter litt å få pakket det inn i toalettpapir.Fikk roet mitt redde barn før jeg gikk for å ringe samboer og 113. Var alene med to barn hjemme som ikke klarer seg selv..Pappaen og sykebilen kom etterhvert. Jeg reiste på sykehuset hvor det var i narkose og utskraping. Forferdelig opplevelse for både store og små!!

Har lyst på et til barn men vet ikke om jeg tør etter dette....

[Elias,Emma&Sofia`s♥Mams♥]

Åiåiåi...huff og huff, ja, dette forstår jeg ble en traumatisk opplevelse - både for deg og barnet i dusjen. Stakkars deg...også alene! Vet ikke hva jeg skal si...det føles så utrolig urettferdig at vi som ønsker oss barn, må gjennom slike vonde og urettferdige opplevelser. Å så har du alle de som ikke ønsker barn eller ikke "burde" få barn i den andre enden! Off...det hjelper lite å tenke slik, men man gjør det likevel.

 

Jeg håper du er i fin fysisk form etter hendelsen/utskrapningen? Psykisk vil nok dette ta tid før du kommer deg ovenpå igjen...det er tøft og vanskelig og veldig vondt å oppleve slike ting. Håper du finner støtte og konstruktive tanker!

 

Trøsteklem ♥

[Luddes mamma]

Hei

Huff, så grusomt. Også foran barnet ditt i tillegg...

Jeg hadde en ganske lik opplevelse. Oppdaget at min lille hadde dødd iløpet av uke 14, og var inne til utrskapning på sykehuset. De hadde gitt meg noen piller i kjeden for å "myke" opp foran utskrapningen. Da jeg etter natten skulle på toalettet før utskapningen kom hele fosteret ut, og hang fast i navlestrengen. Fikk totalt panikk og satt der inne og hylte. Fikk tilslutt hjelp og de klippet bort fosteret som hang... Ble kjørt fort inn til utskrapning etterpå.

 

Jeg fikk tilbud om å gå til en sykehuskurator etterpå. Tok imot det tilbudet og gikk 3-4 ganger. Vet ikke om det hjalp så mye, men da fikk jeg snakket og pest noen som ikke kjente meg, og som jeg ikke behøvde å ta hensyn til. Ganske greit.

 

Gi deg selv tid til å lege såret du har fått fysisk og psykisk.

Stor trøsteklem fra

 

 

[Anonym bruker]

Takk for gode tanker! Ja jeg er i god fysisk form. Har hatt hyperemesis og vært mye innlagt på sykehus til nå. Så nå når jeg ikke er kvalm lenger har jeg mye energi. Det er verre med det psykiske...Prøver å tenke framover! Håper på å bli gravid igjen raskt..